Arkiv

Archive for oktober, 2010

Solveig oppi det hele

Den 3. juli 1998 på Klepp Stadion, etter at fenomenet Dagny Mellgren hadde scoret to for Klepp og gjort det fortsatt relativt ferske Oppegårdlagets kamp om poeng vanskelig, scoret Solveig Gulbrandsen sitt første mål i den øverste divisjonen i fotball for kvinner. Målet hjalp til å sikre en OK 2-2 for Kolbotn. Solveig scoret ett mål til i den sesongen, og endte da på fattige 2 mål, evigheter bak 16-målsscoreren fra Israel, Silvi Gian, som ble lagets toppscorer. Det var bare en tredjedel av Sandvikens Lise Klaveness’ mål, og halvparten av Trondheims/

Solveig Gulbrandsen (her fra 2009) har spilt sin siste kamp på Nadderud.

Ørns Trine Rønning. Sistnevnte tok også cupfinalen med storm i en slags kamp mellom de to unge og lovende spillerne, 16 år gamle Trine og 17 år gamle Solveig. Ikke det, den da ellers kvinnefotballskeptiske Aftenposten kommenterte om Solveig Gulbrandsen at hun var «Kolbotn-midtbanens leder. Ofte ballvinner, men også løpssterk og ballsentral».

Når hun nå velger å legge opp, forsvinner en av de siste restene etter 90-tallet, som enda det bare er 11 år siden, framstår som en evighet siden på kvinnefotballnivå. På den tiden var det ikke noe Jenteløftet, til gjengjeld spilte da også lagene der de følte for. Oppbackingen som spillere nå får var også uvant, ironisk nok siden Norge var verdens beste landslag ved flere anledninger.

Solveig er en av heltene.  Hun startet som innbytter mot USA i gruppespillet i Sydney-OL, men ble i startelleveren i samtlige kamper siden, og dyttet ut storheter som Unni Lehn og Margunn Haugenes. OL-finalen for hennes del ble kort, da hun ble byttet ut etter bare 34 minutter fordi, vel, hun ikke spilte bra nok. Likevel greide Solveig helt fint å glede seg over gull etter at tidligere nevnte Mellgren satte inn golden goal. OL-finalen var Solveigs andre siden debuten, hun hadde også erfaring fra publikumseksplosjonen VM i USA i 1999, og hun spilte hele kampen da Norge tapte på finaler mot Brasil foran 90 000 tilskuere.

Vel så imponerende som Solveigs landslagsopplevelser som ung (19 da hun vant gull i Sydney) var hennes innstilling til klubblag. Sola holdt seg til Kolbotn, og var med på, noen vil si en vesentlig del av, den trinnvise oppgangen til Follo-klubben fra fjerde i 1999 til tredje i 2000, andre i 2001 og første i 2002. Så snakker vi ikke så høyt om cupfinalen i 2003. Den hører ikke hjemme her. Fra 2005 gikk det slag i slag for Solveig. Det ble sølv med landslaget i EM i England, og gull med Kolbotn. I 2006 ble det nok et gull, og i 2007 endelig et cupgull. Hele denne tiden hadde hun vært blant de mestscorende. I andresesongen scoret hun 15 mål, i 2001 18, og i 2003 ble hun toppscorer med 15 mål. Delt, riktignok, men toppscorer likevel.

Det ble derfor for dumt å snakke om å «svike» laget da hun etter ti år valgte å bytte fra Kolbotn til laget med vaskemaskiner. Solveig kan minne om, for de som er gamle nok til å huske ham, Gabriel Batistuta, en spiller som fikk tilbud om å spille i topplag i Italia, men som holdt seg til Fiorentina, som han så som «sitt» lag. Mot slutten spilte han litt for Roma, sånn for å ha prøvd å spille for et storlag (nå er jo Kolbotn et storlag, men et storlag uten vaskemaskin. Med mer). Solveig Gulbrandsen var også der klar for å inngå det samme intime forholdet til den nye klubben som for den gamle, og i den halvannen sesongen, bare avbrutt av  en under middels sesong i kjempe-på-leirføtter-ligaen WPS, var hun for alle praktiske formål like lojal.

I tillegg til et arbeidsjern og en målscorer, er også Solveig, vil rapportene ha det til, en ledertype. Hun har vært visekaptein på landslaget (rent formelt er hun det fortsatt), og hun har hatt perioder, senest i år, der hun har greid å ta tak i et landslag som stanger mot et elleve-spillere-i-forsvar-lag. Med en god pasningsfot har hun oftere vært tilrettelegger enn målscorer, og en viktig slik en.

Solveig har vært bastant og komromissløs, men alltid fair. Hun har vært et godt forbilde for unge spillere i over ti år, og hun har vært en viktig lagspiller. Dynamiteblogg ønsker henne lykke til videre i livet.

Advertisements
Kategorier:Spillere

Sammenlikning med herrefotball 1

oktober 29, 2010 8 kommentarer

Å sammenlikne kvinnefotball med herrefotball er ikke alltid lurt, men det er omstendigheter rundt som er interessante å se på. I de neste tre postene (denne inkludert), tenkte jeg det var interessant å se på hvor kvinnefotballen fortsatt sammenliknes med herrefotballen – og hvorfor det ikke alltid er så dumt.

Tilskuere

Det er ikke store overraskelsen at Tippeligaen trekker mange flere tilskuere enn Toppserien. Imidlertid er det vanskelig å forsyne seg av denne store gruppen som liker fotball, såfremt den spilles av menn. Om hindringen ligger i fotballens maskuline verdier, sterk konservativisme, frykt for jentelus eller en dyp personlig saueflokkmentalitet vites ikke, men det er alt annet enn lett å få folk til å gjøre kvinnefotballfans av seg. Det Stabæk Support har fått til er utrolig bra, det Kanarifansen har gjort er ubegripelig tafatt. Det er dessverre ikke noen trøst at kvinner følger stadig mer med på fotball, de er minst like skeptiske som menn til å se kvinner spille fotball.

Sannsynligvis er det for å imøtegå kritikken fra disse fansene at de fleste som har forslag om hvordan man øker publikumsandelen anbefaler å bedre produktet. Personlig mener jeg dette er tull. Nivået er så mye bedre enn det var på tidlig 90-tall at det burde bety en økt tilskuerskare. Det har ikke skjedd. Dessuten er stort sett kritikken fra fansen basert på hvordan ting var på tidlig 90-tall. De berømte historiene om da «vi som 12-åringer slo damelandslaget», sannsynligvis en grov overdrivelse, stammer fra da kvinner hadde spilt i organisert serie i maks fire år. Siden har de fleste ikke oppdatert seg om nivåhevingen, og å tro at dersom kvinnefotballen bare blir enda litt bedre, så kommer folk, er naivt.

Problemet er dessuten tredelt. For det første er det få fotballfans som ser kvinnefotball, for det andre er det få fotballfans som ser fotball i Norge utenom Tippeligaen, for det tredje rømmer folk også Tippeligaen. Snittet er en nedgang på 1500 per kamp siden 2008. Per klubb er det altså 22 500 tilskuere per år. Det er nok mindre dramatisk for de store klubbene, men også de merker det.

En sammenlikning med herrefotballen fra 2. divisjon og nedover er nok mer realistisk enn Tippeligaen uansett, og det viser oss at kvinnefotballen faktisk ligger helt OK an. Dessuten har veldig mange Toppserielag vist at det er helt utrolig hvor mange fans laget har når det er cupfinale. Det finnes nok av folk å ta av som vil se kvinnefotball. Det handler bare om å få dem på hverdagskampene.

Hvordan er et godt spørsmål. Løsningen ligger nok heller i å se hvordan for eksempel håndballag har greid det. Og hvorfor egne juniorspillere så sjelden kommer på seniorkamper. Men la nå Tippeligaen være Tippeligaen, og slutt å prøve å frelse folk som mener at likestillingen bare kan gå så langt.

Kategorier:Toppserien

Jeg savner Kåfjord…

oktober 23, 2010 7 kommentarer

Heidi Støre og Tone Angeltveit stilte på tribunen i toppkampen. Under dem var det en rad med tomme, reserverte seter. (Foto: Sjur Stølen)

Bildet til venstre er tatt under seriefinalen mellom Røa og Stabæk. Omtrendt midt på, i sort, sitter Heidi Støre, de facto toppfotballsjef for kvinner, og Tone Angeltveit fra Serieforeningen for Kvinnefotball. Rett under Støre og Angeltveit er det en rad på omtrent ti stoler reservert Norges Fotballforbund (dere kan se de hvite reservasjonslappene på stolryggene til tre av dem). De ble aldri fylt. Heidi Støre var altså  eneste representant for Norges Fotballforbund tilstede på kampen.

Dette var kampen som til og med Aftenposten hadde en lett forvirret representant på. Som TV2 direktesendte på TV2 (ikke Sumo, ikke Zebra, TV2), fordi de regnet den som en så viktig kamp at den burde prioriteres.  Men Norges Fotballforbund var tydeligvis ikke like begeistret.

Men kanskje er dette urettferdig? Det var ikke noen medaljer som ble delt ut. Det var matematisk mulig for begge lag å vinne serien, uansett utfall. Det var altså ikke noe formelt krav om at Yngve Hallén skulle ha vært der. Det er riktig. Samtidig var dette en viktig, kanskje den viktigste, kampen for å markere at NFF fortsatt engasjerte seg for kvinnefotballen. Ikke fordi Røa og Stabæk spilte, men fordi denne kampen genererte så mye oppmerksomhet fra pressen at det var faktisk her vi trengte noen som Semb, Hallén eller i hvert fall generalsekretær Paul Glomsaker, eller «hvem?», som han er kjent som i fotballmiljøet.

Sondre Kåfjord under Røa-Stabæk i 2009. Han visste sin besøkelsestid.

Sondre Kåfjord var imidlertid ikke bare på kamper der han var forpliktet til å være. For all min irritasjon over en del av avgjørelsene hans, er jeg den første til å innrømme at han dukket opp på kamper han ikke måtte være på – Røa-Kattem var for eksempel en av dem, og Røa lå ikke an til å vinne serien da. Det sirkulerer også rykter om et brev som Kåfjord skal ha sendt der han avviser at det noen gang var snakk om at NFF gikk med underskudd, og der han tar et oppgjør med denne lyssky måten å spare penger på som kuttet i Jenteløftet to år før tiden. Jeg vet ikke om det stemmer at brevet hadde dette innholdet, men jeg vet at der Kåfjord beskrev situasjonen i kvinnefotball som «vanskelig», bruker Hallén «umulig». Å drømme seg tilbake til Omdals «store muligheter» blir nesten forbudt. Det blir som en nordkoreaner som drømmer om å kunne kjøpe mat OG drikke hver dag.

"Brutte løfter, NFF? Vi svikter aldri jentene". (Foto: Sjur Stølen)

Tilbake til poenget; mangelen på NFF-representanter. Da det stormet som verst rundt Kåfjord i kvinnefotballen, gjemte han seg aldri for sine kritikere. Han møtte opp der han ville få høre det. Nå viser det seg at Stabæk-fansen da heller ikke trengte Norges Fotballforbund for å fortelle hva de mente. De fant egne metoder.

Jeg har ikke glemt de områdene der Kåfjord feilet fullstendig. Jeg har ikke glemt at han sviktet hele kvinnefotballen da han advarte mot å satse på kvinner under den økonomiske krisen. Jeg har ikke glemt at han ikke gjorde noe, uavhengig av hvem som hadde rett, i konflikten mellom Lene, Guro, Siri, Marit og Marie på den ene siden og Bjarne Berntsen på den andre. Eller mellom Lise Klaveness og nevnte Berntsen. Jeg har heller ingen illusjoner om at om Kåfjord er en fantastisk leder. Men han skyver ikke bærproblematikken over på klubbene etter først å ha plukket skogen ren. Hadde han ikke bær, sto han fram og innrømmet det. Også på bortebane.

Landslagsuttaket – igjen

oktober 17, 2010 14 kommentarer

Eli Landsem har tatt ut en ny tropp, og den er faktisk littegrann interessant i forhold til forrige uttak. Det er særlig to ting som peker seg ut:

  1. Det er bare 16 spillere. Eli Landsem har ikke uttalt at hun ikke er ferdig med uttaket, men det er ikke sikkert at vi trenger flere enn 16 spillere.
  2. 3 Stabæk-spillere er ute. Noe som betyr at forskjellen mellom representanter fra Arna-Bjørnar, Røa, Stabæk og LSK Kvinner er svært liten.

Keeperplassen er vel relativt interessant. Erika Skarbø har gjort flere klønete feil siden hun kom tilbake, og hun er ikke helt der hun skulle være. Men hun er nå Erika Skarbø. Det er interessant å se hva hun kan få til. Likevel tror jeg ikke Hjelmseth trenger å bekymre seg sååååå mye med det første.

Forsvaret er virkelig interessant.  Hedda Strand Gardsjord virker relativt stabil på høyrekanten, og vi regner også med Maren Mjelde sentralt. Dette er helt etter planen. Holder ikke Gardsjord på grunn av skader, sklir vel Guro inn. Mer oppsiktsvekkende er de andre plassene. Det er faktisk ingen Trine Rønning og ingen Torill Akerhaugen. Mangelen på Rønning kan skyldes diverse småskader og det faktum at dette er en treningskamp uten betydning. Likevel er det interessant, fordi det viser at ingen er uerstattelige. For Akerhaugen er det litt større grunn til bekymring. Hun har variert fra det riktig så gode til sub par, og det er muligens på tide å sette mer press på henne så hun blir konsekvent, om da Akerhaugen er tilbake på landslaget igjen. I stedet er Runa Vikestad spilleren som med all sannsynlighet velges på midtstopperplass, mens Marita Skammelsrud Lund er favoritt til venstre back. Vi regner med at Eli Landsem velger 4-4-2.  Er det en god idé med skiftene?

Ja.  Vi må forlange at vi slutter å invitere land inn i kampen. Mot Canada var Norges forsvar altfor lite strukturert, og ettersom det var den eneste motstanden på høyt nivå bortsett fra i Algarve Cup, heller ikke det en heldig periode for landslaget, er det grunn til å spørre seg om vi bør se på forsvaret. Vikestad har vært stabil både på klubb- og landslag, og bør være selvskreven. Marita Skammelsrud Lund ble valgt muligens på grunn av at hun har vært tatt ut før, mens Marit Sandvei er mer naturlig til posisjonen. Her har det skjedd ting vi ikke kjenner til, men det virker noe pussig, spesielt etter at Skammelsrud Lund leverte en uheldig forestilling mot Røa i semifinalen. Kanskje litt pussig at det er så få forsvarsspillere i troppen, med tanke på at den virker fortsatt uklar, men det er i hvert fall ting som peker i retning av at Eli har tenkt seg om på dette området.

Midtbanen er ikke veldig forandret, om enn det merkes at Solveig Gulbrandsen mangler. Sannsynligvis betyr det at hun er ferdig med landslaget, og at den nest siste av de store navnene fra dengang da gir seg med fotball. Dermed er det bare Trine Rønning igjen. Stabæk dominerer nok fortsatt med Lise Klaveness og Lisa-Marie Woods. Begge har variert noe, men de er kvalitetsspillere, så det kan vanskelig gå galt. Ingvild Stensland er sannsynlig midtbaneanker, noe som egentlig er litt dumt. Hun hadde vært bedre som spydspiss i en diamant, delvis fordi hun kunne holde midtbanen lenger nede. Slik det er nå, er den så høyt oppe at gode lag har store muligheter til å kjøre kontra. Men Stensland er trygg, da. I den siste posisjonen, sannsynligvis høyre indreløper/kant/whatever, blir det nok Leni Larsen Kaurin. Hun er flink til å bruke kantene, i motsetning til Lise, som litt for ofte trekker innover.  Det hadde vært interessant å se hva Lene Storløkken kan få til, men det blir neppe denne gang, om ikke vi gjennomfører flere bytter i løpet av kampen. Synd, egentlig. Ikke at jeg ikke vil se Kaurin, men det hadde vært fint å se hva Lene kan få til. Det er kanskje for mye å håpe at Guro slipper til på høyrekanten, men det er nå engang lov å håpe. Personlig tor jeg mest på å prøve ut Lene, mens jeg regner med Leni og håper på Guro.

Angrep: Apropos Lene, mistenker jeg at vår stjerne i USA begynner på benken. Etter å ha greid å ikke score flere ganger mot Ukraina, kan det bli vanskelig for Eli å forsvare at Lene Mykjåland starter. Sannsynligvis blir det heller Elise Thorsnes og Cecilie Pedersen. Det kan bli en bra kombinasjon fordi Thorsnes er flink til å holde spillere og å tilrettelegge, mens Cecilie er god til å være på rett sted til rett tid. Likevel har de to ikke helt funnet kjemien. Vi avventer i spenning.  Isabell Herlovsen er en veldig sær spiller. Hun sliter i Lyon, er like sosial som en gymsokk, og ser ikke sammenhengen mellom de to. Den dagen hun oppdager ordet «ydmykhet», kan hun bli livsfarlig.

Konklusjon:  Jeg hadde vel forventet meg litt mer eksperimentering i og med at Solveig er borte, men Eli har vel funnet de beste spillerne. Om Gry Tofte Ims er bra, er hun vel ikke så bra at hun truer firkløveret Kaurin, Woods, Klaveness, Stensland helt ennå. I forsvaret burde hun nok ha tatt med Marit Sandvei, i hvert fall når hun ikke har noen andre venstrebackalternativer, i hvert fall med Akerhaugen ute. Kanskje også på tide å se på Stange eller Grøttå Ree. Eller min favoritt Nora Holstad Berge. Men felles for alle disse navnene, Sandvei unntatt, er at de er ikke helt der ennå. Så uttaket står relativt støtt.

Kategorier:Landslag

En påminner

oktober 16, 2010 8 kommentarer

Jeg har gitt skryt til Dynamite Girls før. Jeg må gi det igjen. Men ikke akkurat den typen skryt jeg er vant til.

Kine er en av spillerne som har hoppet inn i våre hjerter i 2010. Her mot Kongsvinger.

Da Stabæk spilte uavgjort mot Kolbotn og vi var a poeng, var flere av oss Røa-tilhengere i fistel. Skulle vi greie å ta seriegullet? Skulle verdens beste jenter nok en gang vise oss hvordan det skulle gjøres? Skulle Nye Røa greie det umulige, og dermed degradere gullene i 2004 og 2009 til bare det nesten umulige? Det eneste vi trengte å gjøre, var å vinne de gjenværende kampene og håpe på et feilskjær fra Stabæk, så var det faktisk mulig.

Eneste?

I dag ble vi påminnet om hva vi faktisk ber om. Veien mot toppserieslutt er vanskelig. Den består ikke av rundingsbøyer og sparringpartnere, men den består av virkelige lag. Gode lag. Lag som kjemper sammen for å vinne. Akkurat som oss, gir de alt, og de vil og skal vinne. Akkurat som oss er det en kamp for dem om å kjempe seg oppover på tabellen. Lag med samhold, sjel, kampvilje og moral. Og i noen tilfeller landslagsspillere. Eller i hvert fall pretendenter.

Arna-Bjørnar var et slikt lag. De skulle aldri ha straffe mot slutten, og de skulle heller ikke ha det mot slutten av første omgang. Var det ufortjent at vi ikke vant? Langt ifra. Uavgjort var et greit resultat i denne kampen, en kamp der Arna-Bjørnar satset fra begynnelsen og ikke ga fra seg en millimeter. Man skulle kanskje heller ønsket at de scoret et spillermål i stedet for den tullestraffen, men OK.

Arna-Bjørnar ga oss et glimt av den ekstreme innsatsen Røa har lagt ned for å komme så langt som de har kommet. Å nesten dra iland en seier mot en så god motstander som Arna-Bjørnar er flott for et så redusert lag. Ikke at noen Røa-spillere kommer til å innrømme det. De føler sannsynligvis, helt feilaktig, at de har skuffet noen. De har kanskje glemt, i den ekstreme innsatsen de har nedlagt hittil, at også de er mennesker.

Med flere spillere som sjelden slapp inn på førstelaget i 2009 har Røa levert kanskje sin beste sesong noensinne. Kanskje det «bare» blir sølv. For et lag som alltid spiller for å vinne, er kanskje sølv nederlag. Men når bakkekontakten kommer, når man tenker på hva dette laget kan få til i  2011, når man tenker på hvor magiske vi har vært hittil, med tanke på hvilken innsatsvilje som ligger i verdens beste jenter, får jeg et behov for å parafrasere Churchill:

Dette er ikke slutten på Dynamite Girls. Det er ikke engang begynnelsen på slutten. Det er, kanskje, slutten på begynnelsen.

Og vi gleder oss alle til fortsettelsen.

Kategorier:Røa, Toppserien

In hoc signo vinces

oktober 10, 2010 1 kommentar

Det har vært antydninger til diskusjon om hvorfor Stabæk ikke leder med mer, og hvorfor de er ute av cupen. Med et så bra lag, burde de jo ha avgjort for lenge siden? Og nå er de a poeng med Røa? Hvordan kan det ha seg?

For å komme debatten i forkjøpet, handler det faktisk ikke om Stabæk. For eksempel har Stabæk 14-5-0, altså 47 poeng og ingen tap. Det er et snitt på  2,47 poeng per kamp. Rosenborg har 17-9-0, altså 2,3 poeng per kamp. Stabæk har til og med scoret flere mål på fære kamper, om enn avstand mellom topp og bunn er betydelig større i Toppserien enn i Tippeligaen.  Stabæk røk ut i kvartfinalen i cupen, mens Rosenborg røk i semifinalen. Stabæk mot en medaljekandidat, Rosenborg mot en dumpekandidat fra divisjonen under. Dersom Stabæk Fotball Kvinner sammenliknes med Rosenborg, kommer Stabæk stort sett minst like bra ut, om ikke bedre. Og det er før vi går inn på spissenes balansekunst og fingernemhet.

Stabæk har lov til å ikke vinne alt. De har et mye bedre lag på papiret enn noen andre, men det er ikke slik at man skal være udødelig. Og tillater man et og annet feilskjær, som man gjør med Rosenborg, har faktisk Stabæk gjort en svært hederlig innsats. Fotballen deres har vært underholdende, stå-på-viljen upåklagelig (med noen unntak) og de har rodd iland flere kamper på tross av en dårlig dag på jobben. Hva er grunnen til at de ikke har avgjort serien?

Røa. Skal man lete etter grunnen til den tette kampen, bør man se på Røa. At Røa i det hele tatt har holdt tempoet til Stabæk er faktisk mer til Røas fordel enn til skam for Stabæk. At Røa slo ut LSK Kvinner på en dårlig dag vitner om en samhandling og en stayer-vilje som faktisk går godt utenom hva man kan forvente.  Røa kan godt tape resten og gjenvinne menneskeligheten sin, men det er faktisk slik at det er Røas prestasjoner mer enn Stabæks eventuelt manglende som fortjener oppmerksomhet. Til sammenlikning er altså Arna-Bjørnar og Kolbotn 8 og 9 poeng bak. Det er faktisk svært anstendig for begge med tanke på fjoråret for Arna-Bjørnar og mistede spillere for Kolbotn. Men om det er svært anstendig, hva skal man da si om Røa?

Det er nok av folk som prøver å knekke «Røa-koden». Hvorfor er Røa så gode? Hvorfor er de nok en gang i finalen? Hvorfor har de, med det på papiret reduserte mannskapet, karret seg til medalje, og kamp om gullet med tre serierunder igjen? Og her begynner den skolastiske fortolkning: Røa vinner fordi de har vinnerkultur. De har vinnerkultur fordi de vinner. De vinner fordi de har… et cetera ad infinitum.

Dette er selvfølgelig sludder. Asker vant cupen i 2005, men tapte i 2006 og 2007. Kolbotn vant serien i 2005 og 2006, og de vant cupen i 2007. Så var det stopp. Man vinner ikke fordi man har vunnet før. Og Røa-spillere, -trenere, -støtteapparat og så videre har gitt sin forklaring: miljø og samhold. Du spiller bra for vennene dine. Du passer til en venn i bedre posisjon, du nekter å skuffe vennene dine. Og treneren. Det er ikke en militær disiplin som gjør at spillerne spiller bra sammen, det er vennskap. Det er ikke sexy, det er ikke salgbart, det er ikke intellektuelt, og det er langt fra fotballfaglig, men det er riktig. Ja, samhold og dedikerte spillere, da.

Røa har ikke vunnet noe i år. Kanskje de heller ikke gjør det. Men de har skapt en merkevare som går utenom de sportslige prestasjonene til sine motstanderlag. Moralen er enkel. Du avskriver aldri et lag som gir alt for hverandre. Oversatt: Du avskriver aldri Røa.

Kategorier:Cupen, Toppserien

Røapedia!

oktober 8, 2010 2 kommentarer

Vel, ikke helt, men Wikipedia får stadig flere artikler, både om Røa og om kvinnefotball generelt. Se bare her:

Visste du at…

  • Røa er det laget i Toppserien med flest spillere med artikler på Wikipedia? Med 35 nåværende eller tidligere Dynamite Girls-spillere, har Røa dermed én artikkel mer enn Trondheims-Ørn på andre.
  • samtlige på Røas nåværende A-lag har en artikkel på Wikipedia? Da Karoline Rud fikk en artikkel, var hele stallen komplett. Inkludert Geir Nordby.
  • du kan finne ut hvem som var dommer da vi spilte borte mot Linderud-Grei, hvor mange kort Madeleine Giske har, hvordan Dagsavisen trodde det kom til å gå i fjor, eller i år?
  • Wikipedia sannsynligvis har den mest nøyaktige oversikten over målscorere og kort i Toppserien 2010?
  • av de tre fotballrelaterte artiklene som har fått norsk wikipedias høyeste (hittil) bemerkelse, Utmerket artikkel, er én av dem Fotball for kvinner?
  • samtlige lag som noensinne har spilt i den øverste divisjonen for kvinner har en artikkel?
  • Wikipedia har samtlige resultater fra NM fra 1978 til i dag, inkludert Stabæks kamp mot Nannestad i 1979?
  • Wikipedia på norsk har over 120 landslag i fotball for kvinner, mot 110 for menn?