Hjem > Landslag > Vi som elsket landslaget

Vi som elsket landslaget

Den 14. juni for 22 år siden begynte et et eventyr uten sidestykke i norsk landslagsfotball. Trude Stendal scoret Norges to mål og sikret at Norge slo Sverige 2-1 i finalen i EM. Norge hadde for første gang vunnet EM i fotball. Det ble starten på en imponerende medaljefangst som endte i 2000 med OL-gull, etter et VM-gull, enda et EM-gull, et VM-sølv, to EM-sølv og en OL-bronse. En av de største maktdemonstrasjonene i fotball uansett kjønn.

Siden den tid har ting skjedd med landslaget som vitner om at noe er alvorlig galt. Sportslig har det vært en middels forestilling med i hvert fall sølv fra forrige EM. Organisatorisk har det imidlertid vært en katastrofe. At Åge Steen og Bjarne Berntsen ble valgt som landslagstrenere gitt deres begrensede kvalifikasjoner er én ting. At både de og NFF har gått i bresjen for å avlive Norges stormaktsambisjoner er langt verre. Innstillingen har gått fra «dette klarer vi» til «dette blir vanskelig».

Da FIFA endelig lanserte verdensranking for kvinner i 2004, hadde Norge flere dårligere år bak seg, men ble likevel lansert på andreplass på rankingen. Etter en gjentakelse, gikk vi ned på tredjeplass, og holdt oss dit til rundt oktober i fjor. Deretter har Norge falt som en sten på rankinglisten, nært knyttet til at Berntsen mistet enda flere spillere. Der begynte høydepunktet i katastrofen, en kalamitet vi fortsatt er del av.

Det er mange måter å takle den kollektive utmeldelsen fra landslaget på. De av oss som helst så at landslaget var så bra som mulig håpet i det lengste på å finne en løsning. Det gjorde imidlertid ikke NFF. Espelund så den annen vei,  Høgmo angrep jentene, Kåfjord bagatelliserte deres betydning og Berntsen tok på seg «pisket hund»-ansiktet.  Det ble sammenliknet mellom håndballandslaget og fotballandslaget, et gammelt triks ettersom nordmenn elsker håndballjentene og er svært skeptiske mot fotballjentene. Men spillet på folks fordummer er ikke like lurt. Det slo tilbake på NFF, da Marit Breivik viste faktisk bekymring for fotballjentene, og som første ansatte i Norsk Idrettsforening faktisk snakket med, og ikke til eller om, jentene. I en enkel gest hadde hun tilsidesatt alle de fire fotballbasene.

Landslaget er radbrukket på 10-plass på rankingen, med tap for relativt uinteressante fotballnasjoner og en knepen seier over Østerrike å vise til. Kåfjords antakelse var feil, landslaget har i høy grad merket at de seks beste spillerne er satt ut eller har satt seg selv. Paradoksalt nok har vi nå endelig muligheten til å vinne tilbake noe av det tapte etter åtte magre år.Espelund og Høgmo er borte, og Bjarne Berntsen har bare et flaut EM igjen før han også er borte. Nå gjelder det bare at de ikke blir erstattet av like bakstreverske, arrogante og likegyldige ledere. Kvinnelandslaget holder til i toppen. Og da holder det ikke å snakke om hvor bra de andre landslagene er blitt. Med Røa-jentene slo vi Tyskland to ganger i fjor, vi slo USA og vi slo Russland. Med en annen trener og et annet forbund hadde samme mannskap vært i det ytterste favorittsjiktet i EM.

Advertisements
Kategorier:Landslag
  1. Ingen kommentarer så langt.
  1. No trackbacks yet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: