Hjem > Toppserien > Skotske tendenser

Skotske tendenser

Flere interesserte har uttrykt en viss bekymring for at Toppserien utvikler seg i retning Scottish Premier League – det vil si at to lag stadig krangler om tabellseieren, og at de andre lagene er så langt bak at det er minimalt med spenning.  Med Røa og Stabæk som markant bedre enn andre lag, i hvert fall på papiret, er denne bekymringen på sin plass. Den bommer imidlertid på målet. Det er ikke bare to lag som dominerer, det er åtte.

Den skotske Premier League ble startet opp i 1998. Siden oppstarten har bare to lag (Celtic or Rangers) vunnet serien. Toppserien har i samme periode hatt dobbelt så mange. Toppserien har i den tiden stort sett vært en serieduell; først Trondheims-Ørn mot Asker, deretter Kolbotn mot Trondheims-Ørn, så Røa mot Kolbotn og nå kan det bli Røa mot Stabæk. Resultatene lyver imidlertid litt: for der SPL har begge lag på de to første plassene hele tiden, har Team Strømmen tatt andreplassen to ganger, og Trondheims-Ørn og Asker var med i tetsstriden etter at deres «periode» var over, henholdsvis i 2006 og 2007.  Hva gjelder førsteplassen, derimot, er det en viss forutsigbarhet.

Ser man bort fra variasjon av medaljeplassene, finnes det et annet, og kanskje større tilfelle av stagnering innen Toppserien. Det kommer veldig lite nytt blod, og det som kommer, forsvinner fort. Opprykkslagene greier seg nesten aldri i Toppserien. Ser man bort fra de tidligere storlagene Arna-Bjørnar og Askers dukkert i første divisjon, har bare Røa, Amazon Grimstad, Fløya og Kattem greid seg siden 2000 av opprykkslag. For Larvik, Sandviken, Grand Bodø, Liungen, Byåsen, Medkila, Fart og Fortuna Ålesund ble oppholdet kort. Av de fire lagene som har greid seg, har Røa blitt seriemester fire ganger. De andre tre lagene endte på de tre siste plassene over nedrykksstreken i fjor. Hadde ikke Toppserien blitt utvidet til tolv lag, hadde det muligens medført nedrykk for to av dem.

Universitetsliga?

Et av problemene for nyopprykkede lag er at de lagene som allerede er i Toppserien har erfaring, ressurser (om man i det hele tatt kan snakke om det i Toppserien) og gode spillere. Det er vanskelig å overtale spillere til å dra til lag som har alle oddsene mot seg. De få som kommer, er stort sett de som ikke fikk spilletid i laget de spilte i. Til og med det skjer relativt sjelden. Ofte skjer det motsatt vei, at talentfulle spillere fra nyopprykkede lag forsvinner, i hvert fall ved nedrykk, om ikke før.

En av hovedgrunnene til valg av klubb av kvinner er framtidsplaner. Der herrene motiveres først og fremst av klingende mynt, er det studiemuligheter som motiverer toppseriespillere. Utdanningsnivået på kvinnelige fotballspillere er så mye høyere enn det for menn at det er lett å bli flau på vegne av eget kjønn. Det er langt fra uvanlig at Toppseriespillere har fullført juss- eller medisinutdanning.

J19-spillere som planlegger fremtiden uten fotballsko, velger derfor ofte klubber som tilrettelegger for studier og fotballspill. Universitetet i Oslo har vært medvirkende årsak til at flere spillere har valgt Røa, Asker/Stabæk, Team LSK og Kolbotn.  Det skader ikke at Norges Toppidrettsgymnas ligger der heller. NTNU har også en positiv effekt på de to lagene i Toppserien, og Universitetet i Bergen har gjort Arna-Bjørnar interessant. Amazon Grimstad har brukt Jentemagnet-trikset ved å knytte seg til Universitetet i Agder og tilby utdanning for sine spillere. Også Fløya har flere spillere knyttet til utdanninginstitusjoner.

En annen divisjon

Dette hjelper ikke akkurat lag fra Øvre Vang, Larvik eller Ålesund. En folkehøyskole kan sjelden konkurrere med et universitet, og som forlengelse av dette blir det vanskelig å rekruttere spillere litt utenfor sentrum. Et annet problem er at første divisjon er for ustabil, og for det meste for dårlig til at lag som rykker opp har en slags forståelse av nivået i Toppserien. Hardtsatsende fotballag i første divisjon kan få motstand, men det kan også hende at de glir gjennom serien. Dermed rykker osm oftest lag opp før de er klare for det, noe som medfører at de rykker ned igjen allerede etter første sesong. De beste spillerne får tilbud om fortsatt spill i Toppserien, som blir et krav om man vil spille på landslaget, og dermed står det returnerte førstedivisjonslaget tilbake med ribbet stall. Et eksempel på dette var Sandvikens triumfferd gjennom første divisjon. Laget var overlegent i første divisjon, men endte 11 poeng bak sikker plass i Toppserien året etter.

Når da Linderud/Grei ligger to år foran skjemaet til opprykk etter egen uttale, vitner det om at laget ikke er tøft nok. Da er det kanskje forståelig at Donn velger å satse på å skaffe dyktige spillere fra utlandet for å berge plassen, så kan heller talentene komme i sin egen tid. Ulempen er å motivere unge spillere til å bli i troppen. Universitetet i Agder har verken juss eller medisinstudier, og det kan bli vanskelig å motivere seg for å satse på fotball i hjembyen om man aldri er på førstelaget. Og deri ligger problemene med å være en amatør. Man er først og fremst noe annet, så en fotballspiller. Om man atpåtil blir redusert til reservelaget, blir engasjementet naturlig redusert, nærmest til et hobbynivå.

Da blir det for mye forlangt at spillerne skal sette hobbyen foran karrieren. Problemet med dette er selvfølgelig at apati smitter.

Advertisements
Kategorier:Toppserien
  1. Håkon
  1. No trackbacks yet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: