Hjem > Media > Ridi, Pagliaccio

Ridi, Pagliaccio

Aftenposten hadde en sak på sistesiden fredag 30. september der de kåret forskjellige landslag og serier i Norge etter popularitet blant folk. Toppserien kom på sisteplass med 4 poeng, mens kvinnelandslaget i håndball kom øverst med 7,5, foran både herrelandslaget i fotball og skilandslaget.

Aftenposten og to representanter for håndballandslaget kom fram til det de mener var grunnen – de var blide og glade i det de drev med. Den siste delen virker våsete, da alle som driver med en idrett er glade i den. Poenget er likevel at håndballandslaget viser det. Det er smil, glede og kameratslighet over hele linja.

Min påstand, og denne er ikke bare fra hjertet, men også fra alle stereotypiene om laget, er at det laget der spillerne virker mest blide, glade og kameratslige, om ikke til og med rundbøyelige, er Røa. Røa har fått uproposjonalt mye oppmerksomhet fra TV2. I Jenteligaen ble Røa-jenter gjester dobbelt så mange ganger som Stabæk-jenter. Dette på tross av at Stabæk var store favoritter til å vinne både serie og cup. Røa får også mange TV-kamper, tross en ikke akkurat ideell bane. Det hadde nok ikke så mye å gjøre med Røas dominanse eller TV2s foretrekking av Oslo som det faktum at Guro Knutsen, Marie Knutsen, Lene Mykjåland og Siri Nordby var takknemlige intervjuobjekter som skapte positivitet og framtidstro på produktet, det vil si kvinnefotball.

TV liker positivitet og sprudling, men kvinnefotballen har som oftest hatt fokus på det motsatte. I nettdiskusjoner handler det stort sett om en implementering av janteloven. Dommerne skal ikke tro de duger til noe. De store klubbene skal ikke tro de er bedre enn oss. Trenere, spillestil, enkeltspillere, til og med enkelte klubber, skal henges ut og angripes. Det er selvfølgelig på sin plass å påpeke når noe er feil, og noen feil kan man tillate fra journalister. Men det er et stykke derfra til det å sette stemningen som dyster, klubbenes forhold til hverandre som hatsk, de enkelte styrene som grovt korrupte og NFF som passive og til dels destruktive. I enkelte tilfeller smitter det over på folk som lar seg intervjue.

Et eksempel er Røas datingauksjon. Røa spesifiserte at dette var en middagsdate. De som var med, hadde gjort dette frivillig, og to og to jenter skulle gå sammen, slik at de kunne passe på hverandre. Det var stemmer som pekte på at dette var kontroversielt, og det kunne ha blitt en interessant diskusjon om hva som er bra og dårlig PR for kvinnefotballen. Det ble det aldri. I stedet uttalte folk seg om Røas hallikvirksomhet. Det var NM i «beste far», der kommentatorer brukte mye energi på å si at de aldri hadde latt sin datter være med på noe slikt. Kort sagt fikk vi et hylekor av moralister, i stor grad dirigert fra bedehusmiljøet, der dans er sex og dating er forspill til dans, og dermed sex.

Også Kolbotn og Ørn har blitt anklaget for stygge ting, og kritikerne, inkludert de som hater instrumentet, slo på stortromma. Korrupsjon, nepotisme, lyssky aktiviteter og press har vært hovedoverskriftene, og dette på tross av svært mangelfull informasjon. At ting har gått feil for seg i klubbene, er det ikke tvil om, men det er et lite skritt fra dette til så sterk lut. Det blir ikke akkurat solskinnshistorier av slikt.

Det kan påstås at konflikter selger. Og at dette særlig gjelder i fotballen. Mitt motargument er nok det at dette særlig gjelder herrefotballen, og at den får så stor dekning uansett at de skriver mer om at en Aalesund-spiller fikk post-it-lapper på bilen sin enn om toppoppgjør i kvinnefotballen. Det er nok lite hensiktsmessig å sammenlikne seg med herrefotball.

Som oftest deles folk inn i problemorienterte og løsningsorienterte. Den førstnevnte prøver å studere problemet for å forstå det, den andre vil ha en løsning så fort som mulig. Begge har positive og negative trekk. I fotballen lurer jeg av og til på om vi har karikaturer av disse: konfliktorientert og skyldorientert. Konfliktorienterte vil ha noe å klage på hele tiden. De er glade i konflikten for konfliktens skyld, og forakter løsningsorienterte som prøver å ta fra dem deres kjæreste eie – retten til å være en gretten gammel gubbe. Om konfliktorienterte er gamle gubber, er skyldorienterte gamle kjerringer, som skal fortelle hvem som egentlig har skylden. Som oftest er det NFF, Oslo-klubbene, Serieforeningen for Kvinnefotball eller alle tre. Ingen av dem er særlig begeistret for tanken å se inn i egen klubb.

Så når noen klager på medias fokus på kvinnefotball, er det på tide å spørre seg om vi i det hele tatt kommer til å lære av håndballandslaget. I mellomtiden bør vi kanskje tenke oss om to ganger før vi retter pekefingeren i en eller annen retning.

Advertisements
Kategorier:Media
  1. Ingen kommentarer så langt.
  1. No trackbacks yet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: