Arkiv

Archive for november, 2010

Ikke er det damer…

november 30, 2010 1 kommentar

Norge har kommet i en overkommelig pulje i VM. Riktignok har vi i senere tid slitt mye mot det noe overhypede Brasil, og riktignok har Australia vist seg å være vanskelige, men skal vi ha ambisjoner, bør vi sikte på minst uavgjort mot Brasil og seier over Australia.

Noe er pill råttent i Ekvatorial-Guineas rike

Det tredje laget, derimot, er en litt annen historie. Ekvatorial-Guinea er et absurd land. For eksempel heter landet Ekvatorial-Guinea, men det ligger ikke ved ekvator. Som eneste land i Afrika har det spansk som offisielt språk, og spansktalende land, Spania unntatt, pleier å være beryktet innenfor styresett. Ekvatorial-Guinea er intet unntak. Det styres absolutt av  Theodoro Obiang Nguema, som tok over landet i ett kupp mot sin onkel i 1979 og dømte ham til døden for høyforræderi, høyst fortjent, for øvrig. Han er hakket klokere enn Saddam Hussein, og vinner bare valgene med 93-99% av stemmene. Ingenting foregår i landet uten at han har minst en hånd med i spillet.

Søstrene Simporé da de representerte Princesses i Burkina Fasos femnasjonersturnering.

Kvinnelandslaget er i så måte riktig så festlig. Det har versert rykter om at landslaget består av ikke-særlig-naturaliserte spillere som egentlig kommer fra andre land og har blitt kjøpt opp av presidenten. Laget som spilte i Afrikamesterskapet er ikke akkurat av ekvatorialgunieansk oppvekst.  Minst tre spillere kommer fra Burkina Faso, fem fra Brasil, tre fra Nigeria, en fra Spania, en fra Senegal og en fra Kamerun. En av spillerne har spilt i Singapore (!) i 2007/08. I tillegg har spanjolen spilt for Spanias J19-landslag under EM i 2004.

Som om det ikke er kontroversielt nok, er det verre med flere spillere, især spiller nummer 8, Salimata Simporé. Det har gått rykter om at Salimata er en mann, og at han(?) ikke er den eneste. Salimata har unektelig maskuline trekk. Av alle land har Sør-Afrika, Caster Semenyas hjemland, levert inn protest mot dette. Men det skal også sies at Caster er rene østrogenbomben i forhold til Salimata. Salimata anklages for øvrig for å ha spilt for A-landslaget til både Burkina Faso og Elfenbenskysten, sistnevnte for senere trener for Ekvatorial-Guinea. Søsteren til Salimata har skapt kontroverser fordi hun (?) ble overflyttet til Ekvatorial-Guinea på en svært kontroversiell måte som kan minne om bestikkelser. Kort sagt, søstrene Simporé har mye svært tvilsomt rundt sine personer. Sør-Afrika har nok imidlertid ikke bare bare rettskafne motiver med protesten. Dersom Ekvatorial-Guinea blir disket, vil sannynligvis Sør-Afrika ta over Evatorial-Guineas plass.

At det er mye svært tvilsomt med Norges kommende motstander er det liten tvil om. Men hvordan FIFA reagerer på dette gjenstår å se. Det mest sannsynlige er at de utsetter saken offisielt, og sender en svært skarp anklage mot Ekvatorial-Guinea. Med Argentinas 0-11-tap mot Tyskland i 2007, er det siste FIFA trenger å få en ny skandale. Problemet er at Ekvatorial-Guinea er et svakt land, og uten de kontroversielle spillerne er landet sannsynligvis en så dårlig motstander at Argentinas tap kommer til å framstå som en jevn og tøff kamp. Om de erstattes av Sør-Afrika, bør det gå noe penere. De ligger på nivå med Ghana, som Norge «bare» slo 7-2 i en ikke særlig god kamp av nordmennene.

Les mer om saken her: http://roonba.wordpress.com/2010/11/14/salimata-simpore-courts-controversy-again/

Kategorier:Landslag Tags: , ,

Norsk negativisme

november 27, 2010 3 kommentarer

Hvis det ikke fantes katastrofer, måtte vi finne dem opp. Tilhengere av fotball, da spilt av kvinner (jeg er personlig lei av uttrykket kvinnefotball), ser ut til å male fanden på veggen til det kjedsommelige.

Den vanligste av disse depresjonene gjelder landslaget. Norge har ifølge eksperter vært på vei ned siden 2001, og det er ikke måte på hvor mye bedre ting står til i Italia, Frankrike, England og Sverige. Likevel har ingen av disse landene tatt oss igjen i turneringer (under EM i 2009 fikk England en altfor lett vei til finalen). Kanskje dette er et triks for å få mer midler, men jeg tror det bare skaper dårlig stemning. Og det er generelt sprøyt sagt av folk som burde vite bedre. Til å være et så dårlig lag, har det faktisk gått riktig så bra.

En ny vri på negativismen omhandler Mesterligaen. Det heter at med to unntak, Trondheims-Ørns og Kolbotns semifinale, er det bare tristesse her også. Egentlig kan vi se bort ifra disse også. Trondheims-Ørn kom til semifinale på bekostning av et ukjent hviterussisk lag. Kolbotns overraskende seier over Frankfurt ble avløst av 1-11 mot Umeå. Men med tanke på at det verken i fotball for menn eller håndball for kvinner har vært noen sammenheng mellom landslagets og klubblagenes suksess, er det muligens heller her problemet ligger. Det er muligens slik at vi i Norge ikke kan finne nok talenter til å ha et topplag som kan markere seg slik Larvik gjør i håndballen (bortsett fra internasjonalt, da). Men Toppseriens styrke er vel at det ikke er avgjort på forhånd?

Paradoksalt nok klages det også over at alle talentene går til Oslo. Dette er en grov overdrivelse med få faktiske eksempler; Stabæk har stort sett holdt seg til eldre spillere, og de spillerne Røa har forsynt seg av er ikke akkurat lokale talenter (telemarking i Trondheim, sogninger i Bergen og så videre).  Ideen er også at Oslo er spesielt egnet for kvinnelige fotballspillere fordi vi har Universitetet i Oslo, og en tredjedel av kvinnelige toppseriespillere tar høyere utdannelse. To tredjedeler tar ikke høyere utdannelse. Flere som tar høyere utdannelse drar også til Bergen og Trondheim. Igjen dreier det seg om overdrivelser for å få fram poeng. Som et post scriptum kan nevnes at de fleste som bekymrer seg over utviklingen mot Oslo-sentrering også ser på utviklingen framover og regner med at Oslo-dominansen vil forandre seg. Man kan da undre seg hva poenget deres er.

Personlig tror jeg at Norge kan markere seg godt fortsatt. Jeg tror også at Toppserien greier seg fint, etter en liten omjustering, uten både pengene og kravene til NFF. Mesterligaen er vanskelig, men når lagene får merke nivået, kan de nok markere seg mer stabilt.

Skal dette gå bra, kan det være en idé å sette seg inn i ting før man uttaler seg, og å legge igjen svartsinnet. Det er allerede altfor mange pessimister i Norge.

Noen andres skyld

november 20, 2010 2 kommentarer

Jenteløftet har ikke akkurat vært en suksess, men vi er nå i ferd med å se et annet monster enn Norges Fotballforbund; den jevne klubbtilørighet som sier at det er noen andres skyld. Stort sett Oslos.

Cathrine Dekkerhus og Ida Elise Enget har meldt overgang til Stabæk. På et personlig plan ville jeg nok anbefalt dem å velge Kolbotn, som hadde gitt mer spilletid enn i Stabæk, og høyere ambisjonsnivå enn det LSK ser ut til å ligge på. Men om de velger blaatt, dem om det.

Det merkelige er at det har vekket en sovende kjempe – diskusjonen om noen klubber, som oftest (stor-)oslobaserte, forsyner seg av talenter fra andre klubber, og forsterker sitt eget på bekostning av de som skal yte disse lagene konkurranse.

Overgangen til Dekkerhus og Enget er diskusjonen likegyldig, og fører diskusjonen ut på meningsløse fallometriske diskusjoner om Stabæks storhet i Norge og Europa. At Enget og Dekkerhus begge har spilt cupfinale to ganger og vunnet sølv i serien med laget de nå forlater, er vel også et hint om at de har svært liten tålmodighet om det er å vinne de vil oppleve. Om det ligger andre grunner bak, blir disse spekuleringer, og der er nok derfor det beste å la hele Stabæk-skal-bli-det-nye-Turbine-Potsdam-idiotiet ligge. Dersom det er tilfelle, la det skje og hold munn.

Dermed er man tilbake til den faktiske situasjonen: Er Oslo en magnet for fotballtalenter?

Nja. Stabæk er vennskapsklubb med Avaldsnes, men de to store navnene derfra spiller i Røa eller er på vei til Arna-Bjørnar. Gry Tofte Ims knyttes også til Stabæk, muligens som erstatter for Solveig Gulbrandsen, men Klepp skal være ganske blinde om de ikke tar dette som et hint fra Ims om at nå må klubben skjerpe seg. Og ved å stjele to spillere fra Amazon Grimstad (noe som har fått forbausende få verbale etterspill), ser det ut til at hintet er tatt.

Det er mulig at flere spillere, som Cecilie Liane, Elise Thorsnes og Kristy Moore kom til Oslo fordi de ville bli med på et vinnerlag. Men det er mye som peker på at det var konkrete ting i klubben de var i som de var misfornøyde med. Jeg skal ikke kommentere Liane, men Thorsnes savnet en vinnerkultur i Arna-Bjørnar, en mangel som gjør at laget fra ytre Bergen fortsatt ikke har mer enn én medalje i serien. Moore forlot et Fløya i kaos, med en trener som nær ble kjeppjaget og intern uenighet med moderklubben.

I den korte tiden Røa har hatt styre og ansvarsområder, har jeg lagt merke til forskjeller til det bedre. Mye ligger i å finne ut hva man selv kan gjøre, som faktisk er en del. Hva andre gjør kan man bare forberede seg på uansett, det man selv gjør kan man kontrollere.

Det blir for billig å dra en «sel di bæra du har»-kommentar av typen til Hallén. Men samtidig blir det meningsløst å avskrive egen rolle. Lag som ikke erstatter tapte spillere godt nok, bør ikke bli overrasket om etter et par år de resterende stjernene forsvinner. Lag som har mye intern uro bør ikke bli overrasket om spillerne ser seg om etter andre klubber. Lag som er fornøyd med å være midt på tabellen, bør heller ikke forvente å beholde de med ambisjoner om landslagsspill.

Kategorier:Andre lag, Toppserien Tags:

Ikke Røas hjemmeside

november 18, 2010 2 kommentarer

Det er ved en feiltakelse blitt gitt inntrykk av at dette er Røas hjemmeside. Det er det ikke. Dette er en fanside for Røa, og den er ikke offisiell. Denne sidens meninger må ikke tas til inntekt for Røas meninger.

Kategorier:Røa

Sesongen 2010

november 16, 2010 4 kommentarer

er sesongen over, og da er det på høy tid med en oppsummering. Dynamiteblogg går gjennom lagene og gir karakter fra 1 til 6 (med krav til 6 i parentes). Lagene dømmes først og fremst i forhold til forventningene fra før sesongstart. Dermed holder det ikke å akkurat klare seg for et lag som hadde høyere ambisjoner enn fornyet kontrakt, og det holder ikke å ta medalje for noen son er storfavoritt. Oversikten følger tabellplasseringen, og begynner med:

1. Stabæk
For første gang siden 2006 vant favoritten Toppserien. Stabæk ble dermed den sjuende klubben som vant Toppserien siden oppstarten som 1. divisjon. De slapp bare inn 8 mål, noe som betyr at de slo Røas rekord med 10 baklengs, og er det laget som slapp inn færrest mål i en sesong med 12 lag noensinne. Det vil si siden 2007, da det startet opp. Som en kuriositet slapp Trondheims-Ørn inn 7 mål i 2001, men altså mot to færre lag.

Men har de imponert? Det var først i 21. serierunde at Stabæk hentet inn gullet, og de fikk kamp til døra. De røk også ut av cupen i kvartfinalen. De hadde en dårlig periode i august, der de nær rotet bort alt. Til å være så utilnærmelige som de virket, var de absolutt tilnærmelige for Kolbotn på Nadderud og Røa på Røa kunstgress. Deres samlede poengsum ar akkurat den samme som Røa fikk ifjor, og altså langt unna Røas jubelsesong i 2008.

Stabæk vant likevel til slutt, og det er en god innsats uansett. De har også imponerende spillere i Caroline Graham Hansen, Lisa-Marie Woods og Ingrid Hjelmseth, som alle har levert bra, og Kristy Moore og Lise Klaveness som stort sett har levert bra (sistnevnte ble toppscorer for første gang).
Karakter: 4 Ikke overbevisende nok for et lag med halve landslaget i førsteelleveren. Men de vant, da, det skal de ha. (Krav for å få 6. The Double med ny poengrekord)

2. Røa
Mange trodde Røas gulltid var over da de mistet sine solide spillere. Mange tok feil. Røa holdt koken med mange spillere som ofte ikke fikk spille fra start i 2009, og med forsterkninger rett fra junioravdelingen, fra Lyn J16, fra bunnlaget Sandviken eller fra lavre middelhavsfarer Kattem. Med en andreplass i serien og cupfinale har Røa vist faren i å avskrive dem. Det er noe American Dream over Røa.

Det betyr ikke at Røa slipper så billig unna. De hadde en periode i starten og i Kolbotn-kampen som var en komplett kollaps. De rotet det til for seg mot Stabæk på 1-0, de klønte bort seieren borte mot Klepp. Men med en stall som på papiret ikke holder Røa-standard fra tidligere sesonger bør man tillate det. Med overlegen cupseier kan man ikke akkurat spare på karakterrullingen.

Karakter: 5 (sterk) Flott innsats av et lag som viste hva vi kunne gjøre med det papiret på hvilket de ikke var gode nok. (6: The Double eller kvartfinale i CL)

3. Kolbotn
Om man ser på hva som er igjen av Kolbotn, så er en tredjeplass godt over forventningene. Med bare Runa Vikestad av store navn, kom Kolbotn…. Vent litt. For det første er Rebecca Angus og Tinja-Riikka Korpela ikke akkurat noen hvem som helst. For det andre hadde vel både Dovland, Isaksen og Liane markert seg på aldersbestemt allerede, i lengre tid enn for eksempel Haavi. For det tredje var Smørsgård også svært god i fjor, og Maureen Mmadu har vært dyktig for Amazon, som Kolbotn skylder en ekstra takk.

OK, så ikke hele mannskapet til Kolbotn var 16, men det var mange kjempeoverraskelser, inkludert Hegerberg x2. og samtidig hadde Camilla Christensen og Anja Sønstevold tatt kjempeskritt. Nora Byom-Nilsen og, når hun er tilbake, Hanna Haanes, kan bli interessante navn for fremtiden. Og det er en kjempeinnsats for Dan Eggen å få så mange nye eller ferske til å stå sammen. Kolbotn greide langt over evne, og bør være stolt av sesongen.

Likevel kan de som et gammelt storlag ikke få toppkarakter med bronse og kvartfinale.

Karakter: 5. Kolbotn viste styrke i perioder, men rotet bort poeng mot motstandere de ikke skulle ha rotet bort poeng mot. Sterkt å være 9 poeng bak Stabæk, men de var aldri i gullkampen. (6: Sølv eller cupfinale)

4. Arna-Bjørnar
Close, but no cigar. Arna-Bjørnar mangler den berømte vinnerviljen som det har blitt mast om i hele år. Arna-Bjørnar er det store nesten-laget. De rotet bort både bronsen og cupfinalen for egen regning, og tap for Amazon Grimstad i serien ødela litt for laget som fortsatt ikke er sammenhengende nok. Det som er positivt med Arna-Bjørnar, er at de aldri spiller uavgjort. De gir alt, og enten blir det seier, eller tap. Det ble riktignok dobbelt så mange seire som tap (og én uavgjort), men det er ikke et bra nok resultat. Dobbelttap mot Kolbotn, tap og uavgjort mot Røa, dobbelttap mot Stabæk og tap og seier mot LSK viser at det ikke er bra nok mot de beste.

Men hvordan er det med lagets egentlig nivå? Stiller vi for høye krav til Arna-Bjørnar? Nja. De hadde altså i mye av sesongen Erika Skarbø. Hun er ikke helt tilbake til gammelt nivå, men det er verd å legge merke til. I tillegg har laget Ingrid Ryland, Astrid Grøttå Ree, Maren Mjelde, Hege Hansen, Madeleine Giske og Kristine Hegland som alle mer eller mindre hadde blitt lagt merke til før sesongen. I løpet av sesongen blomstret Tina Algrøy, mens Åsne Takle Eide konkurrerte godt med Hegerberg og Dekkerhus (om ikke Haavi helt ennå) om beste unge overraskelse.  Disse har kommet flott fremover, og bør være med på å styrke laget. Problemet med Arna-Bjørnar er at «neste år» er et litt for kjent refreng. Det har de sagt siden 2005.

Karakter: 3 – Det er ikke egentlig godt nok når de viser potensialet gjennom å slå Stabæk i cupen og å spille uavgjort mot Røa i serien at de ender opp uten medaljer. De skal ha for forsøket, men nå må faktisk laget med Norges kanskje sikreste landslagsspiller få et mer stabilt lag. (6. Semifinale og sølv eller bronse og finale)

5. Trondheims-Ørn
Med unntak av undertegnede og Jan Reidar Vågsdalen, var det ingen utenom klubben som kjente til Ida Karina Flakk. Lene Bredesen var heller ikke allemannseie, og for å være helt ærlig, var vel de færreste andre enn Solfrid Andresen, Tina Wulf, Inger Ane Hole og Kristin Lie særlig kjente navn. Spesielt Interesserte kjente til Oda Fugelsnes, Marita Eide og, på en god dag, Gunilla Forseth, men dette er ikke overskriftsnavn.

Og så er de på femteplass. En femteplass som, på tross av at jeg selv plasserte dem der, egentlig er i overkant av hva man kan forvente. Laget slo Kolbotn to ganger i serien, en prestasjon ingen andre lag gjentok . Cupfinale, om man ser bort ifra resultatet, er helt ekstremt. Kringen må nok fortsatt bygge sten på sten, men det er klart at noe er på gang så lenge alle holder hodet kaldt. Deri ligger utfordringen.

Karakter: 5 (sterk). Å komme til finalen uten en eneste landslagsspiller tilhører det ekstreme innen hva man kan forlange. Ørn har hatt en flott sesong, og bør bygge videre på en kjempeprestasjon. (6. Cupseier eller hederlig tap og medalje)

6. LSK Kvinner
Etter en formidabel begynnelse, som strengt talt kan ha handlet mest om kampoppsettet, dabbet LSK av, og var konsekvent for ustabile for å helt få det til. Det ble en nedtur fra fjerdeplassen og cupfinalen. Nå var ikke LSK Kvinner heldig på spillersiden, med Bruserud skadet noe av tiden, og reservekeeper Gjøen også tidvis skadet. Riktignok fikk de Masar, men de spilte uten Matheson og Wilkinson mesteparten av tiden også.

Periodevis var imidlertid fugla imponerende. Mari Knudsen hadde en flott sesong, og det hadde også Nasra Abdullah, som endelig begynner å slå seg ut og fram som spiller. Marit Sandvei ble med på årets lag etter å ha vist at venstrebacker ikke må undervurderes. Marita Skammelsrud Lund er på vei tilbake til god, gammeldags form, og Anne Myren Stenstvedt er på vei. Ida Elise Enget har vist veldig god form til tider, og med Lene Storløkkens 2,4 tonn med erfaring, har dette et kjempepotensiale. Men likevel vil det seg altså ikke helt.

Karakter: 3 (svak) LSK Kvinner er rett og slett for gode til å være fornøyd med sjetteplass og semifinale. (6.Bronse og finale eller sølv)

7. Klepp
Det er noe spesielt med Kenneth Eidsaunet. Med unntak av Frode Olsen, har samtlige Klepp-trenere på denne siden av Y2K blandet Klepp inn i nedrykksstriden. Og av samtlige Klepp-trenere har faktisk Eidsaunet på papiret vært blant de som burde ha gjort det. Klepp er laget som har mistet spillere nesten like dramatisk som Kolbotn og Røa, men som har kranglet seg videre. I år var det Grøttå Ree, Smørsgård og etter hvert Hansen som forsvant. Dyngvold var skadet en del i tillegg.

Klepp greide en 7. plass, og det lar seg høre.  I cupen ble oppholdet litt kortere enn fjorårets semifinale. Klepps stabilitet lar oss imponere med et lag som etter veldig mye om og men fikk lagets desiderte leder Gry Tofte Ims på landslaget, og ellers har få spillere som dukker opp på radaren hos de fleste. Om enn Maria Thorirsdottir, Lill Yvonne Karlsrud, nevnte Dyngvold og Marie Bakke fortjener god omtale. Klepp tapte mange kamper knepent, seks av de ni tapene var ettmålstap. Med fem uavgjort (delt første med Stabæk) er Klepp et lag som må jobbe litt mentalt med å få marginene på sin side. Potensialet er så absolutt der.

Karakter: 4. Egentlig litt over evne, enda mange plasserte dem på 7.  Men ikke helt fantastisk. (6. Topp 4 eller cupfinale)

8. Amazon Grimstad
Før sesongen så det veldig ut som om Amazon kom til å rykke ned. Laget hadde hatt mange krangler, og de endte på siste trygge plass. Siden det fikk de tilbake Una Nwajei, men ellers hadde de miste Cecilie Liane og Maureen Mmadu. Keeperen deres var 38, forsvaret mistet også Smådal, og det så rett og slett ikke ut til at laget hadde livets rett.

Så feil kan man ta. Amazon plasserte Jamie Freeman på høyre back, noe som langt på vei gjorde tapet av Liane lettere å svelge. Forsvaret var også godt, med unntak av to nesestyvere mot Arna-Bjørnar og Kolbotn. Foran gikk det også bra, og laget satte poengrekord. Kanskje litt mange keepere, men Matikainen så ut til å passe Amazon godt. Laget scoret ironisk nok 28 mål, ironisk fordi flere spøkte med at Una Nwajei scoret 14 mål, like mange som hele Amazon Grimstad, og at Amazon burde score dobbelt så mye i år (da 28 mål).

Når det da «bare» blir åttendeplass, reflekterer nok det heller at Klepp siden Amazons 6. plass i 2006 har blitt mye bedre, Asker, det vil si Stabæk, har kommet tilbake og at mange lag har sementert seg på toppen. De mest opitimistiske plasserte Amazon på en 9. plass, og da sier 8. plassen det meste.  At Amazon Grimstad fortsetter å være sterkere enn lagene rundt seg på tabellen, er et bonus. Pluss også for seire mot Arna-Bjørnar, Klepp og LSK.

Karakter: 5 (sterk) for en sesong godt over det forventede. Ettersom Amazon Grimstad ikke er et nyopprykket lag, holder det ikke til toppkarakter, men det er ikke langt unna. (6: Øvre halvdel eller semifinale)

9. Donn
Noe av det vanskeligste når man oppsummerer sesongen 2010 er å omtale Donn kun fra et sportslig synspunkt. De fleste trodde at Donn så vidt kom til å greie seg, mens enkelte tenkte nedrykk, og noen var superoptimister. En niendeplass må man likevel si seg tålelig bra fornøyd med.

Donn hadde en rekke spillere som var kjøpt inn, og dette burde ha gitt dem en fordel overfor andre lag. Sånn rent bortsett fra at Donn fikk flere av spillerne sine så sent at de ikke rakk helt å bli samspilte før det begynte å bli lovlig sent. Likevel greide Donn å slå fra seg nok til at de poengmessig relativt tidlig var ferdig med nedrykksstriden.

Karakter: 4 Det hadde blitt en klar og fin femmer for et opprykkslag som ikke kjøpte så mange spillere, men med det ansiktsløftet burde man forvente litt bedre. Bonus for tett cupexit. (6: 7. plass eller bedre).

10. Kattem
Kattem, Kattem, Kattem. Kattem har balansert på knivseggen så lenge at det begynner å bli en kunstform. Det var en periode de yppet seg mot Trondheims-Ørn, men den duellen har de gått klart tapende ut av. Laget som har som mål av seg å være middelhavsfarer har på ingen måte imponert. De har gjort akkurat det de skulle, og ikke stort mer. Cupexiten mot Fortuna Ålesund svei også.

Men litt urettferdig er det. Julie Adserø var skadet mesteparten av tiden, og med henne i toppform, kan Kattem bli farlige. Kanskje også en god Annette Herrmann (om hun fortsetter) kan gjøre forskjellen, men også hun var skadet. Kattem måtte også greie seg uten midtbanegeneral Katrine Dreier Andresen i halve sesongen. Men likevel er dette ikke et sterkt nok lag per nå. Skal Kattem overleve, må de jobbe både med rekruttering av spillere og  med mentaliteten. Kattems sterke periode med (relativt) knepne tap mot Røa (3-5), Stabæk (0-2) og Arna-Bjørnar (0-1) på rad, viser at det finnes potensiale i klubben, men denne mentaliteten må over på kamper mot mindre gode lag. Kattem knotet bort for mange poeng mot lag de skal ha sjanser mot.

Karakter: 2 Kattem greide seg, og det skal de ha for. Men de imponerte ikke akkurat. Cupfiasko og en markant forverring fra fjoråret viser at laget sliter. (6: 7. plass eller bedre)

11. Linderud/Grei
Linderud/Grei skal ha en ting. Uten søstrende Noreide Grønli, Christine Libach med flere, gjorde klubben en svært hederlig innsats. Rent plasseringsmessig ville det ikke holdt til fornyet kontrakt, men Donn var også et snodig lag i og med sin kjøpefest. Dessuten var Kattem bare poenget foran.

Likevel må man ikke forledes til å tro at Linderud-Grei er dødsdømt i utgangspunktet. Amazon Grimstad, Kattem (inntil nylig) Fløya og Røa er eksempler på at man kan rykke opp uten å rykke ned igjen.  Linderud-Grei ga en, unnskyld, grei figur, men det er ikke forsvarlig at de går ut mot et annendivisjonslag. Skal laget overleve i Toppserien, må de spille mye bedre enn de tidvise glimtene til at de ikke var en kasteball. 13 poeng er faktisk ikke så verst av et nytt lag, men det er bare 2 poeng mer enn Sandviken fikk i fjor. Men det skal sies at Linderud-Grei faktisk ikke har store erfaringen å bygge på.

Karakter: 3 (svak). Det er ikke lett å overleve i Toppserien, men med 0-9 og 0-8 på to kamper, med cuptap for Raufoss, med 0-0 i den livsviktige kampen for å overleve (trodde vi) mot et likegyldig Klepp, da blir det ikke bra nok. (6: Sikker plass før nest siste serierunde, kvartfinale i cupen)

12. Fløya
Det er ikke noen måte å komme unna dette på. Sesongen var en katastrofe. Man kan spørre seg hvorfor, men det er egentlig ingen grunn. Strykkarakter til Tromsø-laget, og lykke til neste år. Bra cupinnsats redder ikke. (6: Med den oppkjøringen, 5. plass og semifinale eller medalje)

Kategorier:Toppserien

Ørnefall

november 8, 2010 3 kommentarer

Akkurat som kongeørnen de en gang symboliserte (nå er det av en eller annen grunn amerikansk havørn), er Tronheims-Ørn stolt, farlig, tapper og majestetisk. Og utrydningstruet.

På hjemmesidene sine rapporterer Tronheims-Ørn at de avlyser cupbussen til Oslo på grunn av manglende interesse. Det er ikke til å tro. Trøndere som midt i den begynnende julestria ikke kunne unne seg en shoppingtur (eller hva motivene må være?) til Oslo og slenge innom Telenor Arena mellom slagene. Trøndere ikke kunne unne seg å være med på en historisk begivenhet – at Trondheims-Ørn går over i historiebøkene som det mestvinnende cuplaget siden cupen ble spilt over hele Norge – uansett kjønn. Trøndere velger bort å stolt kunne si (om med kreativ gjenfortelling) at de var med når dette unge underdog-laget kjempet seg fram til finale mot alle, og da mener jeg alle, odds. Ikke siden Medkila kranglet seg til finalen i 2003 har det vært en større overraskelse i cupfinalen. Knapt før heller.

Om det er manglende interesse for et lag utenom Rosenborg, generell skepsis mot hovedstaden, null interesse for fotball om det ikke spilles av menn (helst med bart eller balletak) eller generell latskap skal jeg ikke spekulere i. Det er imidlertid helt klart at det er en skam overfor en av fotball-Norges største helter. Dette holder rett og slett ikke. Man kan undre seg om ørnene fotjener en bedre by.

Kategorier:Cupen

Dynamiteblogg med Arne Scheie-aktige cupfakta

november 7, 2010 4 kommentarer

Dette er en fin dag for fotball, dere...

Da er det på tide å trekke fram alt som er av rare fakta rundt cupfinalen 2010 og tidligere. Her er noen av fakta, vi setter pris på flere forslag.

Dersom vi regner med cupen for menn fra 1963 (da Nord-Norge kom med) og for kvinner fra 1978 har vi følgende interessante poeng:

Generelt og litt om cupen 2010

  • To ganger har et lag som har spilt i divisjonen under Toppserien kommet til finalen. Første gang var Medkila i 2003, andre gang var Asker i 2006. Medkila vant finalen over Kolbotn, mens Asker tapte mot Røa.
  • Medkila har den umulige rekorden at de er det laget som brukte kortest tid fra de rykket opp til Toppserien til de vant cupen – en måned. Nummer to er Røa med tre år.
  • Syv av de åtte kvartfinalistene var de samme som i fjor. Bare Klepp ble byttet ut med Stabæk.
  • Røa vant den største seieren i årets cup (12-0 mot Lørenskog) på veien mot finalen. Det er sjelden et godt tegn. I de siste 20 mesterskapene har vinneren også vært laget som vant den største seieren bare to ganger, i 2006 (Røa) og 1999 (Trondheims-Ørn, da delt med Asker, som de også møtte i finalen).

Trondheim og Ørn

  • Trondheims-Ørn har vunnet cupen 8 ganger, like mange som Rosenborg.
  • Ørn har vunnet cupen flest ganger, men de er også høyt oppe på antall cupfinaletap. De har fem, ett mindre enn Sprint-Jeløy på andreplass. Ørn deler også førsteplassen blant lag som hadde flest finaletap på rad før de vant cupfinalen. Ørn tapte alle sine fire første cupfinaler.
  • Dette er den 33. cupfinalen. Trondheims-Ørn var også med i den første, da de tapte for BUL.
  • På 90-tallet vant Trondheims-Ørn cupen på 6 av 7 forsøk på rad (de tapte etter ekstraomganger mot Sandviken i 1995).  Ingen andre lag, uansett kjønn og tidsbegrensing, har vært i nærheten av dette.
  • Trondheims-Ørn og Sprint/Jeløy har begge som eneste lag vært med på syv finaler på rad. I Trondheims-Ørns syvende finale på rad møtte de nettopp Sprint/Jeløys arvtager, Athene Moss.
  • Dette er niende gang Sør-Trøndelag er representert i finalen. Samtlige ganger er det Trondheims-Ørn som har stått for bragden.

Hvis Trondheims-Ørn vinner:

  • Vil Gøril Kringen gå forbi sine lagvenninner fra Ørn og bli den med flest cupseire i historien. Nå deler hun plassen med Monica Enlid og Brit Sandaune. Hun vil også være en av få som har vunnet cupfinalen både som spiller og trener (på kvinnesiden har bare Eli Landsem greid det før henne).
  • Vil Trondheims-Ørn være det mestvinnende laget, uansett kjønn (med 1963-grensen).
  • Vil de bli den første klubben som slår et Oslo-lag i finalen.

Oslo og Røa

  • Røa har vunnet cupen 4 ganger, like mange som Vålerenga.
  • Røa er nå det femte laget som har kommet til cupfinalen tre år på rad, etter BUL, Sprint/Jeløy, Asker og, nettopp, Trondheims-Ørn. Alle utenom Asker har også vunnet cupen tre år på rad. Til sammenlikning har ingen herrelag vunnet cupen tre år på rad siden 1963.
  • Ingen Oslo-lag har tapt en cupfinale tidligere (I 1981 var det to Oslo-lag).
  • Røa er det eneste laget som har spilt i cupfinalen mer enn en gang og aldri tapt.
  • Dette er den ellevte gangen et lag fra Oslo er i cupfinalen.

Hvis Røa vinner:

  • Vil Røa bli best i byen med fem cupgull, ett mer enn Vålerenga. Røa er riktignok likt med BUL.
  • Vil Røa bli det fjerde laget med tre seire på rad, og tangere BUL som det beste Oslo-laget.
  • Vil Røa tangere Askers fem seire, men uten noen av de åtte tapene til Asker.
  • Vil Røa med sine fem seire klatre opp på andreplass på adelskalenderen.
  • Vil Siri Nordby og Marthe Braavold Johansen ha vunnet sin femte cupfinale, og sammen med sine fire seriegull, vil de innta niendeplassen blant spillere med flest gull i cup og serie.
  • Vil laget ha et snitt på å ha vunnet cupfinalen annethvert år siden de debuterte i den øverste serien. Trondheims-Ørns snitt ligger på hvert tredje år.
Kategorier:Cupen