Hjem > NFF/Jenteløftet, Toppserien > Tippeserien?

Tippeserien?

Lise Klaveness skrev i sin blogg fra bakerst i bussen at det er på tide å se mot herrelag:

Hvis forbundet virkelig ønsker en kvalitetsøking av produktet Toppserien bør det legges ned betydelig bestrebelser i å forsøke å samordne de gode naboers kamper, for eksempel TIL og Fløya, Sandviken og Brann og ikke minst LSK herrer og kvinner. (…)Det vi opplever i Stabæk bør være en inspirasjon til å forsøke å knytte sterkere bånd mellom kvinne- og herrefotballen.

Det blir fort vrient å argumentere mot dette. Men der det framstår som vagt og suggessivt i stedet for den mer rett-fra-levra-innstillingen man forventer seg fra Toppseriens største fargeklatt, gir blogginnlegget grobunn til det gamle argumentet at det kanskje er best om toppserieklubbene blir del av et tippeligalag. Og kanskje er det på tide?

Hvor og hvordan
Problemene tårner seg imidlertid opp for et sånt forslag. Det første problemet er geografisk; hvilke klubber som skal bli del av hvilke tippeligaklubber, eller til nød adeccoklubber? I noen tilfeller vil det virke enkelt, i andre nær umulig. Det enkleste er om Fløya blir Tromsø. For gutan blir det en beskjeden utgiftspost så lenge jentene er best uten trener. For Trondheims-Ørn eller Kattem bør Rosenborg være et alternativ, og for Sandviken eller Arna-Bjørnar bør Brann være et, men hva skjer med det laget som ikke får det samarbeidet? Skal kanskje begge lag assimileres? I så fall, hvordan blir divisjonene under? Løv-Ham og Ranheim er ikke store nok til å vurderes. For Klepp bør det kanskje bli Bryne, men Bryne har ikke et stort publikumstall, hjemme er de sjelden over 1800. Viking har allerede trukket kvinnesatsingen sin før. Amazon og Donn kan krangle om Start, men så er vi videre med det samme problemet. Dessuten har Start nok økonomiske problemer som det er. For Røa og Kolbotn er det ingen alternativer, med mindre Hønefoss og Fredrikstad seriøst vurderes. Linderud-Grei kan kanskje samarbeide med Vålerenga. Altså vil noen klubber finne seg «type», mens andre sliter.

Men disse tvangsekteskapene tar ikke hensyn til lokalpatriotisme, forhold til klubben de blir tildelt, forhold til å gi opp livsverket sitt til en klubb som sannsynligvis ved første økonomiske hindring kutter dem løs og til uikkerheten om det i det hele tatt lønner seg. Og det er bare argumentene fra kvinnesiden. Mysogynismen til side er det ikke sikkert at herreklubbene velger å ta med enda en klubb med juniorer som de skal følge med på. Døgnet har bare så mange timer.

Erfaringen tilsier
Det finnes hittil to eksempler på sammenspleising av topplag på herre- og damesiden: Stabæk og LSK. Og hvordan har det gått? Om man dømmer etter tre kriterier, publikum, økonomi og sportslig framgang, ser man klare forskjeller. Stabæk Fotball Kvinner har ikke mer penger enn Asker, men de bruker dem mer fornuftig. Publikumsandelen har eksplodert, og den sportslige fremgangen er også merkbar, om enn mest på grunn av spillertilførsel. LSK på sin side har ikke noe bedre økonomi, omtrent det samme publikummet og ingen sportslig utvikling. Der Stabæk Support er en mønstergruppe, er Kanarifansen en kjempeskuffelse.

Det er umulig å vite om sammenslåinger blir som Stabæk eller LSK. Det er også litt få eksempler å trekke fra. Men hvordan er det i utlandet? Det mest besnærende er å begynne å sammenlikne med Damallsvenskan, en gang, og kanskje fortsatt, verdens beste liga for kvinnefotball. Først, hvordan er fordelingen der? Vi kan ta utgangspunkt i årets tabell:

  • Antall lag som er direkte knyttet til et Allsvenskan-lag er 3, og samtlige er i Stockholm(straktene): AIK, Djurgården og Hammarby. Hammarby er et av de lagene som alltid har vært med i Damallsvenskan, men alri har gjort stort. Djurgården er et (tidligere) storlag som ble stort mest fordi Älvsjö AIK ble del av klubben. AIK har noen erfaring fra Damallsvenskan tidligere, men rykket opp. Status for de tre lagene i dag er at AIK og Hammarby ligger an til nedrykk, mens Djurgården bare er fire poeng foran. Djurgården har riktignok spilt Champions League-finale da det het Women’s Cup, men det var dengang da.
  • Antall lag som har et herrelag lenger nede i systemene er 2, Sunnanå og Tyresö. Disse lagene er med andre ord som flesteparten av lagene i Toppserien, inkludert Røa, Arna-Bjørnar, Klepp, Fløya, Donn, Kattem og Kolbotn. De to svenske lagene ligger i nedrykksstriden og midt på tabellen.
  • Antall rene kvinnefotballag, eller antall lag som ikke har et herrelag i fotball, er altså 7: Umeå, Linköpings FC, LdB FC Malmö, Jitex, KIF Örebro, Kopparbergs/Göteborg FC og Kristianstads DFF. Disse lagene bekler de seks øverste posisjonene pluss åttendeplassen per idag.

Når man ser på Damallsvenskans publikumstall, så blir man imponert. Alle er godt over 300, med tre unntak. Og ganske riktig, er de tre unntakene de tre som har herrelag; Djurgården, AIK og Hammarby. Øverst troner laget som meldte seg ut av et Allsvenskan-lag; LdB FC Malmö. De får riktignok noe gratis av at de leder Damallsvenskan, i motsetning til hva vi, Asker, Stabæk og Kolbotn har opplevd i tilsvarende situasjon. Men det er ikke bare de som markerer seg positivt.

Tippeliga-teorien får heller ikke mye hjelp fra Bundesliga. Det er klart at Bayer Leverkusen (som bare har tatt over det gamle storlaget Bergisch Gladbach), Bayern München og Wolfsburg virker gode, men de store navnene er rene kvinnelag: Turbine Potsdam, FFC Frankfurt og FCR 2001 Duisburg. WPS er en ren jenteliga, så der er det lite å hente. At ting er annerledes i Frankrike og England er en annen ting, men publikumstallet der er deprimerende lavt til å ha en så massiv fanklubb å ta av som Lyon og Arsenal.

Poenget er uansett at både for Bundesliga og for Damallsvenskan ligger hemmeligheten i mentaliteten. De tre tyske storklubbene har alle meldt seg ut av en fleridrettslig organisasjon, og stort sett gjort det mye bedre. I Sverige er det enda mer ekstremt. Når Kopparbergs flyttet fra Landvetter inn til Göteborg fordi det var så mange publikummere som ønsket det, når seriefinalen mellom Umeå og Linköping ble sett av nesten 10 000 mennesker, når Malmö får masse penger av et kosmetikkbyrå for å la dem være hovedsponsor for kvinnesatsingen, da er det snakk om at svensker er litt bedre enn oss nordmenn når det gjelder å akseptere kvinnefotball.

Advertisements
  1. Tore Thorsen
    august 16, 2010, kl. 15:12

    Når verden går imot og man føler at man står på stedet hvil som f.eks. når Jenteløftet ikke innfridde forventningene som var skapt, når NRK bruker masse tid på tomprat for de spesielt interesserte samtidig som kvartfinalene for kvinner og trekningen av deres semiefinaler ikke blir nevt med en stavelse er det fristende å se etter lettvinte løsninger for å bringe utviklingen videre. Og ofte bygges det opp under en slik tankegang hos dem som tror at gresset alltid er grønnere på andre siden av gjerdet.
    Men drømmer er ikke nødvendigvis realiteter, derfor er det veldig relevant å se på hvilke erfaringer man kan trekke fra andre land og fra dem som har prøvd disse løsningene. Det er klart at når man kommer fra Asker hvor økonomispøkelset og stadionspørsmålet sannsynligvis ville betydd degradering av Toppserielaget, så var løsningen med Stabæk et vidunderlig alternativ. Men det blir fort feil å gjøre erfaringene fra Asker/Stabæk til den løsningen som er den beste for alle lag i Toppserien. Og jeg tror heller ikke alle Tippeligalag i Norge har noen særlig motivasjon for føye et Toppserielag inn under sine vinger. Jeg ser hvilke fordeler Lise Klaveness og hennes lagvenninner fra Asker har fått under Stabæks vinger, men det blir litt for enkelt derved å si at dette er løsningen alle bør gå for.
    Derimot kunne alle tjene på at samarbeidet mellom herre- og damesiden i fotball ble utviklet til det bedre, og da tenker jeg på alt fra medisinsk apparat til sportslig samarbeid. Kruttet behøver ikke finnes opp på nytt alle steder. Og det burde være den enkleste sak av verden å legge opp et kampprogram som gjorde at man kunne dra nytte av hverandre, og ikke slik som i 2009 da Sandviken, Arna Bjørnar, Løv Ham og Brann hadde hjemmekamp på samme dag.
    Men skal kvinnefotballen i Norge komme videre uten et slikt samarbeid Toppserie/Tippeliga, så må en del ting endres betydelig.Det holder ikke at man putler i vei med noen få frivillige som skal drive alt i klubbene, klubbene må profesjonaliseres og markere seg både sportslig og mediamessig på en helt annen måte enn hittil. Når ambisjonene ikke går lenger enn at man velger å bruke utviklingspenger til spillerlønninger,så kan det hende at man vinner noen plasser på tabellen det ene året, men det gir ingen utvikling.
    Skal man vinne kampen om oppmerksomheten så må hele produktet bli mer profesjonelt,man må investere i utvikling både administrativt, sportslig og mediamessig. Sutring over kjønnsmessig diskriminering er desverre heller ikke veien å gå, ei heller en evig kamp mot NFF for å dra ut mest mulig midler derfra. Derimot kan man med et bevisst samarbeid klubber/NFF og en mer profesjonell tilnærming skape et produkt som i seg selv er salgbart. Kun når folk har lyst til å se på kvinnefotball kan man forvente at de strømmer til arenaene, det er ingen som strømmer til fotballkamper pga sutring over diskriminering. Det kan føles urettferdig at det er slik, men man må bryte ut av diskrimineringssirkelen og skape et produkt som fenger dersom man skal komme videre. Og da er det bare hardt og målbevisst arbeid som gjelder, ikke ønskedrømmer om det grønne gresset på andre siden av gjerdet.

  2. jan reidar
    august 11, 2010, kl. 18:16

    meget bra refleksjoner, unge Kolle 🙂

  1. No trackbacks yet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: