Hjem > Toppserien > Trenerkrise 4: unødvendig tillit

Trenerkrise 4: unødvendig tillit

Mellom profiler som egentlig er på vei til herrefotballen, trenere som av en eller annen grunn gir seg etter to år og trenere som blir skviset mellom spillergruppe og styre, kan man undre seg om hvordan klubbene greier å få trenere i det hele tatt. Imidlertid er det motsatte temaet. For hvor mange trenere får sparken på grunn av manglende resultater?  Den fjerde og siste artikkelen i Trenerkrise-artikkelserien  handler om manglende håndtering av trenere som ikke leverer.

Kick-off for Toppserien forventes å bli et fyrverkeri av kjedsomhet. Røa vil sannsynligvis «fortsette utviklingen», Kolbotn vil «etablere et nytt lag», Trondheims-Ørn vil «skape stabilitet», Stabæk «etablere seg i toppen» eller tilsvarende dørgende kjedelige utsagn. Dette er dessverre virkeligheten for fans av toppserieklubber – de mangler gnisten og viljen. Ikke internt, men eksternt. Eksternt er alt pent og pyntelig og dannet.

Nettopp dette er problemet når man skal analysere treneravganger. I de få tilfellene hvor trenere ikke frivillig forlater posten, blir det gitt ulne svar på spørsmålet om hvorfor trenere velger å gå, og det er aldri det sportslige som er grunnen. Av og til kan det også virke som om de som faktisk oppnår resultater er mindre populære.

Stephen Kerr skrev en gang en analyse av organisasjonsteori der han så på det meningsløse i å belønne handling A når man ønsker handling B. I fotballsammenheng betyr dette for eksempel at hvis man vil bygge opp et topplag over tid (handling B), må man ikke gi trenere sparken om de ikke leverer etter én sesong (handling A). Man bør heller ikke belønne øyeblikkelig suksess dersom denne ikke fortsetter i noen år etterpå, slik at man er etablert på toppen. Som var tanken i utgangspunktet. Oversatt til en setning: Ikke døm langsiktige mål etter kortsiktige krav.

Her er altså Toppserien gjort rett i flere tilfeller. Å ha tro på Gøril Kringen etter to-tre sesonger med nedtur var klokt, nå spirer et nytt Ørn-lag frem. Det finnes også andre tilfeller. Men samtidig, kan trenerbeskyttelsen i Toppserien ha gått for langt?

Problemet med med å sparke trenere etter manglende resultat er imidlertid at man ikke har noen krav om resultat å vise til. Derfor finnes  det flere trenere som har holdt på uten å ha utviklet laget i nevneverdig retning. Det finnes også de som har tatt over lag med potensiale om å kjempe i toppen, og har dratt dem ned i nedre halvdel. Andre har brukt store pengesummer klubben ikke har. Disse trenerne kan ha bidratt til spillerflukt og i verste fall sponsorvegring, men samtidig dømmes de ikke klart nok av klubbene.

Problemet er at det virker som om det er tilfeldig hvem som får fortsette. En av de mest bisarre skjebnene var den til Tomi Markowski i Asker. Han sa at det tok tid å bygge opp Asker til et topplag, men dette var tid han skulle bruke (handling B, altså). I sin første sesong oppnådde han en akseptabel fjerdeplass og en cupfinale med et redusert lag. Før cupfinalen var imidlertid hans etterfølger allerede funnet, sannsynligvis fordi han ikke hadde oppnått øyeblikkelig suksess (handling A). Samtidig kan folk som rykker ned med et tidligere storlag som oftest få fornyet tillit.

Så for å  komme med en revolusjonær idé: hva om toppserieklubber ikke bare la krav til seg selv og til trenerne om utvikling som begge parter var inneforstått med, men også presenterte deler av disse til pressen og oppførte seg deretter? Krav som involverte hvor mye minimumstrening man skal ha, hvor mange spillere en tropp må ha for at det er forsvarlig å stille krav til treneren, hvor mange forsterkninger man skal ha og hvilke sportslige krav man har til treneren både hver sesong (som «ikke rykk ned») og i løpet av en periode på flere sesonger?

Som siste artikkel i Trenerkrise-serien er det på tide med en oppsummering. Det er klart at det har vært altfor mange trenere i Toppserien, noe som ikke akkurat skaper kontinuitet. Hvorfor trenerne slutter, pleier å variere. Noen sikter på bedre jobber i Adeccoligaen eller Tippeligaen. Andre kan ha blitt skremt over de manglende ressursene. Andre igjen sliter med overgangen fra herrefotball til kvinnefotball. Noen blir fanget mellom spillergruppe og styre, eller dømmes av (fraksjoner av) den ene gruppen, enda den andre er fornøyd med dem. Svært få trenere slutter imidlertid fordi klubben ber dem om det, i hvert fall offisielt.

Det er altså like kaotisk i Toppserien som i Tippeligaen, men der Tippeligaen stort sett konsentrerer seg om å dømme trenere etter innsats, virker det som om det er tilfeldigheter som avgjør skjebnen til toppserietrenere. Det er derfor grunn til å mistenke at en del trenere kommer til å slutte i Toppserien 2011, som oftest under en tradisjonell unnskyldning («mer tid til familien», «har ikke tilføyd laget nok») ligger det en forklaring om at noe er alvorlig galt.

Advertisements
Kategorier:Toppserien Tags:
  1. Ingen kommentarer så langt.
  1. No trackbacks yet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: