Arkiv

Archive for the ‘Andre lag’ Category

Småtteri før seriestart

Toppserietipset til flere kilder er unnagjort, og dermed er den analytiske gjettingen holdt ved like. Det er større variasjon enn vanlig, og det er bare Fart som går igjen, da på en solid sisteplass. Vålerenga tippes i alle retninger, Stabæk forventes stort sett å vinne, mens Arna-Bjørnar stabilt tippes under medaljene – igjen. Kort sagt kribler vi etter å sette igang neste lørdag.

Pause til overs?
J19-laget røk i EM-kvalifiseringen. Det første interessante spørsmålet er om man da trenger en så lang pause som den som er lagt inn. På den ene siden er det frustrerende at sesongen varer til medio november, men samtidig er det nå slik at det ikke er så dumt at jentene får litt fri i fellesferien. Og med livsviktige A-landskamper mot Nord-Irland og Belgia (jeg kan knapt tro det jeg skriver), er det vanskelig å kutte ned på andre opphold. U20-VM er jo siste mulighet til å hevde oss etter at A-landslaget sliter, J19 er utslått og J17 led samme skjebne. Så, lang historie kort, det blir bare å venne seg til minusgrader og slaps i siste serierunde.

Keepere og midtstoppere – igjen
Årets serie vil handle i stor grad om keepere. Halvparten av lagene i Toppserien har en ny førstekeeper, og av disse er tre stykker helt uvant med Toppserien. Dette er av flere grunner både spennende og litt bekymringsverdig. Kritikerne av kvinnefotball har ofte pekt på nivået på keepere. For all deres resirkulerte og kunnskapsløse vås er det dette folk husker; bekreftelse av egne fordommer. Derfor er det spesielt viktig at det satses på keepere. Jeg vil derfor personlig ønske alle nye keepere ekstra lykke til i Toppserien.

Dette gjelder også midtstoppere, av hvilke det fortsatt er en sterk flukt. Gode midtstoppere har enten lagt opp eller dratt utenlands, og erstatterne har i hovedsak kommet fra andre toppserielag eller fra juniorstallen.

Spenning utover 
Det var det negative. Det positive er at mange lag har forsterket seg ellers, og kampen om plassene bak medlajeplassene er svært tett. Mange lag har ambisjoner som hever seg over nivået de ligger på, og om dette vitner om en offensiv innstilling, er da ingenting bedre enn det. Håper dette smitter over på publikum; LSK Kvinner og Vålerenga er blant de lagene som går mest offensivt ut.

Det er to lag i Champions League i år, og enda det blir bare ett til neste år, er det grunn til å håpe at både Røa og Stabæk gjør det godt i Champions League, og at de forhåpentligvis ikke trekker hverandre. Sånn apropos gode lag i internasjonal sammenheng; jeg er blitt spurt om min mening om listen til Spelare12. Listen er artig, men jeg er ikke overbevist over de mange merkelige konklusjonene listen består av, og tar den ikke seriøst ennå. Glasgow City taper mot Arna-Bjørnar ni av ti ganger. Da skal de ikke ligge foran. Dessuten er en liste som sier å gjelde for april, men som er laget i mars da verken den norske, engelske eller svenske serien var igang, ikke nødvendigvis representativ for lagenes potensial.

Kvalifisering
Jeg har ikke analysert 1. divisjon ennå utover en kort observasjon, men det virker somom den er bedre enn på lenge. på tross av at Sandviken og Vålerenga er borte, virker det solid. Medkila og Fløya har havnet litt i bakgrunnen,men har mye å vise fram. Avaldsnes og Sarpsborg er opprykksfavoritter med Grand Bodø hakk i hæl. Kongsvinger virker anstendige, og Sola leverte et flott resultat mot Avaldsnes her om dagen.

Dermed er det ikke sikkert at ellevteplassen, som nå er kvalifiseringsplassen, er så sikker likevel.

Advertisements

Kick-off under beltestedet

Mandag 19. mars ble det arrangert kick-off for Tippeligaen, Adeccoligaen og Toppserien på Ullevaal Stadion i Oslo. Et i utgangspunktet godt opplegg for kvinnefotball i Norge som ble komplett ødelagt av NRK.

Rune Haug har sagt til media at han mener at det er helt og holdent klubbene som er ansvarlig for å gjøre Toppserien publikumsvennlig. At klubbene kan gjøre mer for laget sitt er sikkert mulig, men dette er en destruktiv handling. Det er mer fornuftig å legge vekt på at dette er et samarbeid, om enn det legges mer press på klubbene.

De som trodde at Rune Haug enten ble mistolket eller prompte fikk et påfølgende kurs i viktigheten av diplomati ble skuffet da tiden i Kick-off kom til Toppserien. For der tippeligalagene hadde blitt spurt om sesongen, og der man var blitt minnet om sesongen som var med bilder og videoklipp, ble det noe annerledes for Toppserien. I stedet for et rakrygget Røa, et sprudlende Stabæk, et sjarmerende Sandviken eller et krigersk Kattem ble det vist bilder fra Fotball-VM i Tyskland. Og overgangen var selvfølgelig:

– Dette var en folkefest. Når er det opp til klubbene å få Toppserien til en folkefest. De har ansvaret.

Ettersom de fleste klubbene var på La Manga, var det bare Røa, Stabæk og Arna-Bjørnar som stilte opp, alle med trener og spiller. Ingen var forberedt på å si et ord. Og så måtte de forklare hvorfor folk ikke kom til kampene. Madeleine Giske, som knapt har vært i Røa, Maren Mjelde, som har vært med på å øke publikumsantallet drastisk, og Katrine Pedersen, som har spilt på laget som har vært eksempel til etterfølgelse hva gjelder lojale fans, skal altså svare på noe som er et hovedfag i sosiologi verdig. Trenerne måtte dermed svare, og Øyvind Eide avfeide det godt ved å si at de fikk spille god fotball. Dette ble gjentatt av de to andre trenerne, og så var vel den ballen lagt død. Det vil si, ikke helt. Programlederne Johan Golden og Henrik Elvestad måtte prøve seg. «Lag store bannere i stedet for lapper på lyktestolper» sa Røa-gutt Elvestad til Røas representanter, på tross av at Røa har flere store bannere på strategiske plasser i 15 år, og at de aldri har hatt lapper på lyktestolpene. Men da var allerede Toppserien ufarliggjort foran hele media-Norge. TV2s satsing, om enn feilaktig, var i alle fall til en viss grad ektefølt. NRKs er bare arrogant.

Det antas at Toppserien får sitt eget kick-off senere. Et med alle lag, der fokuset blir mer sportslig. Med litt hell skjer det. Med enda mer hell er NRK ikke til stede.

Kategorier:Andre lag, Media

Februarrapporten

februar 26, 2012 3 kommentarer

OK, februar er ikke over ennå, men likevel, vi tar en kjapp gjennomgang av lagene hittil (kun sportslig). Jeg ser på hva som har skjedd siden sist oppatering:

Amazon Grimstad: Har slått Vålerenga i det de oppsummerte som en grei kamp. Amazon har vært svært varierende i sesongoppkjøringene tidligere, så det er vel i og for seg et ikke så rent ille tegn. De har samtlige av de «gamle» skadene (Stine Syvertsen, Gro Ingvardsen og Ida Konradsen) tilbake. Trine Lise Åvik visstnok var ute med skade (synd ettersom hun var tatt ut til La Manga med U23-landslaget), og det samme er Méabh De Búrca. Det ser i og for seg ryddig ut. Det hjelper nok også for Amazon Grimstad at Karoline Sævareid gjorde en del gode redninger. Overgangsmessig har det ikke skjedd så mye. Alt i alt ser det ut som om ting er i rute for Amazon.

Arna-Bjørnar: Her er det mye fram og tilbake. De signerte ikke Holmfridur Magnusdottir, som i stedet gikk til Avaldsnes. Til gjengjeld fikk de supertalentet Ane Fimreite fra nettopp Avaldsnes. Det har ellers vært stille fra Arna-Bjørnar på overgangsmarkedet siden sist oppdatering. Resultatene fra treningskampene spriker noe: de slo Klepp, tapte for Sandviken, slo Djurgården og tapte for Tyresö. Av disse er det i hovedsak tapet for Sandviken som er under pari. Tyresö skal være bedre, så ingen krise der. Djurgården er en dumpekandidat i Sverige. De slo også Åsane greit. Det er vanskelig å lese stort av dette utover at det er fortsatt en liten stund til sesongstart. Føler at det er litt innkjøring som må til.

Fart: Forfriskende er det å se et lag som så helhjertet går inn for å rykke ned. Det virker svært vanskelig for Fart å beholde spillere, og dermed er de litt som fugl fønix i miniatyr, det vil si at hele laget svis av hvert femte år og blir erstattet av et helt nytt. Mange nye spillere, alle fra andredivisjon. Lene Bredesen er lokomotivet, men det blir for mye på en spillers skuldre. Merkelig nok virker det som om det å bli i 1. divisjon appellerer mer til spillerne. Fart er med andre ord ikke noe nærmere å løse problemet med å få spillerne til å bli.

Kattem: Keepersituasjonen er løst ved at Mari Johnsen Johansen, som kom fra Sunndal i fjor, er førstekeeper. Hun er J17-spiller og lovende, men det gjenstår å se om hun holder nivået.  Gunilla Forseth er tilbake i Kattem-drakt, og laget som etter alle solemerker kommer til å spille om å unngå nedrykk skal være bedre rustet, særlig om de får Adserø tilbake i spill før sesongstart. Hun er i opptrening for tiden ifølge rapporter. Treningskampene gir lite å jobbe med, da Kattem har spilt mot motstander som ikke er sammenliknbare med Toppserien. Stort tap med Annette Herrmann, men de har flere giftige angrepsspillere.

Klepp: Sist var vi inne på at keeper og forsvarsspillere er i mangelvare, men at det ser bedre ut framover. Klepp har hatt stor rullering på plassene, og greier nok fint å få et bra alternativ bak. Det skader vel heller ikke Klepp at de har fått  Anna-Kaisa Rantanen fra Jitex. De har mistet gode spillere, men på papiret virker Klepp forsterket likevel. Ryddig med seier over Sandviken, tapet mot Arna-Bjørnar er ikke krise ennå.

Kolbotn: Treningsresultatene virker ganske ryddige. De har fått Katrine Dreier Andresen fra Røa og Nikoline Viker fra Linderud-Grei av etablerte navn, og Siri Ervik og Kristin Mikaelsen av yngre og mer usikre navn. De mistet i tillegg Saari, og er dermet fortsatt svært usikre bakover. De unge spillerne tar tak, især har Andrine Tomter gjort det ryddig. Treningskampene til Kolbotn har dessverre fortalt oss lite, da de enten har møtt motstand på et annet nivå eller stilt med et svært begrenset lag. På papiret intet medaljelag på langt nær, men det har vi sagt før.

LSK Kvinner: Ingen vesentlige signeriner siden sist, med en grei kamp mot Røa som viser at LSK mener alvor i år. Kampen mot Kolbotn legger jeg lite i. Seieren over Vålerenga som forventet. Det gjenstår å se om LSK Kvinner har det drivet som kreves for å være gode i en hel sesong, men de har en stadig større og bedre stall. Synne Jensen er verd å merke seg.

Røa: Ingen nye signeringer fra klubben, og treningskamper som ikke gjør en særlig mye klokere. Fortjent tap mot LSK, men det var begrenset nivå på begge lag. Melder ikke fra om superform, men det gjør de aldri.

Sandviken: Laget har mistet en reservelagsspiller siden sist. Sannsynligvis det laget med størst forsterkning, og kan muligens komme seg helt unna nedrykksstriden om alt sitter. Sterkt å slå Arna-Bjørnar. At de er misfornøyde med kamper på tross av seier vitner om profesjonalitet. Sandviken kan bli spennende i 2012.

Stabæk: Har siden sist ikke fått inn noen nye spillere. Har vel heller ikke bruk for det. De var imponerende mot FFC Frankfurt. Engasjert og positiv trener, men kanskje uklokt av ham å si at «ingen slår oss«. Ellers et OK tap for LdB Malmö. At de slår Vålerenga 3-0 er OK, og at de spiller uavgjort mot Kongsvinger med nesten hele laget borte på landslagssamling i Spania eller Portugal er egentlig ikke så interessant.

Trondheims-Ørn: Siden sist har Trondheims-Ørn fått seg en keeper. Spennende å se  hvordan de ligger an hittil. Laget er for godt til å rykke ned, men det er også for svekket til at jeg helt kjøper topp seks.

Vålerenga: Enga har halve førsteelleveren fra Linderud-Grei nå, men de har gått på fire tap hittil. De kjører et hardt treningsregime som spillerne er med på, og de har lagt press på seg selv med sterk optimisme. Vanskelig å se hvordan det ender.

Det er med andre ord fortsatt spennende og usikkert i norsk kvinnefotball. De verste krisene, minus, Fart, er avverget, virker det som. Serien virker jevnere enn på lenge. Det er omtrent fire medaljekandidater og en nedrykksfavoritt, men mellom der er det et salig rot.

Har miljø, mangler samhold

januar 24, 2012 6 kommentarer

Etter først oppblomstringen av Fotballmagasinet, så Stabæk Supports kvinnesatsing, så etter hvert noen fra Kanarifansen, Røa Support og eventuelle folk fra Klanen, blandet med en rekke selvstendige eller enkelttilfeller av fans av andre klubber, har det begynt å utvikle seg et miljø rundt kvinnefotballen. Dette er i utgangspunktet en bra ting.

Problemet er at det kvinnefotballen trenger, i tillegg til mer penger og flere tilskuere, er et mer samlet miljø. Det er mulig at klubbene har en god dialog seg imellom, men det virker mer som om de ikke har noen i det hele tatt. Klubbene virker dessverre lite interessert i det som skal skje om flere år, men konsentrerer seg om her og nå. Det bør være viktig å lære fra andre klubber, men jeg ser sjelden noen klare tegn til det. Eksperter graver seg ned i skyttergraver og skyter på hverandre, andre klubber, landslaget og NFF. Kort sagt er det fortsatt tendenser til «alle mot alle».

Norsk kvinnefotball er langt nede på flere områder. Skal ting gå greit, må klubbene samarbeide med hverandre, med SKF og med NFF. Og det er her miljøet kommer inn. Om vi har mulighet til å samlet forlange at klubbene, NFF og SKF kommer til forhandlingsbordet, og ikke skylder på hverandre, bør vi gjøre det. Det sier seg selv at vi ikke gjør det. Vi krangler om det skal være 8, 10 eller 12 lag i Toppserien. Vi diskuterer om Oslo-klubbene stjeler andre talenter eller produserer egne. Vi konsentrerer oss stort sett om ting som er viktige der og da, men som er for detaljer eller bagateller å regne i utviklingen av  kvinnefotballen.

Men hva kan gjøres? Personlig skulle jeg gjerne sett at man la press på NFF for å få en analyse av hva som fungerer i Sverige. Vi har gjentatte ganger hørt at de har sett til Sverige, men jeg vet ingenting om hva de har funnet ut. Det hadde også vært fint om NFF hadde mer løpende kontakt med klubbene i forhold til utviklingen av Jenteløftet og fokus på løsninger. Kanskje man også kunne funnet ut hva de enkelte klubbene har gjort og ikke gjort i forhold til markedsføring av seg selv. Jenteløftet burde kaste hårete mål på sjøen og konsentrere seg om konkrete mål man kan nå i løpet av kort tid. Å vinne, eller for den saks skyld komme til finalen i, Champions League for kvinner krever en stor pengesekk. Det har Lyon hatt, det hadde Zvezda, det hadde diverse svenske og tyske lag. Man kommer ikke dit på knapper og glansbilder, uansett hvor mye man hever seg.

Men man kan håpe på en nedgang i spillere som faller fra før de når 25. Man kan håpe på at det blir vanskeligere for sekstenåringer å komme på landslaget. Man kan håpe på at man får flere forsvarsspillere og keepere av høy kvalitet. Og, ikke minst, kan man håpe på at man har tatt del i forandringen, i stedet for å vente på at den skjer av seg selv.

Skråblikk på Trondheims-Ørn

Gjennom ti artikler tenkte jeg å ta et skråblikk på ti lagene som verken rykker ned eller opp, men som blir i den øverste divisjonen. Vi har nå kommet til

Trondheims-Ørn – has-been, won’t-be eller framtidsklubb?

Det tar en lang tid å bygge opp, kort tid å rive ned, og litt mer tid å bygge opp igjen.

Det er ingen lag med en så ærbar og kontinuerlig historie som Trondheims-Ørn. Ser man bort fra overgangen fra skråstrek til tankestrek, har ikke navnet skiftet navn en eneste gang, og til neste år feier klubben sitt 40-årsjubileum. Laget har vunnet serien og cupen flest ganger av alle lag på kvinnesiden.

Historien tar vi likevel relativt kort: Trondheims-Ørn var med på de uoffisielle NM i fotball for kvinner, og de var selvsagte da de offisielle NM begynte. Ørn kom til finalen i den første cupen noensinne arrangert, og igjen i 1980. Da serien startet hadde de en tredjeplass fra den landsdelte serien i 1985, før de i nasjonal serie hadde svært varierende sesonger i begynnelsen, som varierte fra bronse i 1988 til nesten nedrykk i 1991. Så begynte det.

En rekke talenter dukket opp i Ørns førstelag og sørget for alle gullene, cupgull fra 1993 til 2000, seriegull fra 1994 til 2003, begge med opphold. Det var spillere som Randi Leinan, Ann Kristin Aarønes, Gøril Kringen, Brit Sandaune, Monica Enlid, Tone Haugen,  Unni Lehn, Merete Myklebust, Anita Waage i første omgang, og senere Kristin Lie, Heidi Pedersen, Bente Kvitland, Ragnhild Gulbrandsen og Trine Rønning som sto bak det hele. Mot slutten av toppen fikk de også Ingrid Hjelmseth.

For slutten kom. I tillegg til at Kolbotn og Røa kom frem, mistet Ørn mange spillere. Haugen, Leinan, Waage og Aarønes hadde gitt seg i Ørn allerede før tusenårsskiftet. Myklebust ga seg etter 2001-sesongen. Rønning dro til Kolbotn etter cupfinalen i 2002. Kvitland dro til Asker og Brit Sandaune la opp etter sesongslutt i 2004. Kringen, Pedersen, Enlid og Gulbrandsen etter at 2005-sesongen var over. Hjelmseth dro etter 2006-sesongen. Unni Lehn etter 2007-sesongen. Ørn lyktes ikke med å holde nivået oppe, og varselet kom i 2007 med en plass midt på tabellen, og en katastrofal 2008-sesong med niendeplass. Med tålmodighet har Ørn greid å komme oppover på tabellen igjen, og de siste sesongene er de igjen trygge på øvre halvdel. I 2010 kom laget svært overraskende til cupfinalen på tross av at de etter alle solemerker ikke var gode nok.

Administrativt har klubben i det siste virket svært rotete. De siste sesongene har de hatt store økonomiske problemer, og de har altså hatt ørten hjemmebaner i sin tid i Toppserien. Imidlertid kan de skryte av en trenerkontinuitet bare Røa kan matche.

Hvor er de nå? Ørn kom faktisk til semifinalen i cupen, og de endte på en habil sjetteplass i serien. Laget er ikke godt nok til å kjempe i toppen, og gjør det heller ikke. De viser at de kan få til gode resultater mot relativt gode lag, men kommer til kort mot topplagene. De har yppet seg mot Arna-Bjørnar, men greier ikke å gjennomføre en sesong uten to-tre unødvendige tap. Som er skjebnesvangert i serien.

_DSC7643

Synnøve Lindseth har tatt skritt i den siste tiden, og er langt tryggere i midtforsvaret.

Administrativt har altså Ørn greid seg etter å ha vært veldig ute og sykle. Bruken av Lerkendal var for eksempel klønete, uansett hvor store misforståelser det var. Kravene til utbedring av stadion er muligens strenge, men når Grei-banen ble godkjent, skal Ørn få til et eller annet. Det går nå rykter om at de skal komme seg tilbake til Lade, og man får håpe det stammer. Mulig jeg er den eneste med en bitter smak i munnen med tanke på behandlingen av Gøril Kringen, som sannsynligvis egenhendig har reddet dem både økonomisk og sportslig, men der har du det altså.

Fordeler: Ørn har fått til mye med få stjerner. Tina Wulf har tatt store steg, Solfrid Andersen Dahle er på landslaget (i og for seg er hun gravid nå, men hun planlegger allerede høstsesongen) og spillere som Synnøve Lindseth, Marita Eide, Inger Ane Hole og Oda Fugelsnes har tatt store skritt. Kristin Lie er som eneste som var med i gullårene fortsatt med, og er en viktig brikke. Kringens engasjement har smittet over på Dahle, og det er en «yes, we can»-innstilling som altså har vist seg især i cupen.

Ulemper: Ørn har imidlertid lite å gå på. Sjetteplassen i serien viste at kampen mot LSK om femteplassen virker som om det er høyden av hva de kan få til med det nåværende mannskapet. De har prøvd å få tak i store navn, men det har aldri helt villet seg. I og for seg ikke så rart at man vegrer seg for å satse på en klubb som er så økonomisk usikker.

Og nettopp det er et problem. Hele 2011-sesongen har Ørn virket uryddig og useriøs på det administrative plan. Skal Ørn virke troverdige, må de nok satse på å holde en lav profil i media med unntak av sportslige framganger de neste sesongene.

Samle trådene: Ørn er en klubb som har en langt vakrere fortid enn fremtid de nærmeste sesongene. Man har argumentert lenge om hva som gikk galt med Trondheims-Ørn, selv mistenker jeg at de begynte å flyte på medgangsbølgen. Hva enn det skyldtes, må noe gjøres.

Det «noe» kan godt være å satse på å få gode spillere til å bli bedre i klubben. Det er faktisk svært få spillere som drar fra Ørn til en annen klubb om man ser på de siste årene, og de har også en viss appell blant de som skal studere på NTNU.

Kategorier:Andre lag Tags:

Skråblikk på Stabæk

Gjennom ti artikler tenkte jeg å ta et skråblikk på ti lagene som verken rykker ned eller opp, men som blir i den øverste divisjonen. Vi har nå kommet til

Stabæk – verdensmestre på papiret?

Stabæk har begynt å få bakkekontakt etter drøy opphaussing i tre år.

Ser man bort ifra det pussige engangstilfellet i 1979, er Stabæk et nytt bekjentskap i kvinnefotballsammenheng. Å tvære ut på historien blir derfor vanskelig, og vi ser heller på det hele med et forstørrelsesglass.

Stabæk dukket altså opp sent i 2008 i sin «skikkelige» form, med 2009 som første sesong. Foran sesongen hadde Stabæk greid noe som ingen trodde var mulig – å danne en samling fans som sang, hoiet og vrøvlet for laget sitt. Stabæk viste et beundringsverdig engasjement – et engasjement som har gjort dem til eksempelet til etterfølgelse i kvinnefotballen. På sett og vis. Publikumstallet var også svært hyggelig i de to første sesongene.

Selve laget var i hovesak et Asker-lag som hadde bommet på gull to ganger på rad, begge med en bronse som resultat. I tillegg hadde de skaffet seg to landslagsspillere, en svært målfarlig toppscorer fra Australia via Tromsø og en dansk stjerne. De ble storfavoritter, og gikk ut med en kjempeinnsats fra start. Men det ville seg ikke for Stabæk. Det ble sølv i serien etter uavgjort i siste serierunde og åttendelsfinale i cupen.

Neste år var de to hovedkonkurrentene så svekket at Stabæk var soleklare favoritter, men det tok til nest siste serierunde før de kunne slippe jubelen løs som seriemestre. Seriegullet var fortjent, men tendensen var klar: det hadde sneket seg inn en del klønete resultater. Stabæk hadde kontroll på Røa, men slet langt mer mot for eksempel Klepp.

Når det gjelder administrasjon og styre i Stabæk Fotball Kvinner, har vi hørt lite problemer. Ingen skandaler, ingen pengesluk, ingen løfter som ikke har blitt holdt. Kort sagt har ting sett ryddig ut på dette aspektet. Det er også verd å legge merke til at Stabæk i liten eller ingen grad har fått overføringer fra hovedstyret, og dermed ikke har noen økonomiske fordeler som gjør at de er umulige å konurrere med, jamfør Olympique Lyonnais.

Hvor er de nå? Regjerende cupmestre etter ekstremt nervepirrende finale, og nest best i serien, om enn det var på håret. De hadde én svært god kamp hjemme mot Frankfurt, men var sjanseløse i returen. I løpet av tre sesonger har altså Stabæk tatt et cupgull, et seriegull og to seriesølv. Svært ryddig i seg selv.

Aberet er imidlertid at det har blitt færre sjanser og færre mål den siste sesongen. Skader får ta sin del av forklaringen, men samtidig er det noe som ikke har helt sittet. Det kan ha vært et 2011-problem, men det ligger nok i bakhodet.

