Da det ble klart at du ikke ønsket å fortsette under sittende president, begrunnet du dette med samarbeidsproblemer og at prosesser skjer utenfor styrerommet. Hva legger du i det?

-          Da jeg sa ja til å sitte i et av de viktigste beslutningsorganene i norsk fotball, var jeg både stolt av og ydmyk for den tilliten fotballen hadde gitt meg. Jeg er utrolig glad og engasjert i fotballen og kunne egentlig ikke tenke meg et mer meningsfullt verv.  Jeg hadde ambisjoner både for meg selv, hva jeg med min bakgrunn, erfaring og kompetanse kunne bidra med og hva jeg i samarbeid med de andre styrekollegaene kunne få til. Derfor ble forskjellen mellom hva jeg mener styrets funksjon bør være og hva som faktisk har vært realitet veldig stor. Hovedpoenget mitt er at jeg verken kan eller ønsker å ha et så stort ansvar uten å kunne forvalte ansvaret på en skikkelig måte.

Hege Jørgensen forlater nå sin post på Ullevaal

I media framsto dette som en personkonflikt mellom deg og president Yngve Hallén. Hva er din kommentar til det?

-          Dette er ikke noen personkonflikt i den forstand. Jeg har ikke hatt noen problemer med å forholde meg til Yngve og jeg har hele veien vært direkte på hva jeg har ment. Men som fulltidsansatt og leder av forbundsstyret er det presidentens ansvar å sørge for at beslutningsprosessene går slik de skal. Det er også hans ansvar å bruke styrekollegiet på en fornuftig måte og bidra til å skape et godt samarbeidsklima både innad i styret og mellom styret og administrasjonen. Respekten for det ansvaret som hvert enkelt styremedlem har tatt på seg må være tilstede. Det har med ledelse å gjøre.

Du uttalte også at Hallen mangler strategisk forståelse?

-          Det er ikke noen hemmelighet at jeg har vært kritisk til hvordan vi har drevet det strategiske arbeidet. Jeg er veldig opptatt av at vi må konsekvensutrede målsetningene våre på en skikkelig måte og at målene vi setter oss faktisk må bety noe for hvordan vi prioriterer midler og tiltak. Jeg stiller meg litt undrende til at vi ikke er mer systematiske og faktabaserte i strategiarbeidet vårt. Det fører jo blant annet styrearbeidet blir vanskeligere fordi vi i noen sammenhenger etter min mening mangler skikkelig grunnlag for beslutningene. Dette gjelder kanskje særlig på kvinnesiden, fordi Toppfotballsenteret som er et samarbeidsprosjekt mellom NTF og NFF, gjør mange slike analyser for herrefotballen.

Og apropos analyser, hvordan synes du kvinnefotballen, og spesielt klubbfotballen, utvikler seg nå?

-          Det skjer veldig mye spennende i kvinnefotballen for tiden og jeg tror faktisk vi kommer til å få et løft fremover nå. De yngre landslagene gjør det veldig bra internasjonalt – nettopp det er veldig interessant og gir håp for fremtiden. Jeg tror også at det er veldig positivt at flere og flere herreklubber satser på jentene og jeg synes Stabæk har vært et frisk pust inn i kvinnefotballfamilien. Jeg har store forventninger til årets sesong, med nykommer Vålerenga inn i Toppserien og økt satsning i mange av klubbene. Det blir også spennende å se hva NRK etter hvert kommer til å bety for kvinnefotballen som kommersielt produkt.

Men det er fremdeles noen skjær i sjøen?

-          Ja det er det. Vi er Norges desidert største jenteidrett, men det er likevel mange store «sorte flekker» på kartet. Problemet med at det er for få jenter som spiller fotball forplanter seg opp helt til toppserien og landslagene. Skal vi være en ledende nasjon på verdensbasis i fremtiden, må vi satse i bunnen av systemet, både på kvalitet og kvantitet.  Jeg tror det er veldig viktig å optimalisere samarbeidet mellom krets, klubb og forbund. På herresiden tar toppklubbene mer og mer over spillerutviklingsarbeidet for guttene. Noe tilsvarende på kvinnesiden hadde gitt mange bieffekter for Toppserieklubbene. Men dette er selvsagt også et spørsmål om ressurser.

Ja, for kvinneklubbene er jo fremdeles skjøre?

-          Vi må skaffe oss en sterkere posisjon, både i lokalsamfunnet og som kommersielt produkt. Klarer kvinneklubbene å bety enda mer for lokalsamfunnet tror jeg også at det kommersielle potensialet, som jeg er overbevisst om ligger der, blir lettere å realisere.  Det er også viktig å påpeke at vi alle har et ansvar for å bygge opp omdømmet til kvinnefotballen, både klubbene og NFF. Jeg er veldig inspirert av det de har fått til i Sverige. Her har kvinnefotballen fått en helt annen posisjon enn i Norge. Det er trist, men også motiverende. Det viser sportens potensial. Det samme gjorde VM i Tyskland.

Ja, hva er det som fungerer i Sverige?

-          Historisk sett har det norske landslaget en enorm merittliste sammenlignet med det svenske. Så jeg er uenig med de som sier at bare sporten blir bedre og resultatene kommer, følger anerkjennelsen og interessen etter. Det har vist seg ikke å stemme. Jeg tror Sverige har vært dyktigere enn oss til å utnytte mesterskapene kommersielt. I tillegg har kanskje klubbene vært flinkere til å markedsføre seg lokalt. Rent sportslig er jeg usikker på hvor langt foran Sverige egentlig er. Landslaget tok en imponerende bronsemedalje i VM, mens vi på yngre landslag likevel ofte slår dem. På klubbnivå har vi dessverre dårlig sammenligningsgrunnlag, bortsett fra noen treningskamper som er blitt spilt. Grundige analyser av dette hadde vært interessant lesning.

Vi har sett den svenske utviklingen i lang tid. Hvorfor har vi ikke greid å implementere dette i Norge?

-          Det er alltid fristende å fordele skyld, men jeg tror det viktigste er å se på hva vi kan gjøre fremover. Det er imidlertid lurt å tørre å se på hva vi har gjort som virker og hva vi har gjort som ikke virker. I tillegg må vi se utenfor egne landegrenser og lære av hva andre som lykkes gjør.  Jeg tror også samarbeidet mellom Norges Fotballforbund, klubbene og Serieforeningen for Kvinnefotball må forbedres kraftig.  Det ligger mye kunnskap og mange erfaringer rundt om i Norge, men den samles for sjelden og analyseres og deles enda sjeldnere.

Hvem har ansvaret for dette?

-          Det viktigste er at det avklares. Jeg opplever faktisk dette som en av verkebyllene blant annet i prosjektet Jenteløftet og er et kontinuerlig stridstema. Hvem skal drive utviklingen? Hvem har ansvar for hva? Hvilken rolle skal NFF og SKF ha ovenfor klubbene?

Hva mener du?

-          Utviklingen og driften av klubbene skal selvsagt skje i klubbene, men jeg mener likevel at NFF bør være lokomotivet – hvis vi skal opprettholde målsetningene om å være blant verdens beste nasjoner på kvinnesiden. Toppserieklubbene er fremdeles skjøre. Det er derfor viktig at samspillet mellom ressurser sentralt og klubbene lokalt fungerer. Det krever prioritering og vilje. Serieforeningens rolle burde sannsynligvis også styrkes. På herresiden ser vi at NTF tar større og større ansvar for ulike områder knyttet til Tippeligaklubbene og Adeccoligaklubbene. Dette er ikke bare konfliktfritt, men det styrker nok i sum tilbudet til og ivaretagelsen av klubbene.  Kanskje bør man se på hvordan man kan bygge opp SKF på samme måte.

Hva blir din rolle i forhold til fotballen nå?

-          Jeg er på langt nær ferdig med fotballen. Jeg er som sagt veldig glad i idretten og er i overkant interessert, for å si det sånn. Det har likevel vært noen krevende år, så jeg må ta noen runder med meg selv med hensyn til videre verv.  Jeg har uansett to barn som spiller fotball og er dermed automatisk engasjert.

Problemet er at det kvinnefotballen trenger, i tillegg til mer penger og flere tilskuere, er et mer samlet miljø. Det er mulig at klubbene har en god dialog seg imellom, men det virker mer som om de ikke har noen i det hele tatt. Klubbene virker dessverre lite interessert i det som skal skje om flere år, men konsentrerer seg om her og nå. Det bør være viktig å lære fra andre klubber, men jeg ser sjelden noen klare tegn til det. Eksperter graver seg ned i skyttergraver og skyter på hverandre, andre klubber, landslaget og NFF. Kort sagt er det fortsatt tendenser til “alle mot alle”.

Norsk kvinnefotball er langt nede på flere områder. Skal ting gå greit, må klubbene samarbeide med hverandre, med SKF og med NFF. Og det er her miljøet kommer inn. Om vi har mulighet til å samlet forlange at klubbene, NFF og SKF kommer til forhandlingsbordet, og ikke skylder på hverandre, bør vi gjøre det. Det sier seg selv at vi ikke gjør det. Vi krangler om det skal være 8, 10 eller 12 lag i Toppserien. Vi diskuterer om Oslo-klubbene stjeler andre talenter eller produserer egne. Vi konsentrerer oss stort sett om ting som er viktige der og da, men som er for detaljer eller bagateller å regne i utviklingen av  kvinnefotballen.

Men hva kan gjøres? Personlig skulle jeg gjerne sett at man la press på NFF for å få en analyse av hva som fungerer i Sverige. Vi har gjentatte ganger hørt at de har sett til Sverige, men jeg vet ingenting om hva de har funnet ut. Det hadde også vært fint om NFF hadde mer løpende kontakt med klubbene i forhold til utviklingen av Jenteløftet og fokus på løsninger. Kanskje man også kunne funnet ut hva de enkelte klubbene har gjort og ikke gjort i forhold til markedsføring av seg selv. Jenteløftet burde kaste hårete mål på sjøen og konsentrere seg om konkrete mål man kan nå i løpet av kort tid. Å vinne, eller for den saks skyld komme til finalen i, Champions League for kvinner krever en stor pengesekk. Det har Lyon hatt, det hadde Zvezda, det hadde diverse svenske og tyske lag. Man kommer ikke dit på knapper og glansbilder, uansett hvor mye man hever seg.

Men man kan håpe på en nedgang i spillere som faller fra før de når 25. Man kan håpe på at det blir vanskeligere for sekstenåringer å komme på landslaget. Man kan håpe på at man får flere forsvarsspillere og keepere av høy kvalitet. Og, ikke minst, kan man håpe på at man har tatt del i forandringen, i stedet for å vente på at den skjer av seg selv.

Det har skjedd en del i perioden mellom avsluttet sesong 2011 og påbegynt 2012. Her følger en liten statusrapport basert ene og alene på egne observasjoner:

Amazon Grimstad sliter bakover etter å ha mistet både Lana Bowen, Kristin Eggert, Dagny Knutsson, Elise Richardsen og Heidi Bjørntvedt. Bonusen er at de har spillere tilbake fra skade, inkludert Gro Ingvardsen og Stine Syvertsen, som skal være førstelagsmateriale. Mèabh De Burca og Katie Tarrant er også interessante spillere. Begge beskrives som midtbane/forsvar, og dermed er det ikke øyeblikkelig grunn til å avskrive forsvaret. Keeperproblemet er høyst reelt, de har Karoline Sævareid og Camilla Mørland Karlsen. Sistnevnte er junior og førstnevnte har ikke mange toppseriekamper. Fremover har de et potensielt spennende lag med Fride Tessem Mørkeset og Lisa Marie Karlseng Utland som nye spillere.  Ida Konradsen er med for fullt i år, og er et interessant emne om hun er tilbake i formen hun var for da hun slo igjennom for Donn.

Ut over det teller vi 17 spillere for Amazon. Fortsatt ikke nok til å holde en hel sesong, men uten skader kan det gå hyfsad. Amazon ligger hittil an til å komme ut av Silly Season litt svakere enn de kom inn, ene og alene på grunn av Kristin Eggert.

Arna-Bjørnar har mistet to svært viktige spillere, og erstatterne er noe uklare. Madeleine Giskes erstatter ser ut til å være Ashleigh Gunning, en amerikaner som spilte i ti dager for Washington Freedom og ellers har spilt i Australia. Veronica Aasgårds erstatter er det uklart om hvem er. Laget lekker ellers spillere til Sandviken. Det er derfor vanskelig å bli klok på Arna-Bjørnar. Man mistenker at de har flere spillere på listen.

Likevel, per nå er Arna-Bjørnar på minussiden. De skal ha slagkraft fremover, men midtbanen ser ikke så sterk ut som tidligere. Det er blitt diskutert å sette Maren Mjelde tilbake i forsvar, og dette styrker ikke akkurat midtbanen, som nå ikke har et klart anker.

Fart har prøvd en taktikk som i og for seg er grei, men som er farlig for lag som har rykket opp fra 1. divisjon; lokal rekruttering. På den ene siden er det økonomisk forsvarlig, på den andre er det sportslig svært vanskelig.  Fart sa selv at de slet med at spillerne kom fra hele Østlandet, men nå ser det ut til at forsterkningene kommer stort sett fra mjøsbyene.  Det er ellers vanskelig å se hvor stort frafallet er, men Fart ser ut til å ha rimelig kontroll på situasjonen. Det gjenstår imidlertid å se om nyvinningene er nok til å forsterke laget som ikke framsto som et vinnerlag i 1. divisjon heller.

Per i dag ser fortsatt Fart ut som et nedrykkslag. Lene Bredesen kan bidra, men det holder ikke. Ettersom Gunilla Forseth også har bestemt seg for å bevege på seg, kan hun komme til Fart. Det vil hjelpe for et lag som slet med å score mål. Men det er altså ikke mer enn vill tenkning fra undertegnede, og ikke bekreftet fra noen hold. Til Farts forsvar spilte de uavgjort mot Kolbotn. Vi har ikke fått Kolbotns versjon av kampen, men Fart innrømmer at Kolbotn var nærmest mål. Det kan med andre ord bli svært tøft fremover.

Kattem har faktisk ikke en eneste ny spiller per i dag. De får tilbake en skadet Julie Adserø, men vi vet lite om hvor lenge hun er skadet. De har også mistet Lise Holanger og Eldbjørg Straume. Så hvem som er keeper er et stort mysterium. De kan neppe regne med at Nordgård Stensaas stiller opp, så dermed blir det ekstra tøft i 2012, om ikke noe radikalt skjer.

Klepp har stort sett mistet to gode forsvarsspiller i Salmén og Bjerk Nøttveit og en god keeper i Kankaanpää. De har også mistet noen spillere som ikke fikk mye spilletid, og Niemi som stort sett var skadet. Ny keeper er Hilde Gunn Olsen, på hvilke skuldre det hviler en tung byrde. De har også fått tilbake Line Smørsgård fra Kolbotn, noe som betyr at de endelig har fått den målscoreren de har savnet siden nettopp Smørsgård kom. Tre nye spillere fra egen stall gjør at de går i null omtrent i forhold til antall spillere i troppen. Når det er sagt, blir forsvarsfireren noe annerledes uten deres faste høyre back og midtstopper. Interessant å se hvordan det løses. Klepp går vel stort sett i null eller et svakt minus akkurat nå.

Kolbotns tap av spillere har lenge virket absurd. At Dan Eggen greide å få Kolbotn inn i (nesten) gullkampen i 2011 sier alt om hans innsats og hans evne til å motivere spillerne. Spørsmålet gjenstår om hvor vidt den nye treneren greier å beholde optimismen. Spillermessig har de mistet en av Toppseriens beste keepere og to av Toppseriens mest spennende spillere til respektive LSK Kvinner og Stabæk. I tillegg har de mistet Smørsgård til Klepp og Dovland til Piteå. Tilskuddene har hittil blitt hentet fra Linderud-Grei. Det er vel ingen overdrivelse å si at Kolbotn går kraftig i minus per nå, men de har flere spillere i trening med dem som kan hjelpe. Likevel er Kolbotn den store taperen.

LSK Kvinner har kommet svært pent ut av situasjonen hittil. De har tapt Hedda Vedeler og Nora Gjøen, i tillegg til skadde Ingrid Bruserud og Eli Gulbrandsen, som aldri helt ble førstelagsspiller. Gjøens erstatter er en av Toppseriens beste keepere, Tinja Riikka Korpela. Vedelers erstatter er sannsynligvis Gry Nordeide Grønli, noe som på papiret virker som et mindre tilbakeslag, men man vet ikke. I tillegg har de fått Synne Jensen fra Gjelleråsen, en spiller som ble kåret til turneringens beste spiller i Hafslund Cup 2010, og som er et spennende bekjentskap. Det store navnet er likevel Cecilie Pedersen. Hvilken innvirkning hun har på troppen er usikkert, hun pendler til og fra Sveio. LSK Kvinner har også Hege Riise i støtteapparatet igjen, noe som aldri kan skade. Muligens vinneren hittil blant toppserielagene på overgangsvinduet.

Røa har mistet Janne Stange og Cathrine Rolness. Stange fikk mye spilletid, mens Rolness ikke fikk det. Begge to skal være erstattelige. De har en lokal spiller i Elen Botten som gir lokal tilhørighet og fremtidshåp, men hun kan slite med å få spilletid i begynnelsen. De har også Madeleine Giske, og da undrer man seg egentlig på hvor hun skal spille. På midtbanen konkurrerer hun med June Tårnes, Marthe Braavold Johansen, Line Holter og Stine Andreassen blant andre, og i angrep med Lene Mykjåland, Elise Thorsnes og Emilie Haavi. Luksusproblem i og for seg. Røa vant serien i 2011 og har beholdt troppen nesten intakt hittil. De kommer også på plussiden.

Sandviken har per i dag ikke mistet en eneste spiller, men de har til gjengjeld skaffet flere, blant annet fire fra Arna-Bjørnar og en fra Klepp. Dermed konkurrerer de med LSK Kvinner og Stabæk i å være overgangsvinnere per sent januar.

Stabæk har mistet for det meste spillere som ikke kom på førstelaget, og fått Ingvild Stensland og søstrene Hegerberg. Dermed er de svært godt forberedt på 2012-sesongen. Dette er tre svært gode spillere, og de kan tilføre mye i Stabæk. Stabæk sikter nok på Champions League, og de må nok en gang bære favorittstempelet i Toppserien, enda de ofte kasserer inn seriemesterskapet i tidligste laget.

Trondheims-Ørn sliter i motbakke. En Fart-spiller kommer, mens Forseth, Browning, Wulf og muligens Storli forsvinner. To av disse er førstelagsspillere. Keeper Johansen er også usikker. De har likevel et relativt godt lag, enda de må greie seg uten Solfrid Andersen Dahle i våresesongen, men de er klare tapere hittil i silly season.

Vålerenga har mistet spillere som fikk noe spilletid og Solveig Gulbrandsen. Sistnevnte avgjorde gjerne tette kamper, for Vålerenga med og uten Gulbrandsen kunne variere stort.  Huse er også borte. Dette svir. Til gjengjeld har de fått Tina Wulf, Rebecca Angus, Cathrine Rolness, Mari Solstad og Lill Yvonne Karlsrud. Med unntak av sistnevnte er dette alle offensive spillere, og det kan bli et stort problem for Vålerenga. Nivåforskjellen mellom de to divisjonene er så stor at de må forsterke også i forsvar for å holde. Når det er sagt, har Vålerenga kommet svært pent fra det.

Silly Season-tabellen ser dermed slik ut per idag:

1. Stabæk – Ingen store tap, tre store gevinster.
2. LSK Kvinner – Tap under kontroll, to av Toppseriens beste spillere har kommet inn.
3. Sandviken – Vinner stort på at Arna-Bjørnar ikke roterer nok med spillerne.
4. Vålerenga – Stort tap i Gulbrandsen, men ser ellers ut som et lag som faktisk kan overleve.
5. Røa – Noe tap i Stange, men veies mer enn opp med Giske.
6. Amazon Grimstad – Vanskelig å bedømme laget som har fått tilbake spillere fra skade i tillegg til ukjente utlendinger og kapteinen fra et 1. divisjonslag.
7. Klepp – Mistet gode spillere bak, fått en god spiller foran. Keeperplassen blir spennende.
8. Fart – Er fortsatt ikke gode nok, men har fått flere spillere enn de har mistet.
9. Arna-Bjørnar – Usikkerhet rundt nye spillere, ingen virker på nivå med Giske og Åsgaard.
10. Kattem – ingen nye spillere, tap av to veteraner.
11. Trondheims-Ørn. To faste og en usikker spiller borte, en usikker spiller inn.
12. Kolbotn – Mistet Hegerberg-søstrene, Smørsgård, Dovland og Korpela. Ord er overflødige.

Januar

To dyktige fotballspillere skapte mye sirkus i januar. Cecilie Pedersen hadde kontrakt med Avaldsnes, men skulle til Arna-Bjørnar. Eller skulle hun det? Det var mye fram og tilbake i Toppserien. For resten av oss var det bare å vente, mens en rekke forretningsfolk var klare for å kjøpe henne fri fra Avaldsnes’ kontrakt. Det var ikke enkelt, ettersom Avaldsnes ikke akkurat ga ved dørene. Den andre var Lisa-Marie Woods, ei jente med sterke meninger som fikk sparken fra Stabæk rett før jul 2010. Mot slutten av januar 2011 var den hete spilleren på flere blokker, men endte opp i Fortuna Hjørring.

Langt mindre bråk ble det da Melissa Wiik, etter å ha flørtet med Amazon Grimstad, gikk tilbake til Stabæk. Ellers keeperkrise. Linderud-Grei manglet, men satset på Klepps ekskeeper Lill Yvonne Karlsrud.  Ørn manglet, men stjal Kattems Ingvild Johansen. Kattem hadde flere keepere. Kattem skaffet seg også Roar Strand som spillerutvikler.

Fløyas tidligere assistenttrener og i en periode hovedtrener Peter Pedersen ble assistenttrener i Ørn. Trodde han.

Februar

Cecilie Pedersen glapp for Arna-Bjørnar, og forble Avaldsnes-spiller. Eli Landsem var bekymret, andre var bare lei av alt. En annen spiller med sterke meninger var Isabell Herlovsen, som plutselig ble LSK-spiller. Utviklingen for Herlovsen var at hun trivdes på LSK enda hun knapt scoret, og at hun scoret mye på landslaget.

Keepersituasjonen: Medkila manglet, men tok i stedet Lill Yvonne Karlsrud fra Linderud-Grei, som på sin side fikk beholde Jeanette Stavsholt.

Kattem fikk tilbake veteran Lise Holanger (tidligere Meistad).

Mars

Med seriestarten om hjørnet var det en del rokkeringer. Kattem flyttet fra Orkdal til Byåsen Arena, langt nærmere hjemplassen, men fortsatt ikke helt der. Stabæk var favoritter til gull foran Røa. Som alltid.

Problemene var størst i 1. divisjon, der Manglerud-Star forsvant etter korrupsjon i herrelaget med mer. Orkla trakk seg også, og dermed fikk Alta tilbake plassen etter at de egentlig rykket ned.

Mer Cecilie Pedersen. Denne gangen gikk det til NISO, som opptrådde som agenter og barnepassere for Sveio-jenta.

Serieoppsettet var merkelig: alle lag skulle først møte Stabæk, så Røa, og så Kolbotn. Vel, så godt som, i alle tilfelle.

April

Serien startet, og Kattem, med Holanger og en annen erfaren spiller, Trine Nordgård Stensaas, ledet serien etter en halv runde. Ryktene om at Ørn hadde hatt økonomiske problemer ble ikke mindre da det kom frem at Gøril Kringen var sparket, men fortsatte likevel. Peter Pedersen fikk imidlertid ikke fortsette. Juniortrener Thomas Dahle tok over som assistenttrener.

Amazon Grimstad fikk Gro Ingvardsen på en allerede ganske lang liste av skader, og gjennomførte sesongen med en ganske liten stall, tross at de hadde forsynt seg godt av Donn-spillere.

Røa storspilte hele måneden, og ødela Linderud-Grei med 13-0. Den allestedsnærværende debatten om å kutte antall lag fikk ny vind i seilene. Stabæk på sin side fikk flere skader.

Etter at Ørn hadde hatt økonomiske problemer, ble det nå Røa som fikk lønnskutt.

Mai

Fotballstreiken som var i gjæring ble ikke med noen toppserielag. Kattem hadde hatt en flott begynnelse på serien, og fortsatte en stund med å spille jevnt mot lag som skal være bedre.

Erika Skarbø ble skadet, og Christine Colombo Nilsen gjorde en gjesteopptreden.

NRK dummet seg ut på en ny og spennende måte da de først ikke viste NM for kvinner da de viste NM for menn, og så da Kringkastinsrådets svar på Marve Fleksnes sammenliknet fotball spilt av kvinner med handicapidrett.

Glenn Kleven fikk sparken i Linderud-Grei etter null poeng og svært lite flatterende målforskjell.

Juni

Gøril Kringen hadde liksom fått sparken, men i juni ble det formelt slik – hun måtte jobbe gratis eller si opp. Kringen valgte naturligvis det sistnevnte. Thomas Dahle tok over.

J19-landslaget kom til finale i EM, der de får juling av Tyskland. Røa fortsatte å lede serien med seks poeng på Stabæk før pause. VM begynte, og Norge vant uten helt å imponere ved å slå Ekvatorial-Guinea 1-0. Rett før VM ble Lisa-Marie Woods sendt hjem som skadet, enda ingen helt vet hvorfor.

I 1. divisjon fikk Vålerenga forsprang, og så ut som et toppserielag.

Juli

Resten av VM var begredelig for Norges del, men NRK dekket evenementet svært godt.

22. juli påvirket også Toppserien, og særlig Stabæk og Kolbotn markerte dette på en ryddig måte i en kamp dem imellom. Kolbotn vant, og viste seg å være nesten ustoppelige i høstdelen av sesongen.

Kvinnefotball.no lanserte statistikken som fortalte at gjennomsnittsalderen en toppseriespiller la opp på var 22,6 år. Det skapte sjokkbølger i kvinnefotballmiljøet.

August

Røa rotet bort ledelsen til Stabæk, og det ble igjen spennende i serien.

Julie Adserø ble lånt ut fra et Kattem som hadde sikret plassen, og mer eller mindre gikk på autopilot ut sesongen.

September

Kolbotn avslørte at også de slet stort økonomisk. Røa gikk til det kontroversielle skritt å arrangere datingauksjon, noe Stabæk Support kastet seg over med puritansk moralisme vanligvis ikke funnet på fotballbanen. Kort tid etterpå lanserte Røa en ny hovedsponsor.

Stabæk imponerte stort i cup, der de endelig kom til cupfinalen. De imponerte enda mer hjemme mot FFC Frankfurt, der de vant 1-0, og satte norsk klubbfotball på europakartet igjen. Returoppgjøret var ikke fullt så spennende, FFC Frankfurt vant 4-1, et noe flatterende resultat for FFC Frankfurt, som like fullt hadde kontroll. Adserø ble kvestet av en Frankfurt-spiller, og var ute resten av sesongen.

Stabæk greide ikke å restituere seg så godt som de trodde mellom semifinale og FFC-kampen, og de seriekampene som kom imellom endte med to tap, mot Arna-Bjørnar og LSK Kvinner. Dette gjorde at Stabæk så godt som mistet seriegullet. Arna-Bjørnar kom opp på sølvplass med heng på gullet. Hjemmetap mot Røa og bortetap mot Kolbotn drepte imidlertid medaljehåpet.

Oktober

Press for å få unnagjort serien i tide gjør at Klepp – Røa, en TV-kamp, ikke blir avlyst enda det er overvann og sterk vind. Kampen er sannsynligvis den dårligste kampen på lang tid, og er full av pasninger som ikke finner adresse, baller som stopper lenge før de var ment å stoppe og svært lavt tempo, da det ikke var idelle forhold for løping, sparking eller pasning.

Røa blir seriemester, og Stabæk tar andreplassen såvidt etter hjemmeseier mot seriemesteren i siste runde. Kolbotn tar bronse, og Arna-Bjørnar er nok en gang uten medalje.

November

Cupfinalen ble den jevneste noensinne, men Stabæk vant endelig cupen, etter to års mislykket innsats. At de vant på straffespark er ikke helt uten ironi, de tapte kanskjer serien på straffebom hjemme mot Arna-Bjørnar, og de tapte nesten garantert CL-møtet mot Frankfurt på å bomme i første omgang i Tyskland på 0-0.

Dan Eggen ga seg som Kolbotn-trener etter tre år med mirakler. Usikkerhet bredte seg i den økonomisk skakkjørte klubben. Det hjelp verken for dem eller Stabæk at Frisk Forsikring trakk seg fra samarbeidet med dem.

Verre var det med landslaget. Etter en flau VM, hadde landslaget fortjent tapt mot Island, knust Ungarn, vunnet knepent mot Belgia og så kom det – 1-3 borte mot Nord-Irland. Flausen var komplett. På hjemmebane opplevde NFF at Hege Jørgensen gikk i protest mot å bli ignorert i Forbundsstyret, og hun var en av flere som viste at det var noen alvorlige problemer i NFF.

Desember

Gøril Kringen markerte seg ved å bli med i trenerteamet til Ranheim i Adeccoligaen. Ingvild Stensland ble Stabæk-spiller. Søstrene Ada og Andrine Hegerberg ble også Stabæk-spillere. Amazon Grimstad flørtet med Melissa Wiik, som flørtet tilbake. Hun ble i Stabæk. Kattem er nå uten keeper i hvert fall på papiret. Det er usikkert hvor Lisa-Marie Woods og Cecilie Pedersen spiller til neste år.

Færre mål per kamp i Toppserien siden overgangen til 12 lag

+

12 lag i dominerende ligaer i Europa

+

Flesteparten av problemene som er blitt tatt opp med Toppserien har å gjøre med helt andre ting enn antall lag

+

Ingen tall har blitt presentert for å forsvare begrensning i antall lag i Toppserien

=

Toppserien bør ha 12 lag.

1. divisjon

Overgangen fra nasjonal til regional liga er de facto og de jure overgangen fra toppfotball til breddefotball

+

Nivået da vi hadde seks divisjoner (til og med 2000) var ikke noe bedre enn fra og med 2000

+

Problemet i 1. divisjon er faktisk de mange lagene som har forsvunnet (Manglerud-Star, Larvik, Liungen, Orkla…) og ikke at den er nasjonal

+

Ingen tall har blitt presentert i argumentet for å forandre på 1. divisjon

=

1 nasjonal 1. divisjon

Diskusjonen om antall lag

Mange spillere forsvinner fra fotballen før de blir riktig gode

+

Norges Fotballforbund lekker kompetente folk

+

Landslaget er i krise

+

Det er kutt over alt fra NFF

=

Diskusjonen om antall lag er like meningsfult som diskusjonen om en bil kjører fortere om man maler den rød.

Mye av dette skyldes en diskusjonsmåte der følelser trekkes opp til og forbi fakta. Å føle at dateauksjonen fikk all oppmerksomhet fra media som skulle ha gått til å dekke sportslig innsats er viktigere enn å telle – og komme frem til at det faktisk bare var fem saker i 100% Fotball om date-auksjonen, inkludert en protest mot den. Det har til sammenlikning vært 30 saker i Silly Season fram til i dag, riktignok to av dem bare indirekte om toppserielag. Sammenlikner man dekningen fotball og håndball, begge for kvinner, får, kommer man til konklusjonen at om kvinnelandslaget i håndball er langt mer populært enn fotballandslaget, er Toppserien uendelig bedre dekket for lesere av 100% Fotballs og TV2s hjemmesider enn Postenligaen kvinner.

Man kan også føle at Oslo og Akershus ikke produserer nok talenter, enda det er bevist at 36 spillere fra de fylkene har debutert i Toppserien de siste fem årene. Og man kan føle at alle spillerne fra Arna-Bjørnar forsvinner til andre klubber når de blir gode nok, enda det reelt nok bare er fem, av hvilke en andrekeeeper, som har gjort det de siste fem årene. Å sette dagsordenen innen kvinnefotball er ikke vanskeligere enn at man kommer med et følelsesladet argument som man prøver å selge inn, med følelser, selvfølgelig.

Nå er det ikke slik at alt kan innhentes med fakta. Det kan være vanskelig å finne fakta i forhold til hvor mange penger Kongsvinger og Fredrikstad kommune  har brukt på å støtte KIL og FFK og hvor lite de har gitt til utvikling av kvinnefotball. Det betyr ikke at man ikke kan bruke tid på å skrive et krasst innlegg om forskjellsbehandling.

Man kan spørre seg hvorfor dette trekkes opp. Grunnen er enkel: kvinnefotballmiljøet er for lite og sårbart til at vi har råd til å skape splid. Etter landslagets fiasko og den dårlige stemningen mellom klubber og NFF, er det svært lite hensiktsmessig å skape ytterligere splid. Det heter at i de blindes land er den enøyde konge, men han er like fullt konge over blinde.

Vi merker oss at det sistnevnte er stikk i strid med hva som gjøres i Sverige, som har langt større suksess på alle fronter i kvinnefotballsatsningen, men samtidig er i hvert fall undertegnede fornøyd med at det forblir 12 lag i den øverste divisjonen.

2. Jeg har ikke noe forhold til “Bygde-Norge”, et begrep jeg ikke engang har brukt før dette innlegget. Men jeg har en interesse av å sjekke myter opp mot fakta. Og fakta er at det ikke står så dårlig til verken i Oslo, Bergen, Trondheim eller andre områder i Norge. Til og med i evig pessimistiske Øvre Vang ser det ut til å bli en løsning på stallen.

3. Geir Nordby klager på lønnen, Elise Thorsnes snakker om utlandet, gode spillere forlater Kolbotn og Stabæk utnevner seg selv til favoritter. Wiik blir kontaktet av Amazon, Margunn Haugenes legger opp som spiller, Dagny Knutsson legger opp som spiller, Kattem ordnet lisensen i siste liten. Jeg har glatt hoppet over alt, fordi det blir som å kommentere at snøen og julepynten kommer.

4. EM utvides i 2017 fra 12 til 16 lag. Så spørs det om det gjør noen forskjell for Norge.

5. Folk tror dette er en offisiell Røa-kanal. Det er det ikke. Det er faktisk knapt en Røa-kanal i det hele tatt. Jeg kaller den Dynamiteblogg fordi det ville ha vært uærlig å late som om jeg ikke hadde et favorittlag, enda jeg etterstreber nøytralitet. Tar folk seg nær av tonen min, må de gjerne si fra her. 

6. Nils Johan Semb var for en kvinnelig toppfotballsjef under ham. Han tok med andre ord ikke poenget. Få overraskelser der. Jeg kommenterte ikke det fordi jeg ikke tror landslaget kan reddes og fordi jeg tror klubbene bør melde seg ut av Jenteløftet. Men dette har jeg sagt så mange ganger at folk er lei av det.

Ingrid Bakke, Line Berntsen, Elen Botten, Nora Byom-Nilssen, Benedicte Meløy Christensen, Maia Daasvand,  Ada Finskud, Andrea Frøshaug, Camilla Galborgen, Eli Gulbrandsen, Brita Hansen, Caroline Graham Hansen, Line Hauge, Andrea Haugstøyl, Line Holter, Hanna Haanes, Emilie Haavi, Mia Berdal Jahr, Anette Jokstad, Mari Karoline Knudsen, Silje Lofthus, Kristina T. Meinseth, Sara Zai Munkvold, Martine Minge Olsen, Camilla Ose, Celine Kommandantvold Pettersen,  Karoline Rud, Njomza Shabani, Mari Solstad, Katinka Stenberg, Marte Stenersen,  Anne Myren Stenstvedt, Anja Sønstevold, Ingrid Søndenå, Andrine Tomter og Anne Vikre.

Marte Berget er fra Gran, som altså er i Oppland, enda det er svært kort til Oslo. Cathrine Dekkerhus og Siri Delviken er fra Kongsvinger, og Ingrid Moe Wold er fra Gjøvik. Camilla Christensen, Angelica Svensson og Michelle Søderstrøm er fra Moss og Hedda Vedeler og Marita Skammelsrud Lund er fra Fredrikstad. Saba Soofi kom fra Kongsberg, heller ikke det altfor langt unna. Samtlige av disse debuterte altså for et toppserielag i Oslo-området.

Med forbehold om at jeg har glemt noen. Det blir altså 36 fra Oslo eller Akershus, i tillegg til ti fra områder i nærheten av klubbene, men teknisk sett ikke Oslo eller Akershus.

Takk for oppmerksomheten.

Trondheims-Ørn – has-been, won’t-be eller framtidsklubb?

Det tar en lang tid å bygge opp, kort tid å rive ned, og litt mer tid å bygge opp igjen.

Det er ingen lag med en så ærbar og kontinuerlig historie som Trondheims-Ørn. Ser man bort fra overgangen fra skråstrek til tankestrek, har ikke navnet skiftet navn en eneste gang, og til neste år feier klubben sitt 40-årsjubileum. Laget har vunnet serien og cupen flest ganger av alle lag på kvinnesiden.

Historien tar vi likevel relativt kort: Trondheims-Ørn var med på de uoffisielle NM i fotball for kvinner, og de var selvsagte da de offisielle NM begynte. Ørn kom til finalen i den første cupen noensinne arrangert, og igjen i 1980. Da serien startet hadde de en tredjeplass fra den landsdelte serien i 1985, før de i nasjonal serie hadde svært varierende sesonger i begynnelsen, som varierte fra bronse i 1988 til nesten nedrykk i 1991. Så begynte det.

En rekke talenter dukket opp i Ørns førstelag og sørget for alle gullene, cupgull fra 1993 til 2000, seriegull fra 1994 til 2003, begge med opphold. Det var spillere som Randi Leinan, Ann Kristin Aarønes, Gøril Kringen, Brit Sandaune, Monica Enlid, Tone Haugen,  Unni Lehn, Merete Myklebust, Anita Waage i første omgang, og senere Kristin Lie, Heidi Pedersen, Bente Kvitland, Ragnhild Gulbrandsen og Trine Rønning som sto bak det hele. Mot slutten av toppen fikk de også Ingrid Hjelmseth.

For slutten kom. I tillegg til at Kolbotn og Røa kom frem, mistet Ørn mange spillere. Haugen, Leinan, Waage og Aarønes hadde gitt seg i Ørn allerede før tusenårsskiftet. Myklebust ga seg etter 2001-sesongen. Rønning dro til Kolbotn etter cupfinalen i 2002. Kvitland dro til Asker og Brit Sandaune la opp etter sesongslutt i 2004. Kringen, Pedersen, Enlid og Gulbrandsen etter at 2005-sesongen var over. Hjelmseth dro etter 2006-sesongen. Unni Lehn etter 2007-sesongen. Ørn lyktes ikke med å holde nivået oppe, og varselet kom i 2007 med en plass midt på tabellen, og en katastrofal 2008-sesong med niendeplass. Med tålmodighet har Ørn greid å komme oppover på tabellen igjen, og de siste sesongene er de igjen trygge på øvre halvdel. I 2010 kom laget svært overraskende til cupfinalen på tross av at de etter alle solemerker ikke var gode nok.

Administrativt har klubben i det siste virket svært rotete. De siste sesongene har de hatt store økonomiske problemer, og de har altså hatt ørten hjemmebaner i sin tid i Toppserien. Imidlertid kan de skryte av en trenerkontinuitet bare Røa kan matche.

Hvor er de nå? Ørn kom faktisk til semifinalen i cupen, og de endte på en habil sjetteplass i serien. Laget er ikke godt nok til å kjempe i toppen, og gjør det heller ikke. De viser at de kan få til gode resultater mot relativt gode lag, men kommer til kort mot topplagene. De har yppet seg mot Arna-Bjørnar, men greier ikke å gjennomføre en sesong uten to-tre unødvendige tap. Som er skjebnesvangert i serien.

Synnøve Lindseth har tatt skritt i den siste tiden, og er langt tryggere i midtforsvaret.

Administrativt har altså Ørn greid seg etter å ha vært veldig ute og sykle. Bruken av Lerkendal var for eksempel klønete, uansett hvor store misforståelser det var. Kravene til utbedring av stadion er muligens strenge, men når Grei-banen ble godkjent, skal Ørn få til et eller annet. Det går nå rykter om at de skal komme seg tilbake til Lade, og man får håpe det stammer. Mulig jeg er den eneste med en bitter smak i munnen med tanke på behandlingen av Gøril Kringen, som sannsynligvis egenhendig har reddet dem både økonomisk og sportslig, men der har du det altså.

Fordeler: Ørn har fått til mye med få stjerner. Tina Wulf har tatt store steg, Solfrid Andersen Dahle er på landslaget (i og for seg er hun gravid nå, men hun planlegger allerede høstsesongen) og spillere som Synnøve Lindseth, Marita Eide, Inger Ane Hole og Oda Fugelsnes har tatt store skritt. Kristin Lie er som eneste som var med i gullårene fortsatt med, og er en viktig brikke. Kringens engasjement har smittet over på Dahle, og det er en “yes, we can”-innstilling som altså har vist seg især i cupen.

Ulemper: Ørn har imidlertid lite å gå på. Sjetteplassen i serien viste at kampen mot LSK om femteplassen virker som om det er høyden av hva de kan få til med det nåværende mannskapet. De har prøvd å få tak i store navn, men det har aldri helt villet seg. I og for seg ikke så rart at man vegrer seg for å satse på en klubb som er så økonomisk usikker.

Og nettopp det er et problem. Hele 2011-sesongen har Ørn virket uryddig og useriøs på det administrative plan. Skal Ørn virke troverdige, må de nok satse på å holde en lav profil i media med unntak av sportslige framganger de neste sesongene.

Samle trådene: Ørn er en klubb som har en langt vakrere fortid enn fremtid de nærmeste sesongene. Man har argumentert lenge om hva som gikk galt med Trondheims-Ørn, selv mistenker jeg at de begynte å flyte på medgangsbølgen. Hva enn det skyldtes, må noe gjøres.

Det “noe” kan godt være å satse på å få gode spillere til å bli bedre i klubben. Det er faktisk svært få spillere som drar fra Ørn til en annen klubb om man ser på de siste årene, og de har også en viss appell blant de som skal studere på NTNU.