Arkiv

Archive for november, 2011

Skråblikk på Stabæk

Gjennom ti artikler tenkte jeg å ta et skråblikk på ti lagene som verken rykker ned eller opp, men som blir i den øverste divisjonen. Vi har nå kommet til

Stabæk – verdensmestre på papiret?

Stabæk har begynt å få bakkekontakt etter drøy opphaussing i tre år.

Ser man bort ifra det pussige engangstilfellet i 1979, er Stabæk et nytt bekjentskap i kvinnefotballsammenheng. Å tvære ut på historien blir derfor vanskelig, og vi ser heller på det hele med et forstørrelsesglass.

Stabæk dukket altså opp sent i 2008 i sin «skikkelige» form, med 2009 som første sesong. Foran sesongen hadde Stabæk greid noe som ingen trodde var mulig – å danne en samling fans som sang, hoiet og vrøvlet for laget sitt. Stabæk viste et beundringsverdig engasjement – et engasjement som har gjort dem til eksempelet til etterfølgelse i kvinnefotballen. På sett og vis. Publikumstallet var også svært hyggelig i de to første sesongene.

Selve laget var i hovesak et Asker-lag som hadde bommet på gull to ganger på rad, begge med en bronse som resultat. I tillegg hadde de skaffet seg to landslagsspillere, en svært målfarlig toppscorer fra Australia via Tromsø og en dansk stjerne. De ble storfavoritter, og gikk ut med en kjempeinnsats fra start. Men det ville seg ikke for Stabæk. Det ble sølv i serien etter uavgjort i siste serierunde og åttendelsfinale i cupen.

Neste år var de to hovedkonkurrentene så svekket at Stabæk var soleklare favoritter, men det tok til nest siste serierunde før de kunne slippe jubelen løs som seriemestre. Seriegullet var fortjent, men tendensen var klar: det hadde sneket seg inn en del klønete resultater. Stabæk hadde kontroll på Røa, men slet langt mer mot for eksempel Klepp.

Når det gjelder administrasjon og styre i Stabæk Fotball Kvinner, har vi hørt lite problemer. Ingen skandaler, ingen pengesluk, ingen løfter som ikke har blitt holdt. Kort sagt har ting sett ryddig ut på dette aspektet. Det er også verd å legge merke til at Stabæk i liten eller ingen grad har fått overføringer fra hovedstyret, og dermed ikke har noen økonomiske fordeler som gjør at de er umulige å konurrere med, jamfør Olympique Lyonnais.

Hvor er de nå? Regjerende cupmestre etter ekstremt nervepirrende finale, og nest best i serien, om enn det var på håret. De hadde én svært god kamp hjemme mot Frankfurt, men var sjanseløse i returen. I løpet av tre sesonger har altså Stabæk tatt et cupgull, et seriegull og to seriesølv. Svært ryddig i seg selv.

Aberet er imidlertid at det har blitt færre sjanser og færre mål den siste sesongen. Skader får ta sin del av forklaringen, men samtidig er det noe som ikke har helt sittet. Det kan ha vært et 2011-problem, men det ligger nok i bakhodet.

Stabæk - Røa_025_20111029

Stabæks Siri Nordeide Grønli er den eneste mellom de godt voksne og de svært unge.

Fordeler: Stabæk har først og fremst en veldig god stall. På tross av anklager om det motsatte, har faktisk Stabæk nesten ikke i det hele tatt tatt talenter fra andre deler av landet. I tillegg har de faktisk fått frem flere lovende lokale spillere. De er i ferd med å få igang en slags talentfabrikk.

Stabæk har også, om de er ærlige med seg selv, levert bra. Laget var aldri så overlegent som alle har krevet, og to gull og to sølv på tre sesonger er ikke noe å klage over for fornuftige mennesker.

Ulemper: Stabæk står på kanten av et generasjonsskifte. I juni 2012 er seks spillere over 30, to av dem 35 (Pape ikke inkludert hittil). Deretter er det et bare Nordeide Grønli (blir 28) mellom dem og de naturlige arvtakerne, der Enget er eldst med sine 22 år.* Alder er ingen garanti for suksess, men mye erfaring forsvinner. En av grunnene til aldersgapet er at spillere har sluttet, ikke funnet gode nok eller byttet lag. Det hjelper imidlertid lite.

Kontinuitet i støtteapparatet er også en akilleshæl. Særlig er trenerkabalen vanskelig. Stabæk fikk nå sin tredje trener på fire sesonger, og enda han er godt kvalifisert, må Stabæk begynne på nytt med kommunikasjon melllom trener og spillere. Når det ellers regner på herrefotballen, drypper det på kvinnefotballen, og Stabæk har hatt markant tilbakegang i publikum i 2011.

Samle trådene: Egentlig har Stabæk levert bra. Tar man hensyn til det egentlige styrkeforholdet i 2009 og 2011, var ikke sølv nederlag. Men dette er problemet med Stabæk. Vinn-eller-forsvinn-mentaliteten har imidlertid boret seg inn i dem, og dermed er det bare gull som gjelder. Heldigvis for Stabæk er deres imponerende rekorder avsluttet, og frykten for å være ansvarlig for å bryte den rekken er også borte.

Det har ikke villet seg helt for den spilleren som ligger foran i 4-2-3-1-formasjonen. Kristy Moore har begynt å ta over der, men hun er nok bedre på høyre kant. Melissa Wiik ble heller ingen ubetinget suksess der, ei heller Fosse Sæthre. Dette er i og for seg ikke et Stabæk-problem alene, Isabell Herlovsen har slitt der på LSK også. Med det angrepsarsenalet Stabæk har, bør kanskje en annen formasjon vurderes.

Stabæk er nok å regne for en seriøs gullkandidat i fremtiden, om enn det kan bli litt tøft de påfølgende sesongene etter neste i forhold til antatte spillere over 30 som legger opp. Klubben er profesjonelt drevet og har gode trenere og en vilje til å satse. Spørsmålet er likevel om hva som skjer om publikumstallet fortsetter å dale og om herrelaget fortsetter å miste penger. Richard Jansen i styret for Stabæk Fotball Kvinner sa det best da han sa at det er penger å spare på å kutte toppserielaget. Det er også penger å spare på å skyte barna sine. Vi får håpe at dette gir gjenklang.

* Willumsen Olsen er noe eldre, men har ikke hatt nok spilletid til at hun kvalifisererer som arvtaker.

Kategorier:Andre lag

Skråblikk på Sandviken

Gjennom ti artikler tenkte jeg å ta et skråblikk på ti lagene som verken rykker ned eller opp, men som blir i den øverste divisjonen. Vi har nå kommet til

Sandviken – har heisen stoppet?

Teller man medaljer, er fortsatt Sandviken storesøster i Bergen.

Sandviken har ofte blitt karakterisert som et heislag. Dette er en forenkling. Laget rykket riktignok ned i 1989, men de rykker rett opp igjen. På nittitallet gjorde de det svært skarpt. De tok en bronse i sin første sesong tilbake i den øverste divisjonen i 1991, og fram til og med 1998 hadde de  samtlige plasser blant de fem beste, med bronsene i 1991 og 1995 og sølvet i 1996 som høydepunkt. I tillegg, selvfølgelig, til cupgullet i 1995. De hadde også flere landslagsspillere på laget, da særlig Gro Espeseth, da en av verdens beste (og kuleste) forsvarsspillere, og Margunn Haugenes. I 1999 ble det imidlertid nedrykk, og  de siste ti sesongene har Sandviken hatt mer den karakteristiske heistilværelsen.

Sånn omtrent, da. De rykket opp med Svein Arve Lone i 2002, men rykket rett ned igjen. Deretter rykket de opp igjen i 2003, og fra 2004 til 2007 holdt de seg i den øverste divisjonen, halvparten av tiden med Rune Nielsen og den andre halvparten med Arne Møller ved roret. I 2007 ble det ubønnhørlig nedrykk, men i 2008 lekte de seg til Toppserien. I 2009 rykket de ned igjen, og mistet Arne Møller som trener, noe som var pussig for de fleste, siden Bjarte Alfarnes sto for nesten alle uttalelsene til media og virket som treneren likevel. Alfarnes ble bare ut sesongen, og kampen opp til Toppserien ble gjennomført av nåværende trener Øyvind Nordtveit.

Sandviken har altså bare hatt to sesonger der de har rykket ned på første forsøk etter opprykk; 2002 0g 2009. De har hatt forskjellige spillere innom laget, men det er en stund siden de hadde en A-landslagsspiller. Likevel virker det som om det er mange ivrige folk i støtteapparatet. For kort tid siden fikk Sandviken spille på Stemmemyren Idrettsanlegg, en klar forbedring på hjemmebanen. Godt jobbet for et lag som har en mer imponerende fortid enn øyeblikkelig fremtid.

Kine og tidligere lagkamerater

To lokale spillere omkranset en importspiller som senere ble eksportert.

Hvor er de nå? Sandviken er alltid en nedrykksoutsider, og de var med i nedrykksstriden i 2011, om enn det var for det meste teoretisk i mesteparten av tiden. De var på målforskjell bak Kattem på niende, og det var kort opp til andre lag.  Foran neste sesong har de skaffet Nora Gjøen fra LSK Kvinner og Karoline Bakke fra Arna-Bjørnar. Begge er klare forsterkninger.

Fordeler: I Sandviken er de flinke til å samle lokale talenter, som Madeleine Giske, Aimee Edris, Trude Johannessen, Melissa Bjånessøy, Lise Klaveness og Bente Musland, alle fra Bergen. De har også hatt en slags avtale med Arna-Bjørnar der de som sliter med spilletid i Arna-Bjørnar får prøve seg i Sandviken, noe som har resultert i en kvalitetsøkning for Sandviken. Bergens-patriotismen medfører også som oftest at det ikke er så mange som forlater byen sånn helt uten videre.

Sandviken har også hatt en del sprell rundt enkelte av kampene sine, som å legge dem til konserter eller å arrangere barnedag. Denne nytenkningen er bra for klubben, og kan gi andre gode resultater. Sandviken har ikke hatt noen større økonomiske problemer, og de er vant til å stå på for klubben i medgang og motgang. De har også en anstendig hjemmebane.

Ulemper: Sandvikens talenter kan ikke bli i en klubb som kjemper om å unngå nedrykk i all verdens tid, og etter hvert drar flere og flere til Arna-Bjørnar. Dette gjør at det blir vanskelig å samle nok talenter til å bevege seg ut av skyggen deres, og for den saks skyld å komme seg på trygg grunn relativt tidlig.

Samle trådene: Sandviken har en tøff sesong foran seg, men de har også skaffet seg forsterkninger. Per sent november er de gode nok for Toppserien, men ikke mer enn såvidt. Samtidig var det bare en keeper og en god forsvarsspiller som skulle til for å få Røa fra nedrykk til øvre halvdel, så det er fullt potensiale for klubben som er blitt ett år klokere.

Det har ellers gått stille forbi at også Sandviken hadde flere skader og spillere som forsvant, og det med i beregningen virker det som om bergenslaget kan finne på å gjøre en bra sesong i 2012. Sånn rent bortsett fra at dette høres ut som et ekko fra situasjonen til Linderud-Grei. Sandviken må med andre ord konsentrere seg veldig om hva som skal skje til neste år. Mye er avhengig av om Melissa Bjånessøy fortsetter, eller helst øker, målformen, og om spillere returnerer.

Kategorier:Andre lag

Skråblikk på Røa

Gjennom ti artikler tenkte jeg å ta et skråblikk på ti lagene som verken rykker ned eller opp, men som blir i den øverste divisjonen. Vi har nå kommet til

Røa – best uten tillit

Røa kan vinne serien så mye de vil for ekspertene.

Røas historie dras frem til det kjedsommelige hver gang Olav Traaen er på TV, så derfor i svært korte drag: Ole-Bjørn og Kristine Edner samt noen av hennes venninner sparker fotball på garasjene til noen fine fruer maser dem vekk. De drar på Røabanen, der de etter hvert og mot klubbens ønske danner et jentelag. Klubben finner seg i det, laget blir svært bra, og i 1993 blir det et seniorlag. Seniorlaget bruker sju år fra fjerde til første nivå, og debuterer i Toppserien i 2001. Der taper de mange kamper, men redder seg i siste serierunde.

2002 begynner oppturen og i 2004 vinner Røa The Double. I 2006 tar Geir Nordby over som eneste hovedtrener, og vinner cupen. Deretter vinner Røa serien før de i 2008 vinner både serien og cupen. Dette gjentar de i 2009, før de med et redusert lag tar sølv i 2010 og vinner cupen. I 2011 vinner de serien og taper sin første cupfinale, det på straffer.

Apparatet rundt Røa preges av kontinuitet, de fleste har vært med enten siden oppstarten i 1984 eller i hvert fall siden sent nittitall.  Røa har den drøyeste kontinuiteten av trenere. Bortsett fra et sabbatsår har Ole-Bjørn Edner trent laget til og med 2005, og Geir Nordby har vært enten assistenttrener, likestilt hovedtrener eller hovedtrener siden 1996. Røa har rykte på seg for å være det smilende laget med det gode miljøet, men samtidig også et svært godt lag spillemessig.

Hvor er de nå? Vel, Røa har nettopp vunnet serien, og de har en imponerende svite der de må tilbake til 2005 siden de ikke vant noe. De har en hjemmeside som har høstet lovord og en god sponsorkontrakt. De er videre til Champions League, og kan muligens for første gang i sin historie være seriefavoritter foran neste år.

Fordeler: Røa definerer konseptet vinnermentalitet. De greier å vinne jevne kamper, de har en egen evne til å snu dårlige førsteomganger, de er et helt annet lag i cupen enn de kan være i serien. Røa taper nesten aldri kamper mot på papiret dårlige lag, og har derfor svært få feilskjær.

De har altså også en god hjemmeside og de har startet sin egen supportergjeng. De får også gode skussmål fra tilreisende lag med tanke på mottakelse og utvalg i kiosk. Jentene er populære i media, især TV2, og det virker som om de begynner å ta utfordringene fra virkeligheten på alvor.

Det er også verd å nevne at Røa er et av de beste argumentene (ser man bort ifra Damallsvenskan og Bundesliga) mot den forespådde utviklingen at kvinnefotballklubber vinner på å rives opp med rota og plantes inne i bedet til en tippeligaklubb.

Feiring av Lenes mål

Røa har hatt stor grunn til å feire de siste årene. Med varsomhet kan det fortsette en stund.

Ulemper: Røa er gode mot lag under deres nivå, men sliter med lag som Stabæk, som de aldri har slått i offisielle kamper, og Kolbotn, som de har tapt mot de siste tre hjemmekampene (om enn borteseieren, 4-0, i 2011 var imponerende). I tillegg er det merkelig at Røa velger en stil som er i så liten grad basert på bakkespill når de har så gode fotballspillere. Det blir litt for mange lange pasninger i luften. Paradoksalt nok er det faktisk nettopp i luften Røa har slitt i det siste hva gjelder baklengsmål.

Røas innsats i 2010 var imponerende gitt den svekkede stallen, men flere av spillerne som tok sjumilssteg i 2010 har blitt forbigått i 2011, da stallen ble sterk igjen.

Og så var det dette med økonomi. Røa kom seg i mål i siste liten da de fikk en ny sponsor i bayerngas. Fram til da hadde Røa ikke fått til å ordne hovedsponsor i verken 2010 eller 2011. De måtte permittere daglig leder, og hatt store utskiftninger i styret.

Samle trådene: Røa ble et allianseidrettslag i 2010, og dermed ansvarlig for egne utgifter. Dette er tøft, men de kom til slutt i mål. Det er viktig for klubben at de ikke investerer i dyre spillere, men heller legger fundamentet for videre satsning slik for eksempel LSK Kvinner ser ut til å gjøre.

Når det er sagt er Røa en soleklar gullkandidat hvert år de stiller. De har et godt lag som står godt sammen, og de har et godt trenerteam. Røa har som kjent ikke de største fasilitetene eller det største publikummet, så sånn sett er de bevis på at det går an uten å ha et stort apparat.

Og om man konsentrerer seg om sluttstreken, har Røa fem cupgull og fem seriegull på de elleve sesongene de har spilt i Toppserien. Per i dag ser de sterke ut, og har de lært av tidligere feil, kan det være grunn til å tro at de kan fortsette i toppen en stund. Derfor vil graden av edruelighet de neste månedene vise om Røa vil fortsette i toppen i overskuelig fremtid.

Noen vil muligens savne noen ord om Røas tendens til å hente spillere fra andre klubber. Jeg har ikke funnet en tendens til at Røa gjør dette i større grad enn andre klubber på øvre halvdel.

Kategorier:Røa

Skråblikk på LSK Kvinner

november 24, 2011 9 kommentarer

Gjennom ti artikler tenkte jeg å ta et skråblikk på ti lagene som verken rykker ned eller opp, men som blir i den øverste divisjonen. Vi har nå kommet til

LSK Kvinner – med ustø kurs mot toppen

Ingen vet hvor LSK hopper på tabellen

Et kvarter unna svenskegrensen, klemt mellom Eidsvoll og Østfold, ligger tettstedet der det startet, Setskog. Der har jentene spilt fotball i evigheter, og det var selvfølgelig at laget var med i det første NM. Litt vestover, i Løken, hadde fotballaget Høland også fått en kvinnesatsing, litt dårligere enn Setskog. I 1985, da cupen endelig fikk det formatet man er vant til, møttes de to i første runde, og Setskog slo Høland 7-0. Setskog slet alltid med å være lillesøster for Sprint/Jeløy, og i 1986, da man skulle slå sammen de forskjellige ligaene til en nasjonal øverste divisjon, rykket Høland ned. Resultatet ble at de to lagene samarbeidet, og i 1989 ble de to slått sammen til Setskog/Høland, og hovedkvarteret var mer eller mindre Bjørkelangen, et kvarter i bil fra Setskog.

Kombinasjonen bar etter hvert frukter, da supertalentet Hege Riise fant scoringsformen. Hun, Elin Krokan og Lena Haugen scoret mange mål for laget, som i 1992 greide kunststykket å slå Sprint/Jeløy i serien og dessuten, langt viktigere, å vinne cupfinalen mot serievinner Asker. Storhetstiden ble svært kort, delvis fordi flere gode spillere, som Elin Krokan, gikk til nettopp Sprint/Jeløy. I 1995 ble det en ny andreplass, men deretter ble det midt på tabellen og av og til også nedrykkskamp.  I 2001 skjedde det naturlige at de flyttet fra Bjørkelangen til der alle spillerne bodde, Skedsmo, nærmere bestemt Strømmen. Det var ikke noe formelt samarbeid mellom Team Strømmen og Strømmen Idrettsforening, men i en periode spilte Team Strømmen med Strømmens karakteristiske grå og røde drakter. Dette ble etter hvert gjort om til helvrøde drakter.

Team Strømmen fortsatte i samme spor, for det meste midt på tabellen og mange kvartfinaletap, fram til 2005, da de ansatte den svenske treneren Janne Jansson. Med ham kom laget på andreplass i serien og til finalen i cupen, sistnevnte ble avgjort etter ekstraomganger. I 2006 greide laget en fjerdeplass i serien. Jansson gikk av, og Hege Riise ble ny trener. Under henne ble det i 2007 en femte og i 2008 en andreplass i serien og cupfinaletap, denne gangen mot Røa. Cupfinaletapet gjentok seg mot Røa i 2009, her med Jansson i en gjesteopptreden etter at Riise ble landslagsassistent for USAs kvinner. Det ble en ny fjerdeplass i serien, langt bak bronsen.  I 2010 ble Team Strømmen til LSK Kvinner Fotballklubb, en hybrid som var et slags samarbeid med Lillestrøm Sportsklubb uten helt å være det. Med noe mindre meritterte trenere endte LSK godt unna medaljer og cupfinaler.

Hvor er de nå? Si det… Lillestrøms store sønn og pratmaker Per Berg tok en mer aktiv del i LSK Kvinner, og har rensket opp i styret.  LSK Kvinner FK har selv inntrykk av å være nært knyttet til LSK-familien, og de har endelig fått lenke på hovedsiden til LSK, men Kanarifansen gir som vanlig blanke i alt utenom hovedlaget.

LSK-Røa

LSK har svært store svigninger, og må rette opp det før de skal snakke om medaljer.

Per Berg har sagt at han har ambisjoner om å få til et topplag, indirekte betyr dette at penger skal brukes. De skaffet seg Isabell Herlovsen, men hun har langt fra vært den målmaskinen man hadde forventet. God, du verden, men bare fem mål. Etter at de mistet Nora Gjøen til Sandviken, er de på letning etter keeper også. Det lukter av øverste hylle.  Men ellers kommer Per Berg til å merke det at kvinnelige fotballspillere er konservative i spillervalg. Å få de store stjernene til LSK Kvinner er ikke gjort i en håndvending, da frister nok de fire i toppen mer.

Fordeler: Av alle klubber som har hatt Jan Aksel Odden, er LSK Kvinner det eneste som ikke fikk en stor gjeld.  Og om enn det har versert rykter, som det gjør med alle klubber, har faktisk ikke LSK eller Team Strømmen på en stund framstått som på konkursens rand. Kort sagt har de hatt nøktern økonomi, med et par kanadiske og amerikanske utskeielser. De er ellers fulle av spreke forslag, som Idretts-SFO. Blir spennende å se hva som skjer der.

LSK har også gode følere for talenter i nærområdet. Spillere fra Akerhus nord for Lillestrøm havner gjerne i deres klubb, samtidig som de ikke er redde for å forsyne seg av Kolbotns område, Østfold (Skammelsrud Lund), og fra lenger nord, som Kongsvinger (Dekkerhus i sin tid) og Gjøvik (Moe Wold).

Ulemper: To sølv og tre tapte cupfinaler siden 2005 til tross, LSK er ikke noe topplag. De er altfor varierende i forhold til trener, og de ser ut til å innta en øvre middelhavsfarer-rolle heller enn topplag. Deres sølv i serien i 2008, og delvis 2005, skyldtes også i noen grad to canadiske landslagsspillere og i 2008 målmaskinen Ella Masar. Dette er et litt ømt punkt. Enget og Dekkerhus har blitt klart bedre spillere etter at de dro til Stabæk, og Nasra Abullah og Marit Sandvei virker som om de har mye iboende potensiale som ikke kommer ut.

Samle trådene: LSK Kvinners samarbeid med Per Berg kan nok bære frukter, men det er ikke gjort i en håndvending å få de beste spillerne til klubben. I tillegg har LSK Kvinner fortsatt ikke greid å få den berømte vinnermentaliteten som har gitt dem tre finaler og en semifinale siden 2005 over i serien. De greier å motivere til viktige kamper, men de sliter med mer «vanlige» kamper.

Potensialet er klart i klubben. I 2011 slo de Røa og Stabæk hjemme, og de har tidligere hatt et godt tak på Kolbotn. Men ser man på poeng de taper mot lag de burde slå (da lag som befinner seg ti poeng bak dem), ser man at de tapte elleve poeng, om om man fjerner Klepp, som når de har dagener jevngode, er det fortsatt åtte poeng. Hadde de slått Medkila, Sandviken og Klepp, hadde de  hatt 51 poeng. Hadde de også slått Trondheims-Ørn borte (der de virkelig rotet bort poengene etter en solid ledelse til pause), hadde altså LSK kommet a poeng med Røa. Målforskjellen var grell for LSK, så det hadde aldri blitt gull, men likevel.

Vi er altfor tidlig ute til å tippe plasseringer på LSK, men tendensen er at de er for ujevne, og at avstanden til lagene foran er for stor til at vi virkelig tror at det blir medalje med det første. Her kan man ta feil, men det er langt billigere å jobbe med det mentale enn det er å hente stjerner. Mye ligger nok der.

Kategorier:Andre lag

Skråblikk på Kolbotn

november 22, 2011 3 kommentarer

Gjennom ti artikler tenkte jeg å ta et skråblikk på ti lagene som verken rykker ned eller opp, men som blir i den øverste divisjonen. Vi har nå kommet til

Kolbotn – samlet til et rike?

Er Kolbotn kvitt småkongene sine?

Kolbotn ligger et steinkast unna Oslo-grensen, og var inntil 1995 klart mest kjent i idrettssammenheng for Jon Rønningen, dobbelt OL-vinner i bryting. Men så skjedde det altså noe i klubben. I sin debutsesong kom de på en hederlig sjetteplass, langt unna nedrykksstreken. Kolbotn hadde deretter en rad av fjerdeplasser før de i 2000 tok en tredje, i 2001 en andre og i 2002 en førsteplass.

I 2003 ble de nest best, langt unna Trondheims-Ørn. De kom til finalen for andre gang, men tapte svært overraskende for Medkila. I 2004 var Kolbotn i en pussig trenerkrise. Først fikk de Pia Sundhage, men hun fikk hurtig sparken. Deretter hadde de Per Danefeldt en liten stund før de brukte tidligere Vålerenga-spiller Erik Foss. Kaoset førte til at Kolbotn endte på en femteplass i serien og røk ut i semifinalen hjemme med 1-4.

I 2005 noterte den nye treneren Aksel Bjergo at laget var svært godt på papiret, men at de var noe uforløst der. Han lyktes i å forløse det, og det ble seriegull. De fortsatte med gull under Bjergo med et enda sterkere lag i 2006, og da greide de også å komme til semifinalen i (det vi nå kaller) Champions League, blant annet på bekostning av FFC Frankfurt. Da Bjergo ga seg etter 2006-sesongen, tok Trine Lise Andersen over. Hun var nære seriegull, men et tap mot den falmede storheten Trondheims-Ørn i nest siste serierunde ødela. I cupen lyktes det endelig for Kolbotn, som slo Asker 4-2. Dette var den foreløpige slutten på Kolbotns storhetstid.

I 2008 ble en skuffende sesong med en fjerdeplass etter komplett kollaps mot slutten. Deretter sluttet Andersen som trener, og Dan Eggen tok over. Dan Eggen greide med et dårligere mannskap å ta en imponerende tredjeplass, noe han gjentok med et enda mer redusert lag i 2010 og et enda mer redusert lag enn det i 2011.

Det var den sportslige delen. Kolbotn har imidlertid de siste tre årene sloss for å komme seg unna fortiden sin. Kolbotn hadde mange sterke spillerpersonligheter, daglige ledere og andre som hadde altfor stor innflytelse på ting. Dårlige avgjørelser ble tatt mot Røa i 2001, mot Pia Sundhage i 2004 og mot Claire Ramsdale og Ciara McCormack i 2008, blant annet. Kolbotn hadde et dårlig rykte i forhold til spillermiljø også. I 2009 skjedde noe som handlet om å satse på nytt og med en ny trener. Store utskiftninger både i stall og i styre skjedde av forskjellige årsaker, og Kolbotn gikk fra å være det eldste til å være blant de yngste lagene (etter at Smørsgård dro til Klepp er det svært få i Kolbotn som er født på 80-tallet).

I tillegg til dette har Kolbotn alltid slitt med en svært motvillig moderklubb. På sett og vis er det forståelig om ting har ligget dårlig an i styre og stell, men det virker å stikke dypere, og kan kanskje forklare Kolbotns «ryggen-mot-veggen»-innstilling. Muligens var den plutselige økonomiske krisen et resultat av at moderklubben hadde tatt affære.

Hvor er de nå? Kolbotns framtid er uviss. Etter tre solide år med en stall som ikke skulle ha tatt medalje, har de overprestert og vist at lagånd og god taktikk kan skape mirakler. Det har blitt flere landslagsspillere i troppen, enda de over lang tid har mistet etablerte spillere. Det virker også som om Kolbotn har fått et bedre miljø og et ryddigere styre enn tidligere. Dette er en av grunnene til at vi per 21. november ikke har hørt om at andre enn én spiller har forlatt Kolbotn.

Emilie mot Kolbotn 2011

Et godt lag med en ikke helt strøken bane. Eller fortid.

Men… Det plutselige kuttet i betaling har likevel ikke framstått ryddig. Der Ørn og Røa sa fra tidlig, slapp dette som en bombe fra Kolbotn, og uansett hva bakgrunnen er, har Kolbotn vært sparsommelige med informasjon. Det blir mye gjettverk. Den positive utviklingen man har skissert har ikke båret frukter ennå, utover en tredjeplass i siste liten og et godt tak på de andre topplagene.

Fordeler:  Kolbotns samhold er bedre enn på lenge. Laget lekker ikke spillere på langt nær så mye som for et par år siden. Og der man tidligere (især 2008) fikk inntrykk av underprestering, er det nå overprestering fra Kolbotn. Man undres på hva laget med to-tre etablerte spillere kan få til.

I tillegg til dette har Kolbotn opprettet en markedsgruppe med tungvekter Hege Jørgensen aktiv. Dette kan være en bra måte å få litt tyngde i den økonomiske og mediamessige satsningen fra Kolbotn, og sikre flere positive meldinger fra et lag som sårt trenger å selge glad-historiene sine.

Ulemper: Enda ting ser ryddigere ut enn på en stund, har de historien imot seg. I tillegg er det vanskelig å erstatte Dan Eggen, og Kolbotn vet at om tendensen peker nedover i 2012-sesongen, kan spillere som vil på landslaget (all den tid det er noe å hige etter) få kalde føtter.

Samle trådene:  Kolbotns videre ferd er preget av så mange usikkerheter at det er vanskelig å spå stort. De har hatt store problemer og ledere har tatt tak i dem gjentatte ganger, stort sett ved å skylde på forgjengeren. Legger vi godviljen til, er Kolbotn på vei til å utvikle klubben og overleve i Toppserien, sannsynligvis som et topplag. Trenerkabalen er alfa og omega her, og det gjelder å finne en som både er dyktig og som passer med smaken til styret og daglig leder – og forhåpentligvis spillergruppen. Det skader ikke om de kjører en veivals over Sofiemyr-gresset heller.

Greier Kolbotn dette, kan de ikke bare beholde troppen, men kanskje også forsterke den på sikt. Kolbotn må fortsatt jobbe med å ikke rote bort poeng mot lag lenger ned på tabellen, men 2011 viste at de er nærmere enn noensinne. Samtidig har 2009-2011 vist at de var bedre med Dan Eggen enn på lang tid, og dermed kommer det ubehagelige spørsmålet: kan man hoppe etter Eggen?

Kategorier:Andre lag

Skråblikk på Klepp

Gjennom ti artikler tenkte jeg å ta et skråblikk på ti lagene som verken rykker ned eller opp, men som blir i den øverste divisjonen. Vi har nå kommet til

Klepp  – kaos og andre tradisjoner

Du kan alltid regne med én ting med Klepp: at du ikke kan regne med noe som helst.

Klepp var flinke til å prikke toppformen. I 1984 var de ikke et lag å snakke om i kvinnefotball, i 1985 var de Vestlandets fjerde beste lag, etter Nymark, Sandviken og Viking, sistnevnte med en ung Linda Medalen på laget. Allerede neste sesong hadde Klepp blitt best i vest, men manglet noe for å ta igjen lagene foran. Året etter det var de like godt best i Norge. For første og hittil siste gang.

Klepp har siden hatt alle andre plasseringer på tabellen bortsett fra andreplassen. De har til og med en niendeplass, som ville ha betydd nedrykk om ikke ligaen hadde blitt utvidet. Det som er merkelig med de originale grønnkledte – Fløya og Amazon Grimstad får ha meg unnskyldt, Klepp var der først – er at det nesten aldri er en klar sammenheng mellom gode spillere og gode resultater. Men dette er noe av stikkordet med Klepp. Man vet aldri hvor man har dem.

Klepps virkelig kaotiske periode startet i 2000. Året før tok de en sterk tredjeplass, dette ble fulgt opp med en skuffende sjetteplass, og treneren Asgeir Kleppa gikk av, muligens frivillig, da han fortsatte som assistenttrener. Roar Wold tok over, og med en stor og relativt sterk stall greide han en femteplass. Det var også bråk mellom spillergruppe og ledelse, og resultatet ble at Wold gikk, at Øvind Skadberg ble ny trener og at alle stjernene føk på dør. Klepp endte på sjuende og Skadberg ble tuppa ut. Inn kom Geir Herrem, og det kom både gamle og nye spillere til Klepp. Under Herrem gikk det dårlig i sju kamper, og dermed fikk han sparken. Magnar Vigrestad måtte ta over resten av 2003-sesongen, og han reddet Klepp fra nedrykk med to plussmåls margin. Neste sesong hadde Klepp Vigrestad og Skadberg (se over) om hverandre som hovedtrener, og det hjalp ikke på plasseringene. Deretter tok Frode Olsen over i 2005, og han skaffet nye og dyre spillere, og som resultat av det ble Klepp både langt bedre og langt fattigere. Olsen trakk seg etter en femteplass, og Klepp ble dermed styrt av daglig leder Knut Eriksen i 2006, som medførte en nest sisteplass og kvalifisering om nedrykk grunnet at sesongen ble utvidet. Klepp greide seg, og i 2007 greide de en god 7. plass. Deretter tok Kenneth Eidsaunet over, og Klepp økte til en sjetteplass før de mistet flere spillere og gikk ned til en sjuendeplass i 2009 og mistet flere spillere og beholdt sjuendeplassen i 2010.

Hafslund cup 2010 no 010

Klepp, her fra Hafslund Cup 2010, er flinke på juniorer, men sliter mer med seniorer.

Administrativt er det vanskelig å si hvor man har Klepp. De har en fin stadion, men de sliter økonomisk, delvis på grunn av kjøpegildet i 2005. Klepp har i de siste årene hatt en i hovedsak lokal satsning, ser man bort ifra de fire finnene som har vært innom i det siste.  Hjemmesiden deres er vekselsvis brilliant og intetsigende, og deres svært imponerende satsning på juniorer (som har resultert i to juniorgull på den korte tiden det har vært junior-NM) har ikke helt materialisert seg på seniornivå.

Hvor er de nå: Klepp har under sin niende trener siden kaoset begynte, Tommy André Velde, levert litt under pari på seniornivå. Behovet for en spiss har vært skrikende en stund, og nå har de skaffet seg en i en hjemvendt Line Smørsgård. Klepp mistet for litt siden to spillere til Arna-Bjørnar, men begynner forsiktig å ta igjen for det tapte.

Klepp har aldri hatt problemer med advarsler fra NFF, og har i så måte vært blant de med størst sikkerhet i Toppserien. Det vitner også om god råd at de henter inn utlendinger, men likevel har det ikke lyktes Klepp å få et stabilt godt lag ennå. Vanskelig å påpeke hvorfor, men det kan være knyttet til at spillerne har måttet forholde seg til mange trenere og mange tankesett.

Fordeler:  Klepp har det i seg å gjøre gode kamper mot alle lag – inkludert en hjemmeuavgjort og et knepent bortetap mot Stabæk og et hjemmeuavgjort mot Kolbotn. Det bor mye i Klepp, og de er godt trent på å spille mot gode lag, og gjør det til tider bedre enn andre gode lag gjør. Dette vitner om en stor tilpasningsevne.

Det ser også ut til å et ryddig styre, og de har kommet seg høvelig bra etter utskeielser og interne krangler. Man blir gjerne litt klokere og mer fornuftig dersom man overlever slike problemer.

Ulemper: Klepp har det i seg å gjøre dårlige kamper mot alle lag – inkludert en borteuavgjort og en knepen hjemmeseier mot Medkila og en hjemmeuavgjort mot Sandviken. Klepp har ikke bare en stor avstand mellom toppnivå og bunnivå, men de har ikke noe konsekvent forhold mellom de to.

Styret kan virke litt vel ryddig. Det er viktig å tenke økonomi først, men det virker som om det gjøres lite for å skape entusiasme rundt laget. Klepp er premieeksempelet på en middelhavsfarer, og det snakkes sjelden om edle metaller på Jæren. Det blir som klisjeen: «Den som har begge bena plantet på jorda, står stille».

Samle trådene:  Spillertroppen trenger mer stabilitet og styret trenger å bli mer vågale. Skal Klepp vinne hjerter, må de nok krabbe opp på øvre halvdel igjen. Når junioravdelingen er så god som den er, er det viktig å tilrettelegge for at de blir, og for at Klepp blir fristende for de som ønsker å vise seg fram, les: vinne medaljer. Klepp vinner nok mye på å fokusere i større grad på å slutte å rote bort poeng mot svakere motstand. Det alene kan få Klepp opp, i år tapte laget 12 poeng mot lag som endte bak dem på tabellen. 12 poeng ekstra ville riktignok ikke fått dem høyere enn en sjetteplass, men likevel er det verd å tenke på.

Velde har fått forlenget tillit, og dette er klokt. Stabilitet på trenersiden er et lurt sted å begynne, og Klepp viser tegn til at de fortsetter å satse på rekrutteringen med Team Stangeland, hva enn det er. Ims er den stille kapteinen, det hadde kanskje vært bedre om hun ble litt mer volumøs, i hvert fall i motvind.

Kategorier:Andre lag

Skråblikk på Kattem

Gjennom ti artikler tenkte jeg å ta et skråblikk på ti lagene som verken rykker ned eller opp, men som blir i den øverste divisjonen. Vi har nå kommet til

Kattem – dansen på en knivsegg

Kattem med ryggen der de liker den - mot veggen.

Kattem har holdt seg i den øverste divisjonen siden 2007, men flere ganger har det vært nære på, og bare i 2009 og 2011 har de ikke endt på den nederste sikre plassen. Spørsmålet er om det er vanskelig å være lillesøster i Trondheim.

Kjapp historikk: Kattem ble til som et borettslag-lag, som mange andre klubber har blitt både før og siden. Borettslagene Kattem og Åsheim ble til laget som etter hvert slo seg sammen med laget Leinstrand. Laget kranglet seg oppover i divisjonene, takket være flere gode spillere med Guro og Marie Knutsen som suverene stjerner, men også med dyktige spillere som Lise Meistad. I 2005 debuterte de i Toppserien, men gikk rett ned. Dermed forsvant flere store navn, men Kattem rykket rett opp igjen, og har holdt seg i Toppserien siden.

Plasseringsmessig har Kattem ligget rett over streken for det meste, men de var bare direkte ille ute i nedrykksstriden i 2010, da de uansett hadde blitt reddet av at Donn trakk laget om de ikke hadde greid å kvalifisere seg uansett.

Kattem har ofte et rykte på seg for å være et lokalt Trondheims-lag. Dette er ikke feil, men ikke nødvendigvis riktig heller. Søstrene Knutsen vokste opp i Kattem, mens Gunilla Forseth, søstrene Misund, Karianne Kulø, Katrine Dreier Andresen, Guro Motterud, Cathrine Larsen, Benedicte Meløy Christensen, Bettina Jevne, Janniche T. Linde  og Margrete Aaen er fra godt utenfor Trondheim.  Dette er et sunnhetstegn for Kattem, og et tegn på at laget har ambisjoner om å overleve.

Administrativt har Kattem slitt veldig med å være den som har hardest på kroppen følt stadionkravene. De har blitt kastet rundt forskjellige steder, når de selv egentlig vil spille på Åsheim.  Noe som er litt pussig. Fordi der NFF muligens kan være på bærtur i forhold til våtrom, er kravene til sitteplasser greie; betongklosser uten tak er ikke gøy i regnvær, og enda de nå er dekket av planker, er det i og for seg greit å kreve tak over benkene. Kameratårn er tull, Kattem har aldri spilt for kamera når de har vært på godkjent stadion, og man får heller hyre inn en kranbil til de tilfellene der det blir aktuelt.

Hvor er de nå? Kattem fortsetter tilværelsen på knivseggen. De var egentlig ikke i fare for å rykke ned, men høstsesongen bar preg av en diaspora fra Kattem og få poeng. Laget er sårbart for skader, og vet at de må ha en større stall enn den de har nå. Eller, rettere sagt, antallet er bra, men det er for mange skader.

DSC_8977.jpg

Kattem har hatt en tøff vei hittil, men de gir seg ikke uten videre.

Det som imidlertid dyttet Kattem nærmere knivseggen var et «gult kort» i forhold til den økonomiske situasjonen. De har vært stille med hvordan det har gått, men det er i alle tilfelle lov å håpe. Paradoksalt nok har altså det gule kortet kommet halvannet år etter at Kattem tok helomvending og ansatte Leif Gunnar Lenes for å få profesjonalisert økonomien. Dessverre tar disse tingene tid, og dersom Kattem kan vise til en positiv utvikling, får man håpe at NFF gir kompensasjon. Det er trist når et lag rykker ned av andre grunner enn sportslige.

Fordeler: Det er lite som viser til at Kattem skal tilhøre Toppserien. Med noen få unntak på de yngste aldersbestemte landslagene, er det lenge siden de har hatt en profil med et navn – det siste var vel Katrine Dreier Andresen. Ettersom de har for vane å bytte trenere, tror jeg dette i stor grad handler om samhold. Kattem har også rykte på seg for å være gode verter. Kort sagt er nok trivsel en sterk motivasjonsfaktor både hos spillere og støtteapparat.

Ulemper: Det er grunner til å mistenke at utgiftene i forbindelse med utbedring av Åsheim er mer overkommelige enn Kattem vil ha det til. All den tid Røas og Kolbotns hjemmebaner passerer krav, kan det umulig være så vrient. I tillegg har Kattem hatt store utskiftninger i trenerkabalen. Svein Maalen var selv sportslig leder i Kattem før han ble videoanalytiker i RBK og så gikk han tilbake som trener for Kattem. Andre trenere har vært kort i Kattem, det være seg Stenseth (2003-2005), Govassmark (2006-2007), Smågesjø (2008) eller Fosse (2009-2010). Kattem har også hatt problemer med mange skader, noe som har satt dem mye tilbake.  De har vist tegn til storhet flere ganger gjennom sesongen, som oftest ved sesongstart, men de har manglet utholdenheten til å spille bra gjennom en sesong.

Samle trådene: Å etablere seg i Trondheim, som alltid har vært tungt dominert av Trondheims-Ørn, er litt av en innsats. Kattem er på god vei unna nedrykksstriden, men de mangler tryggheten likevel. De står overfor en stor utfordring i det å overleve de økonomiske kravene, komme seg tilbake til det forjettede Åsheim og å få seg en stall som er stor nok til at de tåler de nær obligatoriske skadene. De har vist tålmodighet hittil, men det er viktig for Kattem å fortsette å kjempe. Det er ikke langt ned til 1. divisjon ennå.

Kategorier:Toppserien Tags: