Hjem > Andre lag > Skråblikk på Trondheims-Ørn

Skråblikk på Trondheims-Ørn

Gjennom ti artikler tenkte jeg å ta et skråblikk på ti lagene som verken rykker ned eller opp, men som blir i den øverste divisjonen. Vi har nå kommet til

Trondheims-Ørn – has-been, won’t-be eller framtidsklubb?

Det tar en lang tid å bygge opp, kort tid å rive ned, og litt mer tid å bygge opp igjen.

Det er ingen lag med en så ærbar og kontinuerlig historie som Trondheims-Ørn. Ser man bort fra overgangen fra skråstrek til tankestrek, har ikke navnet skiftet navn en eneste gang, og til neste år feier klubben sitt 40-årsjubileum. Laget har vunnet serien og cupen flest ganger av alle lag på kvinnesiden.

Historien tar vi likevel relativt kort: Trondheims-Ørn var med på de uoffisielle NM i fotball for kvinner, og de var selvsagte da de offisielle NM begynte. Ørn kom til finalen i den første cupen noensinne arrangert, og igjen i 1980. Da serien startet hadde de en tredjeplass fra den landsdelte serien i 1985, før de i nasjonal serie hadde svært varierende sesonger i begynnelsen, som varierte fra bronse i 1988 til nesten nedrykk i 1991. Så begynte det.

En rekke talenter dukket opp i Ørns førstelag og sørget for alle gullene, cupgull fra 1993 til 2000, seriegull fra 1994 til 2003, begge med opphold. Det var spillere som Randi Leinan, Ann Kristin Aarønes, Gøril Kringen, Brit Sandaune, Monica Enlid, Tone Haugen,  Unni Lehn, Merete Myklebust, Anita Waage i første omgang, og senere Kristin Lie, Heidi Pedersen, Bente Kvitland, Ragnhild Gulbrandsen og Trine Rønning som sto bak det hele. Mot slutten av toppen fikk de også Ingrid Hjelmseth.

For slutten kom. I tillegg til at Kolbotn og Røa kom frem, mistet Ørn mange spillere. Haugen, Leinan, Waage og Aarønes hadde gitt seg i Ørn allerede før tusenårsskiftet. Myklebust ga seg etter 2001-sesongen. Rønning dro til Kolbotn etter cupfinalen i 2002. Kvitland dro til Asker og Brit Sandaune la opp etter sesongslutt i 2004. Kringen, Pedersen, Enlid og Gulbrandsen etter at 2005-sesongen var over. Hjelmseth dro etter 2006-sesongen. Unni Lehn etter 2007-sesongen. Ørn lyktes ikke med å holde nivået oppe, og varselet kom i 2007 med en plass midt på tabellen, og en katastrofal 2008-sesong med niendeplass. Med tålmodighet har Ørn greid å komme oppover på tabellen igjen, og de siste sesongene er de igjen trygge på øvre halvdel. I 2010 kom laget svært overraskende til cupfinalen på tross av at de etter alle solemerker ikke var gode nok.

Administrativt har klubben i det siste virket svært rotete. De siste sesongene har de hatt store økonomiske problemer, og de har altså hatt ørten hjemmebaner i sin tid i Toppserien. Imidlertid kan de skryte av en trenerkontinuitet bare Røa kan matche.

Hvor er de nå? Ørn kom faktisk til semifinalen i cupen, og de endte på en habil sjetteplass i serien. Laget er ikke godt nok til å kjempe i toppen, og gjør det heller ikke. De viser at de kan få til gode resultater mot relativt gode lag, men kommer til kort mot topplagene. De har yppet seg mot Arna-Bjørnar, men greier ikke å gjennomføre en sesong uten to-tre unødvendige tap. Som er skjebnesvangert i serien.

_DSC7643

Synnøve Lindseth har tatt skritt i den siste tiden, og er langt tryggere i midtforsvaret.

Administrativt har altså Ørn greid seg etter å ha vært veldig ute og sykle. Bruken av Lerkendal var for eksempel klønete, uansett hvor store misforståelser det var. Kravene til utbedring av stadion er muligens strenge, men når Grei-banen ble godkjent, skal Ørn få til et eller annet. Det går nå rykter om at de skal komme seg tilbake til Lade, og man får håpe det stammer. Mulig jeg er den eneste med en bitter smak i munnen med tanke på behandlingen av Gøril Kringen, som sannsynligvis egenhendig har reddet dem både økonomisk og sportslig, men der har du det altså.

Fordeler: Ørn har fått til mye med få stjerner. Tina Wulf har tatt store steg, Solfrid Andersen Dahle er på landslaget (i og for seg er hun gravid nå, men hun planlegger allerede høstsesongen) og spillere som Synnøve Lindseth, Marita Eide, Inger Ane Hole og Oda Fugelsnes har tatt store skritt. Kristin Lie er som eneste som var med i gullårene fortsatt med, og er en viktig brikke. Kringens engasjement har smittet over på Dahle, og det er en «yes, we can»-innstilling som altså har vist seg især i cupen.

Ulemper: Ørn har imidlertid lite å gå på. Sjetteplassen i serien viste at kampen mot LSK om femteplassen virker som om det er høyden av hva de kan få til med det nåværende mannskapet. De har prøvd å få tak i store navn, men det har aldri helt villet seg. I og for seg ikke så rart at man vegrer seg for å satse på en klubb som er så økonomisk usikker.

Og nettopp det er et problem. Hele 2011-sesongen har Ørn virket uryddig og useriøs på det administrative plan. Skal Ørn virke troverdige, må de nok satse på å holde en lav profil i media med unntak av sportslige framganger de neste sesongene.

Samle trådene: Ørn er en klubb som har en langt vakrere fortid enn fremtid de nærmeste sesongene. Man har argumentert lenge om hva som gikk galt med Trondheims-Ørn, selv mistenker jeg at de begynte å flyte på medgangsbølgen. Hva enn det skyldtes, må noe gjøres.

Det «noe» kan godt være å satse på å få gode spillere til å bli bedre i klubben. Det er faktisk svært få spillere som drar fra Ørn til en annen klubb om man ser på de siste årene, og de har også en viss appell blant de som skal studere på NTNU.

Advertisements
Kategorier:Andre lag Tags:
  1. Ingen kommentarer så langt.
  1. No trackbacks yet.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: