Arkiv

Archive for juni, 2009

Ti lag?

Toppserien ville sannsynligvis ha hatt godt nytte av å kutte ned serien til ti lag. Slik den er nå, er den topptung og hektisk.

EM-landslagsuttaket viste at Stabæk, Røa og til dels Kolbotn og Team Strømmen dominerer sterkt med 16 av 22 spillere. Ser vi bort ifra utenlandsproffer, var det bare var plass til fire andre spillere fra hjemlig liga. Når flere av Stor-Oslos spillere har vært i landslagsdiskusjon, spiller for et annet landslag eller er kommet på kant med Berntsen, men er selvsagt ellers, vitner det om en veldig topptung liga. Bak disse gjør Trondheims-Ørn, Arna-Bjørnar, Fløya og Klepp det bra på aldersbestemte lag. De andre lagene er som oftest å finne nederst på tabellen. Spørsmålet er om vi trenger så mange som fire lag som kjemper om å unngå nedrykk, eller om Kattem og Amazon Grimstad får en sovepute så lenge lagene under ikke greier å sikre seg nok talenter.

Dette spørsmålet blir enda mer aktuelt når man ser på spilleplanen. Når serien nå tar ferie etter 12 uker har det da blitt spilt 17 serierunder, 3 cuprunder (da inkludert den 8. juli) og vært en landslagssamling i England. Det sier seg selv at det har vært et råkjør. Serien startet to uker tidligere enn forventet, og flesteparten av lagene var ikke klare for spill da. Vi har sett tegn til råkjøret. Ærverdige Trondheims-Ørn har alltid vært kjent som et lag som holder seg jevnt og ikke går på smeller. Nå har pendelen svingt fra 0-6 til 0-7 til 4-0 til 0-3 i løpet av de fire siste kampene. Kolbotn går fra overlegne 8-1 mot Fortuna til knepne 2-0 mot Sandviken og så 0-3 mot Klepp. Stabæk har også hatt en dårlig periode som viste at laget var menneskelig. Arna-Bjørnar har vinglet langt mer enn tidligere, og Elise Thorsnes alene kan ikke forklare det. Apropos, Røa leder sannsynligvis fordi de hadde sin dårlige periode i starten.

Det hjelper ikke at kampdatoene har vært mildt sagt forvirrende. Kamper spilles på samtlige ukedager for å få programmet til å gå opp. Spillere selv har sannsynligvis problemer med å vite når og hvor det skal spilles, og ettersom det spilles på ukedager og NFF bestemmer transport, kan spillere bli tvunget til å overnatte borte. Da må spillere velge mellom toppseriespill og eksamen eller jobb. Det har også vært flere skader, både i oppkjøringen til og under Toppserien hittil. Det er mulig de fleste skyldes helt andre forhold, men resultatene har uansett vist seg. Vanligvis ville en skade som tok litt over en uke å helbrede sette spilleren ut i neste kamp, nå kan i verste fall tre kamper forsvinne i løpet av den uken.

Mye av grunnen til den litt aparte inndelingen skyldes EM. Dette kan virke litt rart, ettersom Norge har vært med i samtlige EM og VM, og i 3 av 4 OL. Det har riktignok blitt tolv lag i stedet for ti, men det var det i 2007 også. Da gikk det mye greiere, på tross av at det var VM i Beijing og ikke EM i Helsinki, som er en noe kortere tur. Da besto ferien av en måned i juli og mesteparten av september, da VM ble arrangert. Nå er det fri i nesten hele juli, hele august og nesten hele september for de som ikke ble tatt ut, og i to uker mindre for de som ble det. Denne ferien virker mildt sagt merkelig. Det blir ikke bedre når man tenker på at fotballjentene stort sett er aktive tre av fire år med VM, EM og OL.

Skal man beholde tolv lag, må man forandre på opplegget og lære av 2007. Men når man ser på lagenes innsats, er det kanskje på sin plass å spørre om man trenger 12 lag. Per 28. juni har de to lagene som rykket opp tatt henholdsvis 4 og 2 poeng fra andre lag enn hverandre. De har en stygg målforskjell og et hav av poeng til sikker plass. Personlig tror jeg at det holder i massevis med ti lag. Dermed blir der færre kamper å holde rede på, og mer interessant å følge med på hver eneste kamp. Publikum vinner, lagene vinner og NFF vinner.

Advertisements
Kategorier:Toppserien

Jentefotball?

TV2 er inne på noe når de uten blygsel kaller sitt satsningsprosjekt «Jenteligaen». Målgruppen er jenter. Man kan undres på hvorfor dette er tilfelle. Er det virkelig ni-fjorten år gamle jenter som ser på dette programmet? Er det virkelig slik at den noe snevre gruppen er kvinnefotballens eneste satsningsområde? Er egentlig «Jenteligaen» Norges svar på «Lilla Sportspegeln», det svenske sporstprogrammet i sin helhet dedikert til barn?

Mye peker i den retningen. Forrige «Jenteligaen» (mandag 15.) var et grelt eksempel. Med Caroline Knutsen og Stine Sannæs som gjester framstår Asbjørn Myhre som reneste Fredrik Skravlan, løst og grunt snakkende om de to spillerne om de forskjellige temaene som han hopper mellom med ganske interessante overganger (eller segue, som det heter på fint – særlig skal han ha ære for Sannæs’ studium av fornybar energi og Amazons manglende sådane). En av kampene er hovedkampen, og den sys sammen med et intervju (i dette tilfelle av Camilla Huse). De andre kampene gås hurtig gjennom, før det kommer opp mer eller mindre faste opplegg: Det provoserende temaet (i dette tilfellet manglende tilskuere), portrettet (Marthe Braavold Johansen) og «På innsiden med» (et tulleintervju som gjør kvinnefotballen en bjørnetjeneste). Sleng på en videokonkurranse, og så har du hele showet.

Men hva om man ikke behandlet det som et show? Hva om man heller hadde ekspertkommentatorer, med egne meninger, reflekterte tanker og analyse av minst en av kampene? Hva om man tok tak i hovedproblemene til de enkelte lagene, de store duellene, spillere som har skuffet og imponert og tendenser i ligaen? De fleste spillerne i Toppserien er voksne kvinner. De tåler å høre det om de gjør det dårlig. Det kan til og med hende at de foretrekker det framfor å høre at ballen «var utagbar for keeper», at forsvaret «hadde dårlig kommunikasjon», at «det ikke stemmer helt i midtbanen» eller at angrepet «sliter med uttelling». Personlig tror jeg at der landslagsledelseen muligens kan lære av Marit Breivik, kan kommentatorene lære av Harald Bredeli.

Norsk sporsjournalistikk har blitt anklaget for å være lettbent over hele linjen.  Flere skrur over til svensk TV før mesterskapskamper, noen også under selve kommenteringen. Ettersom Toppserien har den statusen den har, hadde dette vært et fint sted å eksperimentere med å øke nivået. Hvordan hadde det vel ikke vært om Aksel Bergo hadde kommentert saklig hvor problemene til de enkelte lagene lå? Det er mye å ta tak i. Godt trente forsvar gjør mye av forskjellen: Gode lag setter stadig dårligere lag i offsidefeller, mens de unngår dem selv. Andre problemer er utholdenhet, lag som ikke har nok erfarne spillere, har en tendens til å holde ut i omtrent 60 minutter. Et annet tema er Kolbotns kontringsfotball. Resultatet deres mot Stabæk og Røa var flatterende, men greit. Imidlertid har Kolbotn større problemer mot andre lag som også legger seg bakpå, jamfør Amazon Grimstad, Klepp, Kattem og Trondheims-Ørn. Dette er bare noen av de interessante tingene som kunne ha blitt tatt opp.

I fjor var nesten hele Jenteligaen et frieri til unge jenter, med litt «ekspert»uttalelse av Frode Olsen (som aldri kunne tabellen)  for å veie opp. Nå er det litt mindre av begge deler, og egentlig ingenting som har tatt plassen. Skal man oppsummere Jenteligaen nå, kan man parafrasere det forslitte «sitatet» til knokkelsleperne på dagbladet.no: «TV2s kvinnesatsing? Ikke er det kvinner, og ikke er det satsing!»

Kategorier:Media

Landslagsdebatt

I det siste har det vært mye snakk om hvem som skal ta over kvinnelandslaget. Et populært navn er Jarl Torske. Jeg vet svært lite om Torskes kvaliteter, og han kan være den beste tingen siden brunost, men jeg er veldig skeptisk i utgangspunktet. Dette er grunnnene:

1.Torskes kvalifikasjoner: Jarl Torske har meg bekjent aldri vært trener på toppnivå for et seniorlag siden han trente Sunndal i 2. divisjon i 1988. Han har vært assistenttrener for Hareide og Høgmo, begge imponerende stillinger, men aldri hovedtrener.

2. Arv eller belønning: Tendensen til å gjøre om landslaget til et monarki der kronprinsen (altså U23 eller i dette tilfellet J19) er garantert jobben når kongen har abdisert, er en uting. Det ble gjort med Nils Johan Semb, og det ser ut til å skje med Torske. Det er heller ikke noe bra om man gir noen jobben for lang og tro tjeneste. Den beste bør gjøre jobben, og da holder det ikke at den nest beste har vært en kløpper i å spionere på Bosnia-Hercegovina for Åge Hareide eller at han har hatt suksess på juniornivå.

3. Relevant bakgrunn: Akkurat som kvinner ikke nødvendigvis forstår kvinner bedre, forstår ikke nødvendigvis toppserietrenere kvinnelige fotballspillere bedre enn andre. Men dette finner vi neppe ut, ettersom ingen av de som har trent Norge har hatt erfaring fra Toppserien. Det hadde vært befriende med en som i alle tilfelle kunne det.

4. Sjelsstyrken: NFF har i lengre tid fortalt oss at vi er akterutseilt i forhold til de store nasjonene. Dette er tull: Vi slo USA i fjor. Vi slo Tyskland i fjor. Vi tapte en dårlig kamp mot Brasil, men bare med ett mål. Den skal la seg rette på. Konklusjonen bør være at vi er bedre enn det NFF forteller oss. Vi trenger en som har energi og framdrift og mot til å si til NFF at det de sier er feil. Det er mulig Torske har disse kvalitetene, men jeg tviler. Her er jeg nok en gang forutinntatt overfor folk som ikke har trent seniornivå på 20 år.

Torskes trenerutdanning er altså like begrenset som Moldes spillende trener i to sesonger, Ulrich Møller, mannen som rykket ned med Molde i 1993, og forhindret Norges første lag med topplag både for menn og kvinner (MFKs kvinnelag rykket opp samme år). Om man ikke har hørt om Møller, skyldes det i hovedsak at man ikke er fra Romsdal eller at man ikke heter Arne Scheie. Grunnen til at han tas opp er nettopp det; han er så obskur at han burde stille sterkt i kampen om landslaget. For i kvinnelandslagssammenheng er inaktivitet et godt kriterium (Berntsen trente ikke meg bekjent et eneste lag på de siste ti årene før han tok over landslaget). I den virkelige verden er Møller imidlertid ikke et godt alternativ som landslagstrener. Da bør ikke Torske være det heller.

Hvem er så gode alternativ? La oss se på Toppserien. Trenerne kan der deles inn i «Kanskje om noen år», «Ikke imponert nok» og «gode kandidater».

Ikke imponert nok: Amazon Grimstads Tor Martin Hegrenes (taklet Una Nwajei dårlig, resultatene er også dårlige), Fløyas Trine Lise Andersen (dårlige resultater, men hun kan være en dark horse om den lille framgangen fortsetter), Stabæks Jan Aksel Oppsahl Odden (det er ingen unnskyldning med det mannskapet å tryne sånn), Team Strømmens Janne Jansson (kan ta feil, men Team er bra nok til å henge med i teten, men de sakker akterut).

Kanskje om noen år: Fortunas Svein Slinning (om han kommer seg til en bedre klubb), Sandvikens Bjarte Alfarnes (en akseptabel innsats fra nedrykksfavoritten), Kattems Kjetil Fosse (greid seg bra hittil i år, men har liten erfaring). Kolbotns Dan Eggen (for ung, og er muligens klar for andre oppgaver, men er lovende hittil). Klepps Kjetil Eidsaunet (kanskje en kandidat etter hvert, men Klepp har underprestert hittil i år).

Gode kandidater: Arna-Bjørnars Morten Kalvenes (har stabilisert Arna-Bjørnar høyt oppe), Røas Geir Nordby (vant i 2004 med et på papiret for dårlig mannskap, var overlegen i 2008-sesongen), Trondheims-Ørns Gøril Kringen (fikk pepper etter fjoråret, men ser ut til å få skikk på det unge laget).

I tillegg har vi Hege Riise og Eli Landsem. Riise er en god kandidat, men litt mer erfaring hadde vært fint. Dessuten er hun opptatt. Landsem er en sterk kandidat, hun har masse erfaring og har de fleste egenskapene jeg savner hos Torske. Noen mener at vi bør se utenlands. Jeg synes det er relevant for herrelandslaget, for der er stort sett alle trenerne bevist ikke gode nok for landslagsoppdrag. På kvinnesiden bør de først bevise sin udyktighet før vi kan hoppe over toppserietrenerne.

Og sist, men ikke minst: Ulrich Møller. Har to år som trener i Molde, har vært kaptein for MFK i en årrekke. Han er muligens min favoritt. Deretter Landsem eller Nordby.

Ingenting å se her

En helt vanlig dag utenfor Onkel Blaa.

Kategorier:Uncategorized