Arkiv

Archive for august, 2010

Oslofiseringen av landslaget

august 21, 2010 11 kommentarer

Eli Landsem har gjort sakene sine greit siden hun tok over om vi ser på resultatene, men det er en liten grunn til bekymring i forhold til uttakene. At hun tar ut seks spillere fra Stabæk, og bruker alle i førsteelleveren mot Slovakia kan forklares med at de er de beste – skjønt jeg tviler at alle seks er de beste valgene. At hun også tar ut spillere som Melissa Wiik og Leni Larsen Kaurin, som hun har trent tidligere, virker litt lite fantasifullt. Disse startet i hvert fall ikke. Det gjorde imidlertid Emilie og Hedda, mens Guro kom innpå. I tillegg var Elise med, og Lene Storløkken pg Runa Vikestad summerte opp representantene fra Stor-Oslo. Ingvild Stensland og Isabell Herlovsen har begge spilt for Kolbotn før de dro til Lyon. Christine Colombo Nilsen også, men hun er teknisk sett Arna-Bjørnar-spiller i noen kamper.

En kjapp oppsummering: åtte spillere spiller på Stabæk eller har spilt på Asker/Stabæk nylig. Fire spiller på Røa, en på Kolbotn, to på tidligere Kolbotn og en på LSK. Altså 16 hittil. Colombo Nilsen og Maren Mjelde er de to siste, og Mjelde er altså den eneste av de 18 som aldri har spilt for et hovedstadslag. Konklusjonen ser ut til å være at det er en stor fordel å ha spilt for en av de fire store; Kolbotn, Stabæk, LSK eller Røa.

Man skal ikke tro på rykter, men det heter at Eli ikke kommer til Klepp, Byåsen eller Arna Idrettspark. Dersom dette stemmer, er altså lagene fra utenfor Oslo avhengig av å prestere mot de beste lagene i Toppserien. Dette er for såvidt  greit nok dersom spillerne fra samme Oslo-lag blir bedømt like strengt.

Men for ettertiden er nok ikke dette det lureste. Når Norge snart må spille kvalifisering mot en av de andre gruppevinnerne, er det få kamper igjen å eksperimentere med. Slovakia var dårligere enn Norge, og Makedonia er mye dårligere. Ettersom Landsem knapt har tatt med en eneste overraskelse, bør hun være sikker på at det kjedelige uttaket også er det eneste riktige. Men hun bør ikke være så altfor sikker, i hvert fall ikke om hun sikter på OL i London.

Da Bjarne Berntsen i 2008 trenet Norge, hadde han en forsvarsfirer med flere spillere rundt det magiske tallet 29, den alderen da mange spillere gir seg med fotball.  At Siri og Marit trakk seg, kunne han ikke forutse, men at Ane Stangeland Horpestad og Gunhild Følstad ga seg, det burde han ha hatt en viss kjennskap til. Forsvaret til Norge sliter fortsatt  med ettervirkningene. Og hvordan står det til med dagens lag?

Ingrid Hjelmseth er 30 år. Leni Larsen Kaurin, Ingvild Stensland, Lene Storløkken, Lise Klaveness og Solveig Gulbrandsen er 29 år. Toril Hetland Akerhaugen, Hedda Strand Gardsjord og Trine Rønning er 28 år. Det er fullt mulig at de kommer til å spille en stund til, men man bør være forberedt på at de kan falle fra. Vi snakker altså om 7 av de som spilte på førsteelleveren mot Slovakia, og to gode alternativer. Altså førstekeeperen, nesten hele forsvarsrekka og mesteparten av midtbanen. Da er det ikke snakk om at Landsem bør se utenfor Stor-Oslo. Hun .

Reklamer
Kategorier:Landslag

Diagnose Stabæk

august 18, 2010 5 kommentarer

Dette er ikke et angrep på Stabæk eller SFK. Dette er kun en analyse av fenomenet som begynte som Asker og ble Stabæk, og hvorfor de ikke greier å leve opp til den sterkt dominerende spillerstallen de har. Stabæk har tilført Toppserien en viktig dimensjon, og Toppserien er veldig beriket av Stabæks inntog, både sportslig og publikumsmessig. Sammen med fotballmagasinet.no har Stabæk tilført Toppserien et godt fotballfaglig nivå, der diskusjoner og meninger florerer som aldri før. Det er heller ikke et angrep på kulturen i Stabæk Fotball Kvinner, men mer en undring om hvorfor de ikke  greier å utnytte de gode spillerne bedre enn det de gjør.

Det er et lite opphold før femtende serierunde. Det er med andre ord åtte serierunder igjen av Toppserien 2010. Massevis av tid for Stabæk til å vinne serien, og det er grunn til å tro at de får det til. Men allerede nå kan man snakke om en noe mislykket sesong.

Om så Stabæk vinner, er det ikke den tour de force det skulle ha vært.  På papiret er jo Stabæk mye bedre enn de andre klubbene. Av de syv norske som spiller i førsteelleveren deres, er seks tatt ut på landslaget. I tillegg har de to danske landslagsstjerner og en engelsk og en svensk spiller som begge er mer enn gode nok til landslaget sitt, hadde de ikke vært ignorert så konsekvent (her med Pape foran i stedet for ICFS). Samtlige motstanderlag med unntak av Arna-Bjørnar har blitt redusert, Røa og Kolbotn kraftig. Ikke bare i toppspillere, men i bredde i stallen dominerer Stabæk totalt. Likevel var de ikke best i 2009, og i år blir de neppe fullt så overlegne i serien som de strengt talt burde ha vært.

Men hva skyldes dette sprikende gapet mellom laget på papiret og i virkeligeten? Allerede som Asker hadde de et utrolig godt lag lenge, men det ville seg rett og slett ikke. Problemet virker relativt oversiktelig for en historiker, det er et skille mellom de lange linjene og de korte hendelsene.  Overført til fotball betyr de lange linjene lange målsetninger, langsiktige planer og mye tålmodighet. Det handler ikke om å være best i morgen, men kanskje om to år. Dette gjorde Alex Ferguson, dette fikk Rosenborg til, og dette er noe av hemmeligheen til Røa. De korte hendelsene, derimot, kan gi kortsiktige løsninger, noen av hvilke er gode, men disse er til liten hjelp om det ikke ligger en plan bak det hele.

Dersom dette ble innviklet, kan jeg spe på med eksempler. Si at laget går dårligere enn forventet. Hvilke løsninger har vi?
Kortsiktige: Spark treneren, kjøp de beste spillerne, bytt treningsmønster, skyld på flaks blant motstanderne.
Langsiktige: Jobb med intern lojalitet, ta vekk presset fra enkeltspillere, tren spillere til å passe bedre sammen, finn en felles målsetning og en vei dit.

Dette virker kanskje på grensen til det banale, men det er her vi nærmer oss Røas suksessfaktor. Kvinnefotball er markant forskjellig fra herrefotball på to punkter; kjønn og profesjonalitet. Profesjonalitet er ikke mer enn at kvinnelige fotballspillere spiller bare av kjærlighet til sporten, mens mannlige gjør det for penger. Motivasjon er derfor ikke (bare) lønn hos kvinnelige fotballspillere, motivasjon fåes i at man blir anerkjent, føler seg bra, er med på et lag og utgjør en forskjell.

Kjønn er litt mer komplisert og samtidig nøyaktig det samme. Kvinnemiljøer kan være verdens beste og verdens verste. Å skape lojalitet og en kollektiv lagfølelse er derfor av det viktigste en klubb kan gjøre. Fordi alternativet kan bli så veldig , veldig stygt. Ingenting forgifter en klubb mer enn irritasjon, baksnakking, frustrasjon og generelt dårlig stemning.  Derfor er de mange kino-, grill-, jente- eller bursdagfestene vesentlig for Røas suksess, og for utviklingen av bedret spillforståelse, lagforståelse, treningsglød og selvoppofrelse. Og støtte under og etter en kamp. Dermed er ikke alltid den beste fotballspilleren rett for laget om denne er elitistisk, selvopptatt, intrigant eller egoistisk.

Når Roger Finjord snakker om Røa-mentaliteten, er det dette han snakker om. Vinnermentaliteten er uløselig knyttet til kameratskapet mellom spillerne. Lojaliteten er til laget mer enn klubben. Dette er imidlertid ikke gjort i en håndvending. Ole Bjørn oppdaget dette, og han konstruerte begrepet GLAD-RØA (Glede, Langsiktighet, (tenke) Annerledes, Dynamite Girls (som merekevare), Redelighet, Øvelse og Aksept). Det tok kanskje bare fire år fra Røa rykket opp til de vant serien, men det var et fjorten år gammelt prosjekt. Marthe Braavold Johansen sa det best da hun sa at bedre enn de elleve beste spillerne er de elleve spillerne som spiller best sammen.

Hva med Stabæk? Jeg kjenner selv ikke til Stabæks miljø, og kanskje er det fantastisk godt. Men det virker ikke helt slik på banen. Det virker som om det oppstår en viss rådvillhet hos Stabæk når ting først går dem imot. Ofte er det når de stanger mot en forsvarsmur, når de stadig bommer på mål eller når de ikke finner hverandre. Det er ikke lett å frustrere Stabæk, men det ser ut til å være det beste våpen.

Men hva skaper denne frustrasjonen? Kanskje det er for mye konkurranse innad i troppen, kanskje det er for mange klikker, kanskje det foregår baksnakking, eller kanskje ingen av delene stemmer. Men det virker som om det mangler en vinnermentalitet, som Finjord etterlyste. Og skal man lete etter hvorfor den ikke er i Stabæk, tror jeg miljøet innad i laget kan være et godt sted å begynne. Og om ikke det fungerer, så får man finne en felles sak alle spillerne kan samles om. Annet enn å vinne. Alle vil vinne. Spørsmålet er hvordan man motiverer spillerne til det. Det vi historikere kaller vikarierende motiv.

I stedet har Stabæk valgt de kortsiktige løsningene. De valgte løsningen til Jan Aksel Odden, det vil si å bote på dårlig spill ved å få gode spillere til klubben. Jo flere jo heller. Spørsmålet er vel heller om man blir noe bedre som spiller av å spille på et lag som mangler visjoner. Spillerne som ble hentet inn var i tillegg vilkårlig hentet inn, og aldri etter posisjon. Da Asker mistet sin finske og sin danske forsvarsspiller, valgte de å skaffe seg to offensive midtbanespillere og to spisser. Løsningen ble å omskolere en offensiv midtbanespiller  til midtstopper.

Jan Aksel Odden var feil mann for Stabæk, men måten han mistet jobben på var også feil. Han hadde fått til en grei plassering etter at virkeligheten slo inn: at kartet som var tegnet av journalister, av tidligere Asker-helt Asbjørn Myhre og av Stabæks mange supportere, ikke passet med terrenget. Odden visste dette, og han sa dette i begynnelsen av 2009. Man tar ikke igjen 15 poeng på Røa i en håndvending.  Odden kan nå gå med hevet hode forbi Nadderud. Den store revolusjonen har ikke kommet ved hans avgang. Når det er sagt, butde mannen ha gått, men enten tidligere eller med klar beskjed fra Stabæk. Den vage «vi velger å avslutte samarbeidet»-løsningen er kanskje profesjonell, men det virker som om Stabæk gjør noe fordi noe må gjøres framfor at de gjør noe fordi de vet hvor de vil.

Likevel, ved å ansette Roger Finjord virker det som om de med mye flaks har funnet en som tenker fremover i stedet for å kjøpe seg til suksess. Spørsmålet er om Stabæk har nok is i magen til å avvente at Finjord får realisert de lange planene.

Kategorier:Andre lag, Toppserien

Tippeserien?

august 11, 2010 2 kommentarer

Lise Klaveness skrev i sin blogg fra bakerst i bussen at det er på tide å se mot herrelag:

Hvis forbundet virkelig ønsker en kvalitetsøking av produktet Toppserien bør det legges ned betydelig bestrebelser i å forsøke å samordne de gode naboers kamper, for eksempel TIL og Fløya, Sandviken og Brann og ikke minst LSK herrer og kvinner. (…)Det vi opplever i Stabæk bør være en inspirasjon til å forsøke å knytte sterkere bånd mellom kvinne- og herrefotballen.

Det blir fort vrient å argumentere mot dette. Men der det framstår som vagt og suggessivt i stedet for den mer rett-fra-levra-innstillingen man forventer seg fra Toppseriens største fargeklatt, gir blogginnlegget grobunn til det gamle argumentet at det kanskje er best om toppserieklubbene blir del av et tippeligalag. Og kanskje er det på tide?

Hvor og hvordan
Problemene tårner seg imidlertid opp for et sånt forslag. Det første problemet er geografisk; hvilke klubber som skal bli del av hvilke tippeligaklubber, eller til nød adeccoklubber? I noen tilfeller vil det virke enkelt, i andre nær umulig. Det enkleste er om Fløya blir Tromsø. For gutan blir det en beskjeden utgiftspost så lenge jentene er best uten trener. For Trondheims-Ørn eller Kattem bør Rosenborg være et alternativ, og for Sandviken eller Arna-Bjørnar bør Brann være et, men hva skjer med det laget som ikke får det samarbeidet? Skal kanskje begge lag assimileres? I så fall, hvordan blir divisjonene under? Løv-Ham og Ranheim er ikke store nok til å vurderes. For Klepp bør det kanskje bli Bryne, men Bryne har ikke et stort publikumstall, hjemme er de sjelden over 1800. Viking har allerede trukket kvinnesatsingen sin før. Amazon og Donn kan krangle om Start, men så er vi videre med det samme problemet. Dessuten har Start nok økonomiske problemer som det er. For Røa og Kolbotn er det ingen alternativer, med mindre Hønefoss og Fredrikstad seriøst vurderes. Linderud-Grei kan kanskje samarbeide med Vålerenga. Altså vil noen klubber finne seg «type», mens andre sliter.

Men disse tvangsekteskapene tar ikke hensyn til lokalpatriotisme, forhold til klubben de blir tildelt, forhold til å gi opp livsverket sitt til en klubb som sannsynligvis ved første økonomiske hindring kutter dem løs og til uikkerheten om det i det hele tatt lønner seg. Og det er bare argumentene fra kvinnesiden. Mysogynismen til side er det ikke sikkert at herreklubbene velger å ta med enda en klubb med juniorer som de skal følge med på. Døgnet har bare så mange timer.

Erfaringen tilsier
Det finnes hittil to eksempler på sammenspleising av topplag på herre- og damesiden: Stabæk og LSK. Og hvordan har det gått? Om man dømmer etter tre kriterier, publikum, økonomi og sportslig framgang, ser man klare forskjeller. Stabæk Fotball Kvinner har ikke mer penger enn Asker, men de bruker dem mer fornuftig. Publikumsandelen har eksplodert, og den sportslige fremgangen er også merkbar, om enn mest på grunn av spillertilførsel. LSK på sin side har ikke noe bedre økonomi, omtrent det samme publikummet og ingen sportslig utvikling. Der Stabæk Support er en mønstergruppe, er Kanarifansen en kjempeskuffelse.

Det er umulig å vite om sammenslåinger blir som Stabæk eller LSK. Det er også litt få eksempler å trekke fra. Men hvordan er det i utlandet? Det mest besnærende er å begynne å sammenlikne med Damallsvenskan, en gang, og kanskje fortsatt, verdens beste liga for kvinnefotball. Først, hvordan er fordelingen der? Vi kan ta utgangspunkt i årets tabell:

  • Antall lag som er direkte knyttet til et Allsvenskan-lag er 3, og samtlige er i Stockholm(straktene): AIK, Djurgården og Hammarby. Hammarby er et av de lagene som alltid har vært med i Damallsvenskan, men alri har gjort stort. Djurgården er et (tidligere) storlag som ble stort mest fordi Älvsjö AIK ble del av klubben. AIK har noen erfaring fra Damallsvenskan tidligere, men rykket opp. Status for de tre lagene i dag er at AIK og Hammarby ligger an til nedrykk, mens Djurgården bare er fire poeng foran. Djurgården har riktignok spilt Champions League-finale da det het Women’s Cup, men det var dengang da.
  • Antall lag som har et herrelag lenger nede i systemene er 2, Sunnanå og Tyresö. Disse lagene er med andre ord som flesteparten av lagene i Toppserien, inkludert Røa, Arna-Bjørnar, Klepp, Fløya, Donn, Kattem og Kolbotn. De to svenske lagene ligger i nedrykksstriden og midt på tabellen.
  • Antall rene kvinnefotballag, eller antall lag som ikke har et herrelag i fotball, er altså 7: Umeå, Linköpings FC, LdB FC Malmö, Jitex, KIF Örebro, Kopparbergs/Göteborg FC og Kristianstads DFF. Disse lagene bekler de seks øverste posisjonene pluss åttendeplassen per idag.

Når man ser på Damallsvenskans publikumstall, så blir man imponert. Alle er godt over 300, med tre unntak. Og ganske riktig, er de tre unntakene de tre som har herrelag; Djurgården, AIK og Hammarby. Øverst troner laget som meldte seg ut av et Allsvenskan-lag; LdB FC Malmö. De får riktignok noe gratis av at de leder Damallsvenskan, i motsetning til hva vi, Asker, Stabæk og Kolbotn har opplevd i tilsvarende situasjon. Men det er ikke bare de som markerer seg positivt.

Tippeliga-teorien får heller ikke mye hjelp fra Bundesliga. Det er klart at Bayer Leverkusen (som bare har tatt over det gamle storlaget Bergisch Gladbach), Bayern München og Wolfsburg virker gode, men de store navnene er rene kvinnelag: Turbine Potsdam, FFC Frankfurt og FCR 2001 Duisburg. WPS er en ren jenteliga, så der er det lite å hente. At ting er annerledes i Frankrike og England er en annen ting, men publikumstallet der er deprimerende lavt til å ha en så massiv fanklubb å ta av som Lyon og Arsenal.

Poenget er uansett at både for Bundesliga og for Damallsvenskan ligger hemmeligheten i mentaliteten. De tre tyske storklubbene har alle meldt seg ut av en fleridrettslig organisasjon, og stort sett gjort det mye bedre. I Sverige er det enda mer ekstremt. Når Kopparbergs flyttet fra Landvetter inn til Göteborg fordi det var så mange publikummere som ønsket det, når seriefinalen mellom Umeå og Linköping ble sett av nesten 10 000 mennesker, når Malmö får masse penger av et kosmetikkbyrå for å la dem være hovedsponsor for kvinnesatsingen, da er det snakk om at svensker er litt bedre enn oss nordmenn når det gjelder å akseptere kvinnefotball.

…men hva med klubbene?

august 4, 2010 4 kommentarer

NFF har vist at de på ingen måte er ufeilbarlige. Spørsmålet er kanskje derfor heller hvordan klubbene selv kan få ordnet ting. Gjerne så kostnadsfritt som mulig. Her er noen tanker:

  • Skaff noen profiler.  Finnes det noen i Norge som ikke vet hvem Daniel Nannskog er? Eller Rade Prica? Eller lykketrollet til Melissa Wiik? Dette er ikke bare fordi de scorer mål, men fordi det ligger god planlegging i å lage profiler rundt dem. Dette kunne med hell gjøres med flere spillere. Og da er det fint å få noen som kan intervjues uten at floskelalarmen vekker halve Østlandet.
  • Lag en lagprofil. Arna-Bjørnar er fra Bergen. Javel? Men så, da? Hva sier det om lagets profil, filosofi, spillestil? Det er mye å jobbe med. Donn har to røde og ni gule kort ved sist telling. De er altså det harde laget. Røa er dødballaget. Ørn er det unge laget. Og så videre. Her kan man lage mange knagger som folk kan bruke til å skille lagene fra hverandre.
  • Ambisjoner, da mann! Det holder ikke å sikte på å unngå nedrykk. Skal man satse, skal man satse skikkelig. Det er mye bedre å følge et lag som har tro på seg selv enn et som håper at det blir fint vær på hjemmekampene.
  • Ha kontrollerte meideuttalelser: Det er viktig å skille mellom kjedelige klisjeer på den ene siden og sutring mot NFF (om enn vi har god grunn) på den andre. Om man bruker en som håndterer media, framstår klubben som profesjonell og ambisiøs på samme måte.
  • Finn på noe i tillegg til kamp: Det er glimrende grillvær, sleng opp en grill før kampen, da. Eller kjør et annet opplegg. Still opp på stand (gjerne med vafler) på en lørdag eller søndag med litt reklame. Gjør deg synlig i nærmiljøet på en positiv måte.
  • Hjemmeside: Man må ha en profesjonell hjemmeside. Det bør være alfa og omega. Det er det ikke. Her er noen tips:
    1. Senk kravet til hva som kan passere som nyhet. Kvantitet slår alltid kvalitet for fans.
    2. Hvis mulig, ikke bruk en spiller som webansvarlig. De er flinke, men de kan fort brenne ut. Da sitter man der. Sjekk heller frivillige.
    3. Skriv lagoppstilling (det gjelder spesielt dere, Stabæk!). Folk vil gjerne vite hvor dere bruker spillerne, og ikke alle er blodfans.
    4. Kjør intervjuer med spillerne. Dette er fint for oppbygging av profiler, og enkelt for å skape flere nyheter og å få fansen innunder huden på klubben. Jeg vil for eksempel gjerne vite om favorittfargen til Stine Sannæss og om hvordan Maren Mjelde endte opp som fotballspiller. Jeg er neppe alene.
    5. Kommentér hverandres oppsummering. Om Arna-Bjørnar og Kattem møtes og deretter skriver fyldige kamprapporter, kan de lenke til hverandre, gjerne med en syrlig kommentar. Dette øker antall treff.
    6. Ferskvare. Prioritér å få ut kamprapporter så fort som mulig, helst samme dag og senest dagen etter.
  • Samhold gjør sterk: Fotball for kvinner er annerledes. All den tid 65 tilskuere kommer på kampene, er det langt mer alvorlige ting å gjøre enn å krangle med hverandre. Om klubbene står sammen, er det lettere å få ordnet på tull som stadionfetisjismen og NFFs uklare lederlinjer for Toppserien.
  • Klare arbeidsfordelinger: Nils Christiansen ser ut til å gjøre alt i Donn bortsett fra å fikse vannrørene. Det er sannynligvis bedre å huke inn noen foreldre eller andre som kan avlaste ham litt, slik at han kan fokusere på arbeidsoppgavene sine i større grad. Gode klubber har flere folk som tar avgjørelser og ansvar.
  • Intern rekruttering: Arna-Bjørnar og Trondheims-Ørn vet dette veldig godt. De andre klubbene er det så som så med. Uten et godt, gjerne lokalt, rekrutt- og juniorlag, er seniorlaget før eller senere i hardt vær. Import av spillere fra inn- og utland hjelper for to-tre år fremover, men rekrutteringen hjelper for ti år framover. Minst.
Kategorier:Toppserien