Arkiv

Archive for september, 2011

Oppsummering av 18. serierunde

Og dermed er 18. serierunde historie, og vi har blitt litt, men ikke mye, klokere.

Toppkampen var mellom Arna-Bjørnar og Røa på Arna Idrettbane. Arna-Bjørnar var det dominerende i andre omgang, men lyktes ikke å score. Det gjorde Røa, som dermed stakk av med seieren. Arna-Bjørnar viser seg i og for seg som et topplag, men det blir i billigste laget å bruke begrep som «ufortjent». Mer interessant er det at Arna-Bjørnars fasit er tre tap mot Røa, tap og seier mot Stabæk og ett tap mot Kolbotn. De er altså enda nærmere å være et topplag uten å være det. Forskjellen er at nå river de på 1,95 i stedet for på 1,90. Kampen var både TV-sendt og greit oppsummert på Røas hjemmesider (i all beskjedenhet), så jeg hopper over den nå.

Kolbotn dro til Amazons hjemmebane vel vitende om at de måtte vinne, og det ordnet de i løpet av kort tid. Utifra skadene stilte Amazon Grimstad med sitt beste lag, sånn rent bortsett fra at Marit Fiane Christensen ikke spilte av uante grunner. Silje Blakstad ble dessverre for det skadeplagede sørlandslaget tidlig skadd, og måtte byttes med Cecilie Nødtvedt etter drøye kvarteret. Da lå allerede Amazon under 0-1, og det var klart at Kolbotn dro dette hjem. Første omgang var Kolbotn overlegen, og leverte en god innsats. Amazon ga mer eller mindre opp, og Kolbotn skal ifølge rapportene ha brukt andre omgang til å hvile spillere til onsdagskampen mot Trondheims-Ørn. Amazon var kloke nok til å slippe til juniorer og vise at overgangen fra junior til senior ikke er så lang som man kan få inntrykk av i andre klubber. Bonus for det. Kampen viste at Amazon er slitne etter langt program og liten stall. Laget er skarpt i første halvdel, men faller gjennom med skader i andre. En bredere stall med en målmaskin og flere alternativer i forsvar kan gjøre Amazon bra, men laget har for lenge siden sluttet å tenke på årets sesong.

Stabæks tap for Arna-Bjørnar kan ha vært et uhell, men å tape to ganger kan virke som uforsiktighet. Stabæk har i 2011 vist en menneskelig side som jeg tror kan gjøre dem godt, men som altså gjør gullkampen vanskeligere for dem. Problemet deres var vel ikke bare at de tapte, men at de manglet alt som kjennetegner Stabæk. Kristy Moore var tannløs, Lise Klaveness var usynlig, Caroline Graham Hansen var ubesluttsom og så videre. Forhåpentligvis var dette bare en unntakstillstand, for uten å ta fra LSK en stor bedrift, var ikke dette en stor kamp. De må opp fire hakk om de ikke skal sendes ut av Champions League som et parentes.  LSK har som sagt greid bedriften å vinne. Det er på tide å dvele litt ved denne bedriften. LSK Kvinner har per idag en aktiv tropp på 14 A-spillere og en innhuka junior. Av de 17 som er registrert på hjemmesidens A-stall har en tatt pause og to er langtidsskadde. De har effektivt én keeper og et ellers svært tynt besatt lag. De har ikke bare fire seire på rad, men altså også mot Stabæk. Et ukonsentrert Stabæk, men et Stabæk like fullt. Det kan bli gøy å se hva de kan få til utover. De har igjen Røa borte og Kolbotn hjemme. Og som er typisk for LSK/Team Strømmen, har de svært varierende resultater mot disse lagene. Så ingenting er umulig.

Klepp er rare. At de taper for Kolbotn kan forklares. At de taper for Arna-Bjørnar er greit. At de taper for LSK Kvinner kan passere. Men Sandviken? Veien ut måtte være en grusom hevn mot Kattem. Det eneste problemet er at  Klepp er mindre målfarlige enn herrelandslaget, og når de ikke har noen til å score, hjelper det null og niks å dominere. Kattem greide, undre over alle undre, å score. Nærmest selvfølgelig var det måltyven Lise Holanger, og det skjedde selvfølgelig mot slutten. Dermed er Kattem litt tøffere og Klepp litt mindre tøffe enn vi tidligere trodde. Det skiller ett poeng mellom de to, og Klepp har en ikke særlig lett avslutning med bortekamp mot Stabæk, hjemmekamp mot Røa og bortekamp mot Kolbotn. Skjønt, Klepp er Klepp, og det er langt fra sikkert at vanskelig motstand for dem er det andre ville ha kalt vanskelig motstand. Kattem har med seier distansert seg også i teorien fra nedrykksstriden. Medkila kan riktignok om de vinner resten av kampene gå forbi dem, men det virker ikke troverdig. Dermed må grunnlaget legges for neste år slik at Kattem nå faktisk får fotfeste godt unna nedrykksstriden. For til neste år blir det ikke noe Linderud-Grei, og det er grunn til å mistenke at begge opprykkslagene vil bli bedre. Merk: vil bli. Per idag tror undertegnede at Linderud-Grei slår Vålerenga.

Apropos, Linderud-Grei rykket offisielt ned søndag, da de tapte bunnkampen mot Medkila. Det er teoretisk umulig for dem å ta igjen Sandviken, og det er tvilsomt at de tar igjen Medkila. Det siste har bare betydning dersom et lag skulle diskvalifiseres på økonomisk grunnlag, men spørsmålet er vel om Linderud-Grei skal takke ja til nok en sesong som prügelknabe. Medkila på den annen side har fått ferten av Sandviken, og kan faktisk greie å redde plassen, om enn det trengs mirakler og flaks. Hemmeligheten ligger i Kattems nyfunne vigør. Om Kattem slår Sandviken, Medkila slår Kattem og Medkila slår Sandviken, er avstanden bare ett poeng. Og uansett hva som skjer, har Medkila vist seg fra en langt bedre side enn de fleste forventet. Det skal de faktisk ha kudos for. Enda 8 poeng etter 18 runder ikke fortjener stående applaus.

Trondheims-Ørn slo Sandviken i en kamp der jo mindre man snakker om kampen, jo bedre ifølge journalister. Det holdt imidlertid til seier, noe som kan være Trondheims-Ørns bevis på at de er på vei til å feste seg til øvre halvdel igjen. Overlever de økonomiske problemer, kan de etablere seg blant banden som kjemper om medaljer. Sandviken bør tenke på å sikre seg plassen, noe de kan ordne med borteseier i Harstad.

Oppsummering
Dette var serierunden der man fikk se hvilke lag som var utslitt og hvilke som hadde mer å gå på. Noe overraskende var det at LSK hadde mer å gå på  enn Stabæk, men det kan være et arbeidsuhell. Kattem har fortsatt glød, mens Amazon Grimstad tenker på neste sesong og Linderud-Grei egentlig har gitt opp. Sandviken imponerer vel egentlig ingen, Trondheims-Ørn taklet ikke helt å bli slått ut av cupen og Klepp ser ut til å gi blanke i hele serien. Røa kan spille effektivt, mens Arna-Bjørnar ikke helt har fått det til. Medkila kjemper tappert mot overmakten og Kolbotn har heng på medaljer.

Det er vanskelig å frata Røa gullet, men det er ikke bare lette kamper igjen for dem. Kampen deretter blir i stor grad avgjort neste runde. Vinner Kolbotn over Arna-Bjørnar, blir det neppe bergensk medalje, vinner Arna-Bjørnar mot Kolbotn blir det lite blaatt i Champions League 2012 og blir det uavgjort er det en gylden sjanse for Stabæk. Ørn og LSK kan faktisk være med i kampen om bronse om resultatene går deres vei, men jeg tviler. Tettheten i toppen er uansett verd å ta med seg.

Klepp, Kattem og Amazon Grimstad er nær likegyldige til hvilken plass de havner på, Sandviken vil gjerne sikre plassen, mens Medkila neppe greier å redde seg, på tross av anstendig forsøk. Linderud-Grei ble altfor dårlige i år.

Reklamer
Kategorier:Toppserien

Kjapt om 18. serierunde

Trondheims-Ørn tjuvstartet med en overraskende jevn seier over Sandviken. Dette betyr at det fortsatt er teoretisk mulig for Medkila å ta igjen Sandviken, mens Ørn legger seg tett opptil Kolbotn.  Men hva med resten av kampene?

LSK Kvinner – Stabæk er en kamp Stabæk har et delikat problem med. Det vil si, det er faktisk mer enn ett problem, men alt handler om skade. LSK Kvinner har i løpet av de siste sesongen jobbet seg opp mot en komplett kortstokk, og Stabæk har ingen spillere eller poeng å miste. Når atpåtil bærumsklubben skal møte FFC Frankfurt i Champions League to dager etterpå, er det klart at det blir kinkig. Til slutt har det altså skjedd at Trine Rønning og Amelie Rybäck er ute resten av sesongen. LSK Kvinner har et usikkerhetsmoment rundt Hedda Vedeler, men ellers er alt intakt.

Stabæk skal likevel være for gode, men LSK slo Røa her. Dette trenger altså ikke være en avgjort kamp, enda Stabæk må finne seg i å være favoritter. LSK sier selv at de ikke har noe å spille for, men de har mulighet til å ta igjen Kolbotn, noe de ikke har fått til siden 2008, og svært sjelden før det. Og dessuten trenger de nok å bevise for seg selv at de er bedre enn det de har prestert i år.

Medkila – Linderud-Grei er spennende for bunnkampen på langt flere måter enn den sportslig-åpenbare. Etter at Røa ser ut til å være i havn økonomisk, er det fortsatt spenning rundt Trondheims-Ørn og Kolbotn. Dersom ett av lagene må trekke seg, kan altså 11. plassen være nok til å hindre nedrykk. Vinner Linderud-Grei, kan de kjempe om den plassen, vinner Medkila, kan de ta innpå tre poeng på Sandviken og forlate Linderud-Grei med all sikkerhet. Ettersom Medkila har igjen en hjemmekamp mot nettopp Sandviken og Kattem har vist dårlig form, er det teoretisk mulig for dem å greie seg uansett med seier.

Begge lag har vist markant framgang de siste kampene, mest av dem Medkila. De har altså to amerikanere inn og en bodøværing ut, noe som setter dem i pluss og kan gi dem trua. Linderud-Grei har hatt en stor utskifting av spillere, med storinnrykk fra Manglerud-Star pluss den gamle Klepp-kjempen Ranveig Aas-Hansen. De har levert solid, sist hjemme mot Trondheims-Ørn, og kan overraske. Medkila har overrasket alle med en «Før kampen», og der nevner de ingen skader.  Linderud-Grei har imidlertid ingen opplysninger, men «no news is good news». Medkila virker vassere, og kommer nok til å vinne.

Amazon Grimstad – Kolbotn vinner Kolbotn. Ikke at det blir en reprise av Stabæks nedsabling, men det er til slutt Amazon som har flest skader. Hadde Amazon Grimstad hatt Dagny Knutson, Kristin Eggert, Elise Richardsen og Stine Syvertsen parat, kunne vi ha diskutert. Men det holder neppe for Amazon Grimstad uten disse, enda Marit Fiane Christensen sikkert stiller i forsvar. Kolbotn stiller med en Ada Hegerberg som storspilte i Bulgaria, men sannsynligvis uten Andrine, som ikke er helt restituert, enda hun er tilbake. Dan Eggen tar neppe noen sjanser her, og drar nok uten henne. Hun er viktigere mot Arna-Bjørnar.

Et slags uromoment kan det være i at Margunn Haugenes gjerne vil slå Klepp i serien. Klepp møter Kattem hjemme, og det kan bli viktig for Amazon å ta poeng nå. Og hvor mye konkursspøkelset påvirker spillerne er en annen sak. Likevel skal Kolbotn greie dette.

Arna-Bjørnar – Røa er et oppgjør der Røa er knepne favoritter, men der Arna-Bjørnar har vist at de kan hamle opp med de beste. Røa har mer erfaring fra vanskelige kamper, de har ordnet seg økonomisk og de har et på papiret bedre lag. Arna-Bjørnar flyter på en medgangsbølge. Røa greier seg ganske bra med uavgjort her, men går ut for seier. Uavgjort er heller ikke krise for Arna-Bjørnar, fordi enten Røa, Stabæk eller begge avgir poeng i siste serierunde, om ikke før. Men det er klart best for begge med seier.

Arna-Bjørnar har en god stall, men de greide ikke å hamle opp med Røa på Plassen i år – den eneste kampen de har tapt siden høstsesongen begynte. Men de har vist seg farlige hjemme, og har en klar fordel der. Men tilsammen er Røa favoritt. Men, som sagt innledningsvis, det er ingen storfavoritt her.

Klepp møter Kattem i en kamp mellom årets og høstens skuffelse. Klepp skal være bedre enn Kattem, og de skal vinne. Men så er de Klepp, da. Og Klepp har lite å spille for, mens Kattem trenger poeng for å være helt sikker. Klepp rapporterer som vanlig ikke om noe, så det blir gjetting om laget som inntil for en måned siden hadde en av de beste hjemmesidene. Vi gjetter på at det ikke er noen skader å snakke om, og at det derfor blir en kamp mellom to lag som ikke er så veldig engasjerte. Klepp vinner en jevn kamp, mistenker selv 2-1.

 

Kategorier:Toppserien

Om Eli som landslagssjef

september 23, 2011 1 kommentar

Da har vi kommet til det tidspunkt at det er på tide å gjøre opp regning etter to år med Eli Landsem som landslagstrener.

Det har vært vanskelig å finne en struktur i landslagstrenerens disposisjoner. Når det gjelder uttak, er det flere litt merkelige ting. Eli bruker stort sett aldri andre keepere enn førstevalget, og det er liten utskiftning i resten av spillerstallen. Spillere som leverer god innsats er sjelden gitt muligheten til å bevise seg igjen om de ikke spiller i en offensiv posisjon.

Det har også vært en tendens under Eli å prøve spillere i uvante posisjoner. Regelen ser ut til å være at dersom du er en god fotballspiller, kan du bekle mange posisjoner. Dette er ikke i og for seg feil, men dersom spilleren ikke brukes der på klubblaget, er det ikke uproblematisk å forvente at spilleren naturlig skal passe inn der på landslaget. Dermed blir den offensive høyre indreløperen Maren Mjelde den defensive midtstopperen Maren Mjelde i stedet, mens Trine Rønning går motstatt vei. I og for seg har begge spilt på de posisjonene de ble plassert på, men det begynner å bli en stund siden. Madeleine Giske og Guro Knutsen Mienna har blitt slengt fram og tilbake på banen.

Resultatet av disse og flere andre forandringer er klare. Spillere stopper opp når de bør gå på løp eller omvendt. Angrepsspillere i uvante posisjoner må stokke om bena eller skyte med feil ben. Midtstoppere vant til mer offensive posisjoner går høyt og skaper store bakrom.

I tillegg til dette har det også blitt en variasjon i forhold til formasjonen til landslaget. Den trauste 4-4-2 ble byttet ut med den moteriktige 4-2-3-1. Dette medførte videre forvirring. Problemet ble at disse forandringene ble etablert mot motstandere vi hadde slått med 1-1-8-formasjon. Å trekke konklusjoner etter å ha banket et lag som Fortuna Ålesund hadde slått, er å overdrive.

Men hvor mye av dette er spillernes feil? Sikkert noe, men min påstand er at samtlige spiller bedre på sine klubblag. Og da må enten Eli forandre på sine mange gode ideer, eller vurdere om landslaget er noe for henne.

Kategorier:Landslag

Ved pavens skjegg

september 22, 2011 5 kommentarer

Denne artikkelen handler om at Norge blir akterutseilt på omstendigheter rundt landslaget. En analyse av Eli kommer senere.

Norge hadde onsdag hellet med seg med to svært anstendige resultater: sterk seier over Ungarn, samtidig som Island leverte en kanonade mot det belgiske målet uten å greie å score. Belgia er egentlig ikke så veldig skumle, og de må sies å ha spilt over evne mot et Island som på sin måte også spiller over evne mot gode motstandere, men roter det bort mot dårligere motstand. Belgia er ikke gode nok til å ta poeng fra Norge så lenge vi har mer enn én plan.

Så til overskriften: Å diskutere lengden på pavens skjegg (ingen avbildede paver har noensinne hatt skjegg) eller hvor mange engler som kan danse på et knappenålshode er kjent som å diskutere ting som ikke har noen verdi å diskutere. Noen fakta rundt onsdagskvelden viser at det diskuteres skjegg også her. Vi snakker altså om størrelsen på Toppserien og hvor vidt Eli Landsem har evnen til å trene Norge, om å forbedre produktet for å få flere tilskuere og å ha større og bedre stadion for kvinnene.

Nettopp trenersituasjonen er verd å ta med seg. Når Ungarn, som ikke akkurat er et topplag, har greid å engasjere en gammel VM-spiller (for menn) som trener, er det interessant. Mannen trente riktignok det ungarske topplaget 1. FC Femina i ti år før han begynte med landslaget i fjor, men det er likevel imponerende. Sjansen for at vi får en mannlig tidligere utenlandsproff til å trene det norske kvinnelandslaget er 100% avhengig av Dan Eggen. Ingen andre hadde rørt dem med en påle.

Tilskuertallet er også interessant. Det kom 103 tilskuere til Nadderud. Det var langt flere som så kampen i Island, uten at jeg har greid å grave opp  tall. Det var imidlertid 2800 som så Nederland nedsable overraskelseslaget Serbia. Dette er vanskelig forenelig med mantraene forbedre produktet (Norge er klart bedre enn Nederland) og store stadia (stadionet som Nederland spilte på tar ca. 3500 tilskuere). Men så var det dette med å diskutere pavens skjegg, da.

Men hva med Eli? Det er helt klart at både mot Island og mot kvalifisert motstand i VM slet Norge med å framstå som et lag på høyde med tidligere nivå. Og da gjenstår spørsmålet: hva er det NFF vil?

Personlig tror jeg Norges Fotballforbund har fått det landslaget de vil ha. Og da er det lite som peker i retning av at vi bør gjøre noe som helst når veien mot middelmådighet er så vel utstaket. Det er mange penger å spare i å ikke sende landslaget på tur til Canada.

Kategorier:Landslag Stikkord:

Hva nå, landslag?

september 14, 2011 2 kommentarer

Jeg vil innlede denne artikkelen med å ønske Jan Reidar Vågsdalen velkommen tilbake til skrivingen igjen etter at det så stygt ut en stund. Jeg vil også si at jeg kommer midlertidig til å avvente å gjøre meg opp noen meninger om Oslo-dominans, NFFs rolle i både det ene og det andre og generelt diskusjon om kvinnefotballpolitikk en stund fremover. Jeg tror alle vet hva jeg mener, og jeg tror ikke noen trenger en repitisjon.

Landslaget har nå planer om å spille seg til et nytt EM-sluttspill, nå som VM gikk katastrofalt dårlig og OL ikke blir noe av. Problemet er at det er en snikende følelse av at det ikke er noe å forvente i EM heller. Norge slipper riktignok vriene motstandere som Ekvatorial-Guinea og Australia, men vi er så langt bak Tyskland at vi umulig kan forvente stort der. Og når Sverige, Frankrike og England også virker som mer sannsynligevinnere enn Norge, er det på tide å venne seg til tanken: vi er rett og slett ikke bedre. Merk dog, er, ikke blir.

Jeg har likevel en tro på landslaget. Landslaget kan bli noe forutsatt at vi har en klar leder og et landslag som finner hverandre bedre. Om vi greier å luke ut den manglende presisjonen i pasningene, om vi greier å få inn litt guts, om vi blir flinkere til å finne medspillere i bedre posisjon, om vi blir flinkere til å tåle en i sekken, da kan vi absolutt komme oss tilbake. Dette er altså mentale sperrer. Akkurat som mange spillere nå har vokst opp til tanken om Røa som et storlag og Trondheims-Ørn til en middelhavsfarer i stedet for omvendt som jeg gjorde, har de også vokst opp til tanken på landslaget som et lag som var bedre før. Marita Skammelsrud Lund var seks år gammel da Norge vant VM, Emilie Haavi var åtte da damene vant OL-gull. Siden det har det skjedd lite. Troen på landslaget må tilbake.

Av positive trekk Landsem har gjort, er å svare på anklager om å foretrekke spillere på Oslo-lag med å ta ut gode spillere på lag i andre steder av landet. Arna-Bjørnar har hatt seks spillere innom landslaget, og sist fikk Ørns Solfrid Andersen Dahle plass. Dahle er 29 år gammel, og spiller midtstopper, og det er allerede nok av alternativer der. Eli har likevel tatt henne med, sannsynligvis fordi hun har levert veldig bra i de siste kampene. Eli Landsem tok altså ut en spiller som har levert sakene sine svært bra, og det på bekostning av spillere som Runa Vikestad, Ingrid Ryland og Nora Holstad Berge.

At Røa, Stabæk og Kolbotn har halve landslaget får så være – Kolbotn har én spiller, og de to førstnevnte krangler om gull i serie og cup. Arna-Bjørnar har tre spillere, like mange som Stabæk, og de hadde hatt fire om Erika Skarbø ville. Da ville med sannsynlighet Røa også ha hatt fire. De som fortsatt snakker om Oslo-dominerte lag bør svare på førlgende spørsmål: hvem mener du mangler?

En annen positiv ting er at de som har hatt en bølgedal ikke kommer med. Noen sier seg selv: Lise Klaveness og Erika Skarbø har begge takket nei til mer landslagsspill, Lene Storløkken er nettopp tilbake fra skade og Guro Knutsen er ikke kampklar. Men Cecilie Pedersen har ingen av disse unnskyldningene. Hun er rett og slett ikke tatt ut. Cecilie Pedersen er kanskje verdens triveligste person, men profesjonelt har hun gått mange på nervene. At det endelig blir konsekvenser av at hun fortsetter dette merkelige løpet sitt er bra for alle, spesielt Pedersen.  Leni Larsen Kaurin bør på sin side vurdere om tiden i Tyskland bør være over.

Jeg forbeholder meg altså retten til å være forsiktig optimist. Andersen Dahle og Isaksen tror jeg har sulten som trengs i laget, og droppingen av Pedersen og Kaurin er en advarsel til alle som tror at de kan komme inn uten å anstrenge seg. Veien til et godt landslag ligger nok i langsiktig tenkning og gjensidig respekt. VM 2015 kan med andre ord fortsatt gå veien for Norge. Alt før det er oppvarming.

Kategorier:Landslag

En forsinket utmattelse?

september 12, 2011 1 kommentar

Dynamiteblogg kommer med sin oppsummering av den 17. serierunden.

Det har blitt spilt mange kamper i den senere tiden, og det svært tette programmet har nok ikke vært lett å takle. Det er muligens det som kan forklare at en litt forsinket effekt av det kan ha kommet for de fire lagene som spilte semifinale på onsdag og torsdag, da det var nøytralt sett disse lagene som skuffet mest.

Trondheims-Ørn vant på en svært dårlig dag.

Trondheims-Ørn sto for den største skuffelsen. Først på overtid greide de å score vinnermålet mot Linderud-Grei. Toppserien er så merkelig skrudd sammen at det nesten alltid er et eller to lag nesten alle andre lag forventes å slå, og Linderud-Grei har utpekt seg med sitt ene poeng som laget som skal slås. Det ene poenge kom i en kamp som kan minne om denne, der motstanderne, også de fra Trondheim, tok en tidlig tomålsledelse, for så å miste den i slutten.  Hege Nordvik, et spennende bekjentskap, scoret vinnermålet og reddet ørnene fra et flaut poengtap.

Trondheims-Ørns hjemmeside er klassens dårligste etter at Kolbotn skjerpet seg, og det står som vanlig ingenting utover lagoppstilling der. Linderud-Grei vitner om at de sliter i markeringene på baklengsmålene, men at de likevel dominerte. Dette er jo ikke akkurat noe man bør forvente av et lag som tapte det motsatte oppgjøret 0-5. Det har vært mye turbulens og usikkerhet rundt laget fra Groruddalen, men de har i enkeltkamper vist at de ikke er helt på jordet. Uavgjort mot Kattem, nære på mot Klepp og Trondheims-Ørn hjemme og to scoringer på Kolbotn på Sofiemyr er ikke akkurat dårlig, men det holder ikke helt inn. Linderud-Grei trenger mer stabilitet, både på spillersiden og rundt dem, og fokus på det positive. Trondheims-Ørn trenger sannsynligvis bare spillefri.

Medkila overasker fortsatt mot Kolbotn.

Kolbotn var like bak Trondheims-Ørn i skuffelse. Follo-laget har tydeligvis et kompleks når det gjelder Medkila. Bortelaget stilte med Silje Vesterbekkmo i mål, og det kan ha vært avgjørende for Kolbotns overraskende poengtap. Selvfølgelig har nok de to amerikanerne vært viktige, og vi ble advart mot Danesha Adams tidligere, men likevel er dette et poeng få hadde regnet med. For Medkila er det altså ti poeng opp til sikker plass, og det er bare fem serierunder igjen, men om de fortsetter som dette, er det faktisk ikke umulig. Kolbotn på sin side spilte seg ut av gullkampen med mindre noe svært overraskende skjer. De har en hengekamp mot medskuffelsen Trondheims-Ørn, men det er ikke gitt hva som skjer i den kampen. Kolbotn har også hatt komplekser mot Ørn.

Selve kampen var en der ifølge begge hjemmesider begge lag kunne ha avgjort. Kolbotn stilte med en førsteellever uten Cecilie B. Liane og Ada Hegerberg,  tillegg til skadde Andrine Hegerberg. Likevel skal Kolbotn være bedre enn dette.

Røa var best av to lag som ikke var gode.

Røa imponerte vel ingen (Copyright Stabæks forum) hjemme, men heldigvis for dem spilte de mot et lag som imponerte enda mindre. For mens Stabæk hadde mange skader innledningsvis og Røa flere midt i sesongen, har Amazon Grimstad ganske solid vunnet skadestatistikken for 2011. At sørlendingene kommer tilbake with a vengeance i 2012 med et sterkt og solid lag betviler jeg ikke, men det er altså ganske langt tid til det. Mot Røa stilte de med et markant svekket lag. Man kan stille seg spørsmålet om hvor vidt Amazon Grimstad skulle ha stilt med flere juniorer i denne kampen for å gi dem matchtrening, da det bare er av symbolsk betydning for Amazon om de slår Klepp eller blir tatt igjen av Sandviken.

Kampen var en kamp der nesten ingenting annet enn målene og en håndfull sjanser, nesten alle til Røa, skjedde. Røa gjorde jobben på en dårlig dag, og det holdt inn. De er fortsatt livsfarlige i andre omgang, men sliter vel litt med første. Amazon Grimstad hadde noen halvsjanser, men målet de scoret var resultat av kløning av en annen verden mer enn et faktisk angrep.  Jeg betviler at verken Amazon eller Røa legger stor vekt på kampen.

Stabæk viste menneskelige trekk i går.

Stabæk var det eneste laget som tapte, men så gjorde de det mot kvalifisert motstand.  Rapportene er samstemte i det at Stabæk kontrollerte første omgang klart, men at ting snudde i andre omgang. Men langt viktigere enn det er det enighet i at de første 82 minuttene var så dørgende kjedelige at det får Røas kamp mot Amazon til å virke som et fyrverkeri av en kamp. Deretter kommer de meget omtalte situasjonene. Madeleine Giske er borti ballen med hånda på målstreken, og får direkte rødt kort i tillegg til det gule hun allerede hadde fra tre minutter tidligere. Lise Klaveness setter straffen dårlig, og Skarbø redder. Deretter scorer Arna-Bjørnar kort tid etterpå og fastsetter sluttresultatet til 0-1.

Interessant er det at Katie Bethke startet på benken, kom innpå etter 60 minutter og senere ble tatt av. Kjenner ikke til om det er en skade, men det var ikke taktisk, hun kom inn for Tina Algrøy og gikk ut for Åsne Takle Eide. Ellers stilte begge lag med den førsteelleveren man kunne forvente. Stabæk hadde litt andre måter å tenke på. Ingrid Camilla Fosse Sæthre kom innpå for Katrine Pedersen, som har vært svært giftig i de siste kampene. Spissen Julie Adserø, som scoret etter innhoppet mot Amazon Grimstad, ble nok en gang byttet inn. Samtidig hadde altså Stabæk Caroline Graham Hansen tilbake fra start for andre kamp på rad uten at det holdt i denne kampen.

Så var det resten av kampene:

LSK kan faktisk blande seg inn i kampen om fjerdeplassen.

LSK Kvinner hadde ingen problemer mot Kattem, og virker å være i god form mot et Kattem-lag som virker uinteressert i hvor på tabellen de havner.  Riktignok rapporterer Kattem at de leverte årsverste i førsteomgang, og det kan hende at de fortsatt er motivert, men da må de vise det. Medkila er ikke lenger unna enn at dersom de vinner mot Linderud-Grei, Sandviken og Amazon Grimstad hjemme og greier en overraskelse mot Trondheims-Ørn borte, så er de i stand til å ta igjen Kattem. Så motivasjon bør det være.

LSK Kvinner har på sin side levert en solid kamp igjen, og har nå tre seire på rad. Laget som har hatt en lang tradisjon for å vingle fra kamp til kamp har altså endelig blitt stabile i hele tre kamper. Bonus også for at treneren valgte å eksperimentere i andre omgang ved å spille i ny formasjon, bytte inn spillere og gi Ingrid Hansen sin spillerdebut.  Det er ellers lite annet å rapportere enn at LSK Kvinner var i kjempeform og at Kattem ikke var det.

Sandviken har kjempet til seg poeng, og er nesten bare formaliteter unna sikker plass.

I den siste kampen var det Toppseriens usikkerhetsmoment nummer én, Klepp, som møtte Sandviken.  Klepp er på papiret så mye bedre enn Sandviken at det skulle ha vært grei skuring. Men så var det Klepp, da. På tross av at de har Niemi, Ims, Salmén, Vaelma og Kleppa på laget, greide de ikke å skape stort. Sandviken gikk opp til 2-0 på tross av noe dominans av Klepp, og Klepps redusering kom først etter 84 minutter. I stedet for utlikning for Klepp, blir det altså 3-1 fire minutter senere. Når man tar med i beregningen at Sandviken har måttet greie seg uten spillere som skal være i førsteelleveren, er det ikke mindre imponerende av Sandviken og skuffende av Klepp.

Oppsummering
For, i den grad de finnes, den nøytrale tilskuer var dette en god serierunde. Riktignok vant Røa, men ellers framsto topplagene for første gang på lenge som dødelige overfor andre enn hverandre. Arna-Bjørnars seier over Stabæk viser at det kan gå, mens Medkilas uavgjort mot Kolbotn gjorde mye av det samme. Sandiviken var med på å vise at det ikke er så enkelt å avskrive lag bare fordi de har ligget langt bak.

I toppen er det altså slik at Røa fikk en liten luke til Stabæk, og det når er Arna-Bjørnar som ligger rett bak. Arna-Bjørnar tar imot Røa allerede neste runde, men det er mange andre kamper som er av betydning utover, så det er vanskelig å forutse slutten. Klepp, LSK, Kolbotn og Trondheims-Ørn er lag som er dyktige hjemme, og kan absolutt ha betydning for tetkampen. Det som er ekstra spennende er jo det at Norge nå får to lag i Champions League, så nå er andreplassen også av betydning.

Kolbotn har heng på medaljene, men de har også vanskelige kamper mot lag de har slitt med før: LSK Kvinner, Trondheims-Ørn, Arna-Bjørnar og Klepp. De har i tillegg nettopp LSK Kvinner og Trondheims-Ørn rett bak seg, og de kan faktisk falle ned til sjetteplass.

Deretter er faktisk avstanden så stor fra Trondheims-Ørn til Klepp at Toppserien har delt seg kraftig i to. Klepp har  skuffet i flere kamper, og de har nok av konkurrenter om sjuendeplassen. Først i rekka er Amazon Grimstad. Laget har så mange skader at man ikke vet helt hva man skal si, men det er fullt mulig for dem å få til ting. Kattem sliter veldig for tiden, men får de spillet til å sitte, kan de altså ta igjen Klepp og dessuten garantere at det ikke blir nedrykk. Problemet til Kattem er at de har to runder å gjøre det på. Etter kampene mot Klepp og Sandviken borte, venter Stabæk, Røa og Kolbotn i de tre siste rundene. Sandviken på sin side har igjen Medkila borte, noe som kan bli langt vanskeligere enn man kan tro, i tillegg til Amazon Grimstad borte og Kattem hjemme. Kort sagt blir det et bikkjeslagsmål om plassene.

Medkila virket lenge fortapt, og det er fortsatt ikke lett for dem, men med uavgjort på Sofiemyr har laget vist hva som bor i dem. Med flaks kan Medkila allerede i neste serierunde gjøre to ting: sikre at Linderud-Grei matematisk umulig kan redde seg fra nedrykk og legge press på Sandviken. Det er faktisk ikke usannsynlig at Harstad-laget kan greie seg: det krever seier over Trondheims-Ørn borte, men deretter er det ikke langt igjen. Linderud-Grei spiller nok mest nå for å gå ned med flagget til topps, om de ikke fortsatt seriøst fortsatt beregner å greie seg i år som de gjorde i 2010.

Kategorier:Toppserien

Foran 16. serierunde

De fire topplagene gjorde en ryddig innsats i forrige serierunde, og sikret at avstanden ned til femtelaget er seks poeng. Dermed er det mye som peker på at Ørn og LSK er avskallet i kampen om medaljer, og at samtidig Amazon Grimstad på ingen måte rykker ned. Kattem er også så godt som sikre, og dermed har de to ikke stort utover stolthet å spille for. Likevel er stoltheten ikke til å undervurdere.

Holder Medkila, med to nye, spennende spillere, mot Røa?

Medkila – Røa må regnes som en borteseier. Medkila har fått to spillere fra USA i Nicole Cross og Danesha Adams (les mer i Røas «Før kampen«), og enda de to, særlig sistnevnte, kan skaffe tiltrengt stabilitet i Medkila, er det ikke nok mot Røa. Det hjelper ikke at de har mistet Line Danielsen, et av de sikreste kortene de hadde. Medkila kan nok yte god motstand mot andre lag, men topplagene skal de ikke greie å kjempe mot.

Medkila hadde en ryddig innsats mot Stabæk med sin sedvanlige 0-4 (det ble 1-4 mot Kolbotn og 0-4 mot Røa), og skal ha det at de ikke har gått på katastrofesifre. Røa på sin side gikk fra en ille til enn svært god innsats mot Trondheims-Ørn. Emilie Haavi fant nettmaskene igjen, og Røa spilte mer som et lag enn på lenge. Enda det sannsynligvis kan bli relativt jevnt i målprotokollen, vinner Røa denne.

Amazon Grimstad er på vei til et godt nivå. Greier de å gjenta uavgjort mot Stabæk?

Amazon Grimstad – Stabæk er nok litt vanskeligere. Stabæk bør vinne, men Amazon Grimstad var i fyr og flamme mot Kattem, og kan godt finne på å yte mer motstand enn Stabæk er klar for. Jeg var tidlig ute med å presentere Julie Adserø som Stabæk-spiller, men nå er hun klar. Vi regner med at hun tar rollen som møtende spiss, men det blir fortsatt mye opp til Kristy Moore og Lise Klaveness. Graham Hansen spilte ikke forrige kamp, men hun trengs neppe her heller. Cathrine Dekkerhus er ikke noen dårlig erstatter.

Amazon Grimstad på sin side fikk alt til å stemme, men det kan ha vært et engangstilfelle. Det er verd å merke seg at de stilte med andrekeeperen sin, og siden vi ikke har hørt noe om at Kristin Eggert har pakket kofferten, betyr det nok at de har henne i bakhånd. Det var noe forvirring om Marit Fiane Christensen spilte mot Kattem. Ifølge NFFs rapporter gjorde hun det, og hun skal nå igjen spille med Lana Bowen, Elise Richardsen og Linn Merethe Thune i forsvar. Og muligens Kristin Eggert bak. Altså relativt trygt der. At Kristine Meland er tilbake etter kort og Una Nwajei har begynt å score er ikke svakhetstegn. Men likevel skal Stabæk være for sterke. Om Amazon er kloke, kan de frustrere Stabæk nok til at det kan bli uavgjort, men Stabæk er favoritt.  Enda de på sine nettsider ikke akkurat har oversikt over motstanderen.

Arna-Bjørnar bør ta hevn mot Kattem.

Arna-Bjørnar – Kattem endte 2-2 i det omvendte oppgjøret. Men Arna-Bjørnar ser endelig ut til å kunne kjempe om medaljer, og de skal være for sterke for et Kattem som fikk juling av ovennevnte Amazon Grimstad, og som ikke har målmaskinen Julie Adserø lenger. Det er klart at Kattem går ut mye mer defensivt enn mot Amazon Grimstad, men det holder ikke. Arna-Bjørnar vinner. Kattem er nok mest opptatt av å få til hederlige resultater mot litt dårligere motstand likevel, ettersom de er på trygg grunn for alle praktiske formål. Ingen av de to lagene rapporterer om skader. Eller stort sett om noe annet per sent torsdag.

LSK Kvinner viser nok at de er det beste middelhavsseilerlaget - etter Ørn.

LSK – Klepp er kampen mellom to halvskuffende lag. Klepp tok ledelsen mot Arna-Bjørnar, men fikk deretter deng og juling. De har også stort sett vunnet knepent mot lag de lett skal slå, og det ser ut til at de mangler desperat noen som kan score. LSK på sin side har heller ikke imponert. Det er riktignok knepne tap LSK Kvinner har gått på mot respektive Kolbotn, Arna-Bjørnar og Trondheims-Ørn, men sistnevnte var når de ledet klart etter første omgang. LSK Kvinner trenger å bevise noe.

Og de virker hakket vassere enn Klepp. Dette kan bli den første uavgjortkampen siden Linderud-Grei – Kattem for vel en måned siden. Men LSK Kvinner må leve med favorittstempelet. Og de kan også bruke dette som en plattform for å finne formen. LSK forsikrer om at de spiller hver kamp for å vinne, og det er fortsatt mulig å gjøre det hele til en hederlig sesong.

Siste sjanse for Groruddalens stolthet?

Linderud Grei – Sandviken er en bunnkamp der Linderud-Grei  vinne. Og det er en ting som går til Linderud-Greis fordel. De har, ser man bort fra møtene mot Røa og Stabæk, levert ganske greie resultater. 2-5 mot Kolbotn og 0-4 mot Arna-Bjørnar er ikke så verst. 1-3 mot Klepp og uavgjort mot Kattem er faktisk nesten bra for et lag som stort sett har fått buksevann. Linderud-Grei kan om de spiller godt greie å kjempe seg til uavgjort. Kanskje i en svært stor kraftanstrengelse også greie seier. Men jeg tviler.

Sandviken får nok være favoritt. De spilte relativt jevnt mot LSK Kvinner, og virker markant bedre enn hjemmelaget. Men til gjengjeld har de flere skader enn godt er. Vilde Gripnar og Maria Kvalen er nok begge ute ut sesongen, og erstatteren fra Kaupanger, Silje Torvanger, er et ubeskrevet blad for de fleste. Samtidig vet nok Sandviken at om Røa gjør jobben og de vinner i Oslo, da er de for alle praktiske formål trygge.

Kategorier:Uncategorized