Stabæk - Røa_025_20111029

Stabæks Siri Nordeide Grønli er den eneste mellom de godt voksne og de svært unge.

Fordeler: Stabæk har først og fremst en veldig god stall. På tross av anklager om det motsatte, har faktisk Stabæk nesten ikke i det hele tatt tatt talenter fra andre deler av landet. I tillegg har de faktisk fått frem flere lovende lokale spillere. De er i ferd med å få igang en slags talentfabrikk.

Stabæk har også, om de er ærlige med seg selv, levert bra. Laget var aldri så overlegent som alle har krevet, og to gull og to sølv på tre sesonger er ikke noe å klage over for fornuftige mennesker.

Ulemper: Stabæk står på kanten av et generasjonsskifte. I juni 2012 er seks spillere over 30, to av dem 35 (Pape ikke inkludert hittil). Deretter er det et bare Nordeide Grønli (blir 28) mellom dem og de naturlige arvtakerne, der Enget er eldst med sine 22 år.* Alder er ingen garanti for suksess, men mye erfaring forsvinner. En av grunnene til aldersgapet er at spillere har sluttet, ikke funnet gode nok eller byttet lag. Det hjelper imidlertid lite.

Kontinuitet i støtteapparatet er også en akilleshæl. Særlig er trenerkabalen vanskelig. Stabæk fikk nå sin tredje trener på fire sesonger, og enda han er godt kvalifisert, må Stabæk begynne på nytt med kommunikasjon melllom trener og spillere. Når det ellers regner på herrefotballen, drypper det på kvinnefotballen, og Stabæk har hatt markant tilbakegang i publikum i 2011.

Samle trådene: Egentlig har Stabæk levert bra. Tar man hensyn til det egentlige styrkeforholdet i 2009 og 2011, var ikke sølv nederlag. Men dette er problemet med Stabæk. Vinn-eller-forsvinn-mentaliteten har imidlertid boret seg inn i dem, og dermed er det bare gull som gjelder. Heldigvis for Stabæk er deres imponerende rekorder avsluttet, og frykten for å være ansvarlig for å bryte den rekken er også borte.

Det har ikke villet seg helt for den spilleren som ligger foran i 4-2-3-1-formasjonen. Kristy Moore har begynt å ta over der, men hun er nok bedre på høyre kant. Melissa Wiik ble heller ingen ubetinget suksess der, ei heller Fosse Sæthre. Dette er i og for seg ikke et Stabæk-problem alene, Isabell Herlovsen har slitt der på LSK også. Med det angrepsarsenalet Stabæk har, bør kanskje en annen formasjon vurderes.

Stabæk er nok å regne for en seriøs gullkandidat i fremtiden, om enn det kan bli litt tøft de påfølgende sesongene etter neste i forhold til antatte spillere over 30 som legger opp. Klubben er profesjonelt drevet og har gode trenere og en vilje til å satse. Spørsmålet er likevel om hva som skjer om publikumstallet fortsetter å dale og om herrelaget fortsetter å miste penger. Richard Jansen i styret for Stabæk Fotball Kvinner sa det best da han sa at det er penger å spare på å kutte toppserielaget. Det er også penger å spare på å skyte barna sine. Vi får håpe at dette gir gjenklang.

* Willumsen Olsen er noe eldre, men har ikke hatt nok spilletid til at hun kvalifisererer som arvtaker.

Kategorier:Andre lag

Skråblikk på Sandviken

Gjennom ti artikler tenkte jeg å ta et skråblikk på ti lagene som verken rykker ned eller opp, men som blir i den øverste divisjonen. Vi har nå kommet til

Sandviken – har heisen stoppet?

Teller man medaljer, er fortsatt Sandviken storesøster i Bergen.

Sandviken har ofte blitt karakterisert som et heislag. Dette er en forenkling. Laget rykket riktignok ned i 1989, men de rykker rett opp igjen. På nittitallet gjorde de det svært skarpt. De tok en bronse i sin første sesong tilbake i den øverste divisjonen i 1991, og fram til og med 1998 hadde de  samtlige plasser blant de fem beste, med bronsene i 1991 og 1995 og sølvet i 1996 som høydepunkt. I tillegg, selvfølgelig, til cupgullet i 1995. De hadde også flere landslagsspillere på laget, da særlig Gro Espeseth, da en av verdens beste (og kuleste) forsvarsspillere, og Margunn Haugenes. I 1999 ble det imidlertid nedrykk, og  de siste ti sesongene har Sandviken hatt mer den karakteristiske heistilværelsen.

Sånn omtrent, da. De rykket opp med Svein Arve Lone i 2002, men rykket rett ned igjen. Deretter rykket de opp igjen i 2003, og fra 2004 til 2007 holdt de seg i den øverste divisjonen, halvparten av tiden med Rune Nielsen og den andre halvparten med Arne Møller ved roret. I 2007 ble det ubønnhørlig nedrykk, men i 2008 lekte de seg til Toppserien. I 2009 rykket de ned igjen, og mistet Arne Møller som trener, noe som var pussig for de fleste, siden Bjarte Alfarnes sto for nesten alle uttalelsene til media og virket som treneren likevel. Alfarnes ble bare ut sesongen, og kampen opp til Toppserien ble gjennomført av nåværende trener Øyvind Nordtveit.

Sandviken har altså bare hatt to sesonger der de har rykket ned på første forsøk etter opprykk; 2002 0g 2009. De har hatt forskjellige spillere innom laget, men det er en stund siden de hadde en A-landslagsspiller. Likevel virker det som om det er mange ivrige folk i støtteapparatet. For kort tid siden fikk Sandviken spille på Stemmemyren Idrettsanlegg, en klar forbedring på hjemmebanen. Godt jobbet for et lag som har en mer imponerende fortid enn øyeblikkelig fremtid.

Kine og tidligere lagkamerater

To lokale spillere omkranset en importspiller som senere ble eksportert.

Hvor er de nå? Sandviken er alltid en nedrykksoutsider, og de var med i nedrykksstriden i 2011, om enn det var for det meste teoretisk i mesteparten av tiden. De var på målforskjell bak Kattem på niende, og det var kort opp til andre lag.  Foran neste sesong har de skaffet Nora Gjøen fra LSK Kvinner og Karoline Bakke fra Arna-Bjørnar. Begge er klare forsterkninger.

Fordeler: I Sandviken er de flinke til å samle lokale talenter, som Madeleine Giske, Aimee Edris, Trude Johannessen, Melissa Bjånessøy, Lise Klaveness og Bente Musland, alle fra Bergen. De har også hatt en slags avtale med Arna-Bjørnar der de som sliter med spilletid i Arna-Bjørnar får prøve seg i Sandviken, noe som har resultert i en kvalitetsøkning for Sandviken. Bergens-patriotismen medfører også som oftest at det ikke er så mange som forlater byen sånn helt uten videre.

Sandviken har også hatt en del sprell rundt enkelte av kampene sine, som å legge dem til konserter eller å arrangere barnedag. Denne nytenkningen er bra for klubben, og kan gi andre gode resultater. Sandviken har ikke hatt noen større økonomiske problemer, og de er vant til å stå på for klubben i medgang og motgang. De har også en anstendig hjemmebane.

Ulemper: Sandvikens talenter kan ikke bli i en klubb som kjemper om å unngå nedrykk i all verdens tid, og etter hvert drar flere og flere til Arna-Bjørnar. Dette gjør at det blir vanskelig å samle nok talenter til å bevege seg ut av skyggen deres, og for den saks skyld å komme seg på trygg grunn relativt tidlig.

Samle trådene: Sandviken har en tøff sesong foran seg, men de har også skaffet seg forsterkninger. Per sent november er de gode nok for Toppserien, men ikke mer enn såvidt. Samtidig var det bare en keeper og en god forsvarsspiller som skulle til for å få Røa fra nedrykk til øvre halvdel, så det er fullt potensiale for klubben som er blitt ett år klokere.

Det har ellers gått stille forbi at også Sandviken hadde flere skader og spillere som forsvant, og det med i beregningen virker det som om bergenslaget kan finne på å gjøre en bra sesong i 2012. Sånn rent bortsett fra at dette høres ut som et ekko fra situasjonen til Linderud-Grei. Sandviken må med andre ord konsentrere seg veldig om hva som skal skje til neste år. Mye er avhengig av om Melissa Bjånessøy fortsetter, eller helst øker, målformen, og om spillere returnerer.

Kategorier:Andre lag