Arkiv

Archive for september, 2010

Sangen om det røde kort

De kontroversielle røde kortene i semifinalen mellom Røa og LSK har blitt klaget inn av begge lag. Norges Fotballforbund bør tenke seg nøye om før de eventuelt avslår klagen.

Enighet mellom lagene
Et aspekt som NFF bør ta hensyn til, er at begge lag er enige om at begge kortene var feilaktige. Det er altså ikke bare egen dør man feier for, men Røa forstår like lite av at Dorte Dalum ble utvist som LSK forstår at Stine ble det. Vanligvis ville man kunne legge skylden helt og holdent på hverandre, men her er reaksjonen  «hva i all verden skjedde?», og ikke delvis enighet om kortene.

Direkte rødt
Når kampen er i det 93. minutt, ballen er langt nede i LSKs banehalvdel, og kampen er så godt som avgjort, må det være en svært tungtveiende grunn til å gi to røde kort. Slag mot motstander er en tungtveiende grunn. Kløning på sidelinjen bør ikke klassifisere som slag. Å komme seg fri fra en ryggsekk, som strengt talt var grunnen til begge de røde kortene, bør i hvert fall ikke være det.

Øyne i nakken?
Å strekke armen i været for å markere innkast er en så etablert bevegelse at det er noe man bør ta hensyn til som motivasjon. Når atpåtil Stine Andreassen har ryggen til den hun «slår», bør det være desto større grunn til å tvile på kortet. I denne omgang tar jeg ikke hensyn til Dorthe Dalums kort, men det er rett og slett meningsløst. Det finnes rett og slett ingen grunn til å gi kort til henne med mindre man har en kvote å fylle.

Ikke bare videoklokskap
Når avgjørelsen tas, reagerer samtlige med vantro, inkludert NRKs nøytrale kommentatorer Olav Traaen og Karl-Petter Løken. At Geir Nordby reagerer på en dommeravgjørelse er greit, men når da mange som vanligvis aldri noensinne reagerer på slikt, reagerer med en gang, da er det mer enn etterpåklokskap og nitidig studering av situasjonen som står bak. Det er en generell følelse av at dette var veldig feil.

Demokratisk diktatur?
Dommerne har et vanskelig yrke, og det blir ikke lettere når deres feil aldri er feil. En av grunnene til sinne mot dommere, er at det ikke nytter å klage. NFF bør ikke framstå som et demokratisk diktatur, der alle kan klage så mye de vil, men det ikke medfører noen forandringer. Det vil neppe medføre at dommere blir bedre likt, ettersom de har all makt, og protester er så godt som umulige. Ettersom dommerrapporter og dommerens mening betyr mye, er altså det lille nåløyet så godt som ikke-eksisterende hvis dommeren står på sitt – på tross av at resten av de involverte, NRKs ekspertkommentator inkludert, rister på hodet av avgjørelsen.

Dårlig rekke?
Christina Westrum Pedersen er en svært dyktig dommer i vanlige tilfeller. Men nå har hun altså fått klage fra Kolbotn, Røa og LSK Kvinner, alle for røde kort. Da kan det være en idé å se på situasjonene, uten at det skal gå prestisje i det. Går det prestisje fra NFF, er det sannsynlig at det går prestisje fra klubbene også. Det er ingen tjent med.

Kategorier:Cupen

Μολὼν λαβέ

september 25, 2010 4 kommentarer

Da jeg kom på at Siri spilte sin kamp nummer 300, ble jeg påminnet om en annen 300, en som passet glimrende til analogien mellom Røa og Stabæk i dag. Da Kong Leonidas av Sparta, vidunderlig karikert i filmen 300, ble beordret av perserkongen om å legge ned våpnene, svarte han «Molon labe!» (=»Kom og hent dem!»), kort og postmoderne oversatt til «Prøv deg!».

I opptakten til denne kampen har Stabæks fans gjentatte ganger tatt toppserieseieren på forskudd. Enkeltmedlemmer har modifisert seg litt, men flesteparten regnet med tre poeng på Røabanen og kontrollert videre vei mot seriegull. Dette var en grei sak. Da jeg i samtale med Røa-jentene prøvde meg på å si at en andreplass er sterkt for et så vingeklippet lag, fikk jeg samme svar tilbake: vi spiller for å vinne. Vi gir oss ikke.

Det var derfor noe magisk med denne innstillingen til Dynamite Girls, da de, på svar fra Stabæk Supports «vi skal vinne seriegull i år», deres piping mot vår Janne og deres «vi skal ha tre poeng», lot historiens klang ringe ut mot overmakten, i form av Stabæk Support, åtte landslagsspillere, TV2, som alltid tror Stabæk alltid vinner, og en samlet gjeng med forståsegpåere, som alle sa at dette ville ende med Stabæk-seier: «Vil dere ha Toppseriegull? Kom og hent det!».

På papiret skulle det ikke gå bedre for Røa enn for Sparta heller. Men si det til Rosenborg. Si det til Liverpool. Men ikke si det til Røas toppserielag. På tross av et kjempetrykk den første halvtimen, greide vi i tre minutter å få over 200 blaakledde, hoppende, ljomende, gaulende, syngende (i ordets frieste betydning) til å være stille. Da Elise Thorsnes satte inn 1-0, forsto plutselig alle at Dynamite Girls ikke er et hvilket som helst fotballag. Om ikke udødelige, helt ennå, er de helter. Forbilder. Profesjonelle, tapre, kjempende, flotte, oppofrende, lojale, magiske, harde, kompromissløse, ærlige, tøffe helter.

Riv ned bildet av Christiano Ronaldo. Sett opp et av Siri Nordby. Hun er verd det.

Kategorier:Toppserien

Vi fortsetter, men Lene er ute

Kampen mot Donn var en kamp vi vant fordi vi var det beste laget. Ikke at det er en kamp det kommer til å bli skrevet store ord om, men vi vant på en halvdårlig dag. Det kan vi definitivt ta med oss i hardkjøruka som kommer. Akkurat som på hjemmebane, har vi en timinutters periode der vi kverner dem ned med tre mål. Derfra og ut er kampen over, og vi senker skuldrene litt for å tenke videre. Et litt teit baklengsmål får heller være. Det er lite trolig at målforskjell vil avgjøre denne serien, og gjør den det, taper vi for Stabæk likevel.

Samtidig som vi fortsetter, er Lene ferdig med sesongen sin. Washington Freedom, som egentlig ikke helt imponerte i sin sesong, kvalifiserte seg til sluttspillet etter å ha slått Atlanta Beat. Det fikk Atlanta Beat- og USAs landslagskeeper Hope Solo til å sende en kraftsalve om konspirasjonsteorier om WPS og baksnakking av spillere som de som ikke har fulgt med i søramerikansk eller til nød italiensk klubbfotball (for menn) ville ha blitt noe sjokkert over.

Washington snek seg dermed foran Sky Blue, som i fjor snek seg såvidt med til sluttspillet og vant hele greia. Washington Freedom kom dermed til første semifinale, der det ble tap for Philadelphia Independents. Lene ble dermed stående med fire mål på 19 (av 24) kamper, og kom dermed på andreplass for Washington Freedom, som fikk 12 av de 30 (!) målene sine scoret av Abby Wambach.

Så da er det bare å håpe at verdens blideste sørlending gjør et regnestykke og kommer fram til at av og til er en pluss en lik Røa. I en liga der de blir stadig mer desperate etter nye spillere for å holde de kortsiktige løsningene ved like, der en haug med internasjonale stjerner har trukket seg fra hele dansen, der flere og flere spillere gjør som Stensland og Schelin og ikke drar over, der den engelske superligaen gir proffkontrakter, som dermed hindrer engelske spillere i å kunne dra til WPS,  der det ikke finnes en eneste tysker, og ligaen dermed aldri helt er verdens beste, der to lag har klappet sammen, og det spøker for flere andre, der Hope Solo spiller, der kan det da ikke være store framtiden?

Kom tilbake, Lene. Du vet du vil. Vi vil i hvert fall.

Kategorier:Spillere, Toppserien

Takk for ingenting

Yngve Hallén har i sin visdom uttalt seg om ting rundt Norges Fotballforbund. Man kan trygt si at det er intet nytt fra vestfronten.

I sin «her er da ingenting galt»-tone har han vært gjennom en spennende periode, og tatt inn over seg kritikken fra en kvartett bestående av Harald (Nickelsen, selvfølgelig), samt Rosenborgs Terje Svendsen, ansvarlig for spillerutvikling Terje Liknes og «toppfotballsjef» (og om du tror på den, har jeg en bil som bare ble brukt av en pensjonist til Rimi på hjørnet til salgs) Nils Johan Semb. En av hovedmomentene var tilrettelegging for internasjonale kamper (Champions League). Dette har altså NFF tatt inn over seg. Ikke at det har hjulpet Røa en centimeter.

Hallén forsetter ufortrødent videre som en naiv optimist som tror at valmueengene i Belgia bare er vakre enger, når han presterer å si at:

Det var ingen skakkøyrd økonomi som møtte det nye forbundsstyret i mars. Problemet var at utgiftene hadde auka i større takt enn inntektene dei siste åra, spesielt dei to siste. I tillegg var det gjort store investeringar i mellom anna IKT og utgreiingsarbeid rundt ein EM søknad og nytt nasjonalanlegg. (…) Difor var det heilt naudsynt med grep.

For de av oss som ikke snakker flytende bullshit, betyr dette at de har altså kastet bort absurde pengesummer på trådløst internett, apps og annet fjas, pluss et tapsprosjekt av en annen verden i forhold til EM, og, ja, hvordan går det egentlig med dette anlegget i Groruddalen med plass til 50 000 tilskuere?

Men vent litt… Det var altså ingen skakkjørt økonomi. Men i så fall, hvor ligger så problemet? Vel, det ser ikke bra ut for partnerne til NFF. Og da må Hallén med flere spare. Hvordan? Vel de kutter der de kan, og får en mindre stab som har et mindre nedslagsfelt (talentutviklere, for eksempel, forsvinner), og kretsene får mindre støtte. Her kan man altså tenke seg at partnerne foretrekker panikkoppsigelser framfor at NFF skaffer seg et lån og sier «sorry, vi dreit oss ut. Men tenk hvor bra denne skuta går når vi ikke planlegger idiotiske EM-søknader og tullete nasjonalstadier!». Men nye sjefer får som kjent lett panikk.

Hva så med Toppserien og kuttene? Etter alt tullet, kommer han med noen innrømmelser? Neida, her er kritikken prellet av:

Toppserien: For forbundsstyret er det viktig å bidra til ein ny giv rundt våre heimlege Toppserie. Jenteløftet vert gjennomgått. Vi må redusere økonomien, men vi skal samstundes greie å gje topp-produktet vårt på kvinnesida meir fokus.

Jenteløftet skal redusere økonomien. Altså: herresatsingen blåser bort millioner, kvinnene betaler. Herrene tar dop, øl, forsover seg og slåss, og kvinnene får strengere leveregler. Likevel har Hallén en gulrot. NFF skal gi topproduktet på kvinnesiden mer fokus.

Vær så snill, Yngve. Kan du ikke gi oss mindre fokus? Helst ingen fokus i det hele tatt? Har du ikke gjort nok skade?

Kategorier:NFF/Jenteløftet

Nadderud forever

Som Røa-tilhenger har jeg ingen gode minner fra Nadderud, men som landslagstilhenger er det en annen sak. To seire på to kvalifiseringskamper sier vel sitt. Men mer enn minnet om den siste kampen, der vi sendte oss selv kontrollert til VM, gledet publikum meg. Det gjelder da særlig de rundt 15 tilskuerne rundt meg, samtlige tilhengere av Stabæk, som konverterte sangene sine med vekslende hell til Norge-sanger. Diverse vitser (at Stabæk-fansen var kledd i rødt og at jeg sang lettere omskrevede Stabæk-sanger) til side, var det en vellykket supportgruppe. Om jeg må si det selv. Vi lot landslaget overta flere av skikkene som forbindes med Stabæk. inkludert å takke hverandre for kampen, å synge gjennom hele kampen, å rope sømmelig sjofle ting mot dommeren (særlig om det handlet om offside) og å utfordre andre publikum til å bli med.

Og dette bør faktisk gjentas. Med all respekt for publikum i andre steder, er det lurt i å legge basen i Nadderud og i de i Stabæk-fansen som kan overtales til å se på landskamper. Kanskje også møtes før eller etter en kamp, og, hvem vet, kanskje lage egne sanger til landslaget. Dersom de som følger med på LSK, Kolbotn og så videre kunne bli med, helst i heiagjengen, kan dette bre om seg. Kanskje vi får med oss de mest voksne medlemmene av Oljeberget også. Jeg holder ikke pusten, men hvem vet.

Kategorier:Landslag

Jenteløftet – en forskuddsnekrolog

september 10, 2010 8 kommentarer

Jenteløftet avgår med døden i 2012. Det vil bli savnet av enkelte medlemmer av Norges Fotballforbund.

Jenteløftet hadde en god oppvekst i sitt første år. Sammen med TV2s storsatsing, kom Jenteløftet som en frisk pust inn mot Norge og markerte at Norges Fotballforbund hadde bestemt seg for at kvinnefotballen skulle satses på. Asbjørn Myhre tok ansvar og skapte gode levevilkår for mediadekningen av Toppserien i 2008. At Røa ødela gullspenningen relativt tidlig er en annen sak, mediamessig ble dette en kjempesatsing.

Men dette løftet hadde en bakside. Akkurat som subprime-krisen som ga den allerede fra tidlig av en bredside Jenteløftet aldri kom over, ble Jenteløftet et offer for at alle var begeistret for det uten å spørre hva det faktisk var verd. Norges Fotballforbund hadde overlatt den nyfødte til et selskap der prosjektansvarlig var sykemeldt og ingen andre tok over. Etter å etter hvert ha funnet sitt grovt forsømte barn, ba Norges Fotballforbund prompte om unnskyldning, men lite ble gjort for å opprette det hele.

I 2009 begynte tegnene til alvorlig svekket helsetilstand å bli synlige. Jenteløftet fikk mindre kamper på TV2, og Jenteligaen, som alltid hadde vært fokusert på trettenåringer, ble etter hvert tatt av luften. Kampene ble fortsatt vist på TV2, men det var sjeldnere, og nettsatsingen til TV2 ble også skadelidende. Ettersom ingen av de andre mediekanalene var engang mildt engasjerte, kan man trygt si at Jenteløftet ikke fikk noen økt mediainteresse. Ting var faktisk i ferd med å gå tilbake til hvordan det var før Jenteløftet.

Norges Fotballforbund hadde i løpet av 2008 og 2009 grovt forsømt kvinnefotballen som sådan ved Berntsen-skandalene, Kåfjords uttalelser i media om kvinnefotballens dårlige utsikter, forfordeling av Frisk Forsikrings sponsorpenger uten engang et skinn av nøytralitet, innførte også krav som langt på vei slet på Jenteløftets skrantende helse. Kravet til kvalifisert stadion gjorde ting vanskelig for mange klubber. Røa var nære ved å avlyse Champions League fordi de ble tvunget til å utvide banen med femti sitteplasser, men banen ble jo ikke godkjent. Så med NFFs hjelp fikk de mulighet til å spille «hjemme»kampene i Drammen (som, med jobb og skole før kampen ga Røa færre fordeler enn «bortelaget»). Deler av dette kunne vært forhindret om NFF hjalp til med lån av stadion litt nærmere. Trondheims-Ørn fant ikke noen annen løsning enn å spille på Lerkendal, ettersom de trodde at de hadde Trondheims bystyre som støttespillere. I stedet fikk Ørn en regning på 800 000 og et bystyre med veltoede hender. Kattem måtte spille på Orkdalsbanken kunstgress etter at Åsheim ikke var bra nok for de kameraene som aldri dekket Toppserien, og i hvert fall ikke Kattem, uansett.

Men stadionfetisjen var ikke den siste spikeren i kista for Jenteløftet. Med Jenteløftet kom vyer om medaljer i mesterskap. I EM ble de allerede oppfylt i 2009 på grunn av at UEFA innførte bronsemedalje for tapende semifinalister. Imidlertid hadde de liten forståelse for å tillegge kampprogrammet. Hadde de gjort det slik at det passet Stabæk, hadde de kanskje kunnet hjelpe det håpløst virkelighetsfjerne publikumsforventningene NFF innførte. I stedet ble opplegget i 2009 lagt frem på en måte som gjorde at det ble ekstremt tett de første ukene, og så en meningsløs lang pause fram til EM. Rundt nå ble røstene om Jenteløftets meningsløshet hevet. Heldigvis for Jenteløftet, lærte NFF delvis av sine feil, og la ting bedre til rette i 2010. Delvis, i hvert fall. Bedre ble det ikke av at NFF forlangte, på tross av krav om at et norsk lag skulle vinne Champions League, at Røa måtte spille seriefinale, cupkamp og sekstendelsfinale i løpet av litt over en uke to år på rad, noe som slet veldig på stallen. Røa greide seg i 2009, men ikke ved hjelp av NFF. Hvordan det går i 2010 med like tett kampprogram og i tillegg to viktige landskamper med Røa-spillere, vil tiden vise. NFF fikk i hvert fall en VG-journalist engasjert – om enn han gikk sterkt ut mot NFF. Men kanskje all PR er god PR?

Der Jenteløftet hadde blitt ansett for være noe nytt og spennende i 2008 og delvis 2009, falt det helt sammen i 2010. Norges Fotballforbund hadde brukt store deler av det enorme overskuddet sitt til å finansiere utvidelse av Ullevål Stadion, og de skaffet seg stor gjeld ved å jobbe videre med en virkelighetsfjern satsing på EM i 2016. Da søknaden ble skrinlagt i desember 2009, hadde NFF brukt store summer på å planlegge et nytt nasjonalstadion i Groruddalen (et sted uten noe topplag noensinne, forfatteren bekjent) med plass til 50 000. Tilskuertallene på Ullevål Stadion kunne knapt forsvare dette behovet.

NFF lette etter et sted for å kutte ned på for å bli kvitt denne usedvanlig feilaktige og grovt selvskapte gjelden.  Tippeligalagene hadde ni år igjen av sin kontrakt. Jenteløftet hadde en stipulering om at NFF kunne trekke seg ut dersom Norges Fotballforbund gikk med grovt underskudd. Problemet med dette underskuddet var at det ikke var et underskudd, det var et overskudd. Å kalle det et underskudd blir som å si at en person som tjener en million i året får dårlig lønn fordi han sløser bort halvannen. Dette hindret ikke Norges fotballforbund, som brukte argumentet at Jenteløftets krav ikke hadde blitt innfridd fordi toppserieklubbene ikke hadde skaffet en administrativ, men en økonomisk orientert, daglig leder. Historien viste at toppserieklubbene valgte rett – Jenteløftet var så skralt at det kunne aldri overleve, og gjennom den tiden klubbene fikk penger, måtte de tenke mer på hvordan de skulle overleve enn hvordan de kunne holde i live Jenteløftet. For å sikre seg at Jenteløftet var så godt som dødt, bestemte Norges Fotballforbund seg for å kutte i de som hjelper de framtidige stjernene, og blant de som jobber med å få ting på rett kjøl i Norges Fotballforbund.

Hvordan det hele hang sammen, trakk NFF det eneste som var igjen av Jenteløftet – penger. I 2011 blir 400 000 kroner trukket, og de resterende 600 000 trekkes i 2012, som dermed blir Jenteløftets dødsdag.

PS: Å holde Jenteløftet ved live kan fortsatt la seg gjøre om Norges Fotballforbund er redelige om sin økonomiske situasjon, bestemmer seg for å snakke med klubbene om hvordan man setter opp et godt styre med klare arbeids- og ansvarsoppgaver, jobber for å få kvinnefotballen ut i media, samarbeider med klubbene om å holde kritikk internt og rosing eksternt, samtidig tar kritikken på alvor, dropper alle krav om stadion for alle klubber med mindre enn 400 tilskuere i snitt, tilrettelegger for klubber som  skal spille i Champions League, tilrettelegger enda mer enn de gjør for klubber som har herreklubber de er del av eller samarbeider med, legger 16. mai-kampene spesielt til rette slik at de ikke konkurrerer med herrelag (spesielt i Bergen og Trondheim), igangsetter direkte kommunikasjon mellom seg selv og klubbene og oppfordrer sterkt klubbene til å ha løpende kommunikasjon og har profejsonell og oppdatert informasjon om Toppserien og landslaget.

Kategorier:NFF/Jenteløftet

Nora Holstad Berge

Flere har kommet til min blogg ved å søke på Nora Holstad Berge. Jeg kan rapportere at hun har det fint i Linköpings FC, og senest borte mot Djurgården på søndag spilte alle de 90 minuttene som midtbaneanker. På et personlig plan kan jeg si at hun spilte bra også, på tross av at kampen var en gørrkjedelig 0-0-kamp. Det var litt overraskende å se henne spille defensiv midtbane. Riktignok har Faith Ikidi tatt helt av i midtstopperposisjonen, men Charlotte Rohlin var gjennomsnittlig fra mitt ståsted (eller sittested, da).

Samtidig har Maren Mjelde og Trine Rønning vist at det er kort fra midtbane til forsvar på landslaget. Og når Berge spiller i Sveriges tredje beste klubb, om enn de inviterte Kristine Lindbloms Jitex inn i kampen, bør hun vel i hvert fall vurderes.

Kategorier:Spillere