Arkiv

Archive for the ‘Cupen’ Category

Ørnefall

november 8, 2010 3 kommentarer

Akkurat som kongeørnen de en gang symboliserte (nå er det av en eller annen grunn amerikansk havørn), er Tronheims-Ørn stolt, farlig, tapper og majestetisk. Og utrydningstruet.

På hjemmesidene sine rapporterer Tronheims-Ørn at de avlyser cupbussen til Oslo på grunn av manglende interesse. Det er ikke til å tro. Trøndere som midt i den begynnende julestria ikke kunne unne seg en shoppingtur (eller hva motivene må være?) til Oslo og slenge innom Telenor Arena mellom slagene. Trøndere ikke kunne unne seg å være med på en historisk begivenhet – at Trondheims-Ørn går over i historiebøkene som det mestvinnende cuplaget siden cupen ble spilt over hele Norge – uansett kjønn. Trøndere velger bort å stolt kunne si (om med kreativ gjenfortelling) at de var med når dette unge underdog-laget kjempet seg fram til finale mot alle, og da mener jeg alle, odds. Ikke siden Medkila kranglet seg til finalen i 2003 har det vært en større overraskelse i cupfinalen. Knapt før heller.

Om det er manglende interesse for et lag utenom Rosenborg, generell skepsis mot hovedstaden, null interesse for fotball om det ikke spilles av menn (helst med bart eller balletak) eller generell latskap skal jeg ikke spekulere i. Det er imidlertid helt klart at det er en skam overfor en av fotball-Norges største helter. Dette holder rett og slett ikke. Man kan undre seg om ørnene fotjener en bedre by.

Advertisements
Kategorier:Cupen

Dynamiteblogg med Arne Scheie-aktige cupfakta

november 7, 2010 4 kommentarer

Dette er en fin dag for fotball, dere...

Da er det på tide å trekke fram alt som er av rare fakta rundt cupfinalen 2010 og tidligere. Her er noen av fakta, vi setter pris på flere forslag.

Dersom vi regner med cupen for menn fra 1963 (da Nord-Norge kom med) og for kvinner fra 1978 har vi følgende interessante poeng:

Generelt og litt om cupen 2010

  • To ganger har et lag som har spilt i divisjonen under Toppserien kommet til finalen. Første gang var Medkila i 2003, andre gang var Asker i 2006. Medkila vant finalen over Kolbotn, mens Asker tapte mot Røa.
  • Medkila har den umulige rekorden at de er det laget som brukte kortest tid fra de rykket opp til Toppserien til de vant cupen – en måned. Nummer to er Røa med tre år.
  • Syv av de åtte kvartfinalistene var de samme som i fjor. Bare Klepp ble byttet ut med Stabæk.
  • Røa vant den største seieren i årets cup (12-0 mot Lørenskog) på veien mot finalen. Det er sjelden et godt tegn. I de siste 20 mesterskapene har vinneren også vært laget som vant den største seieren bare to ganger, i 2006 (Røa) og 1999 (Trondheims-Ørn, da delt med Asker, som de også møtte i finalen).

Trondheim og Ørn

  • Trondheims-Ørn har vunnet cupen 8 ganger, like mange som Rosenborg.
  • Ørn har vunnet cupen flest ganger, men de er også høyt oppe på antall cupfinaletap. De har fem, ett mindre enn Sprint-Jeløy på andreplass. Ørn deler også førsteplassen blant lag som hadde flest finaletap på rad før de vant cupfinalen. Ørn tapte alle sine fire første cupfinaler.
  • Dette er den 33. cupfinalen. Trondheims-Ørn var også med i den første, da de tapte for BUL.
  • På 90-tallet vant Trondheims-Ørn cupen på 6 av 7 forsøk på rad (de tapte etter ekstraomganger mot Sandviken i 1995).  Ingen andre lag, uansett kjønn og tidsbegrensing, har vært i nærheten av dette.
  • Trondheims-Ørn og Sprint/Jeløy har begge som eneste lag vært med på syv finaler på rad. I Trondheims-Ørns syvende finale på rad møtte de nettopp Sprint/Jeløys arvtager, Athene Moss.
  • Dette er niende gang Sør-Trøndelag er representert i finalen. Samtlige ganger er det Trondheims-Ørn som har stått for bragden.

Hvis Trondheims-Ørn vinner:

  • Vil Gøril Kringen gå forbi sine lagvenninner fra Ørn og bli den med flest cupseire i historien. Nå deler hun plassen med Monica Enlid og Brit Sandaune. Hun vil også være en av få som har vunnet cupfinalen både som spiller og trener (på kvinnesiden har bare Eli Landsem greid det før henne).
  • Vil Trondheims-Ørn være det mestvinnende laget, uansett kjønn (med 1963-grensen).
  • Vil de bli den første klubben som slår et Oslo-lag i finalen.

Oslo og Røa

  • Røa har vunnet cupen 4 ganger, like mange som Vålerenga.
  • Røa er nå det femte laget som har kommet til cupfinalen tre år på rad, etter BUL, Sprint/Jeløy, Asker og, nettopp, Trondheims-Ørn. Alle utenom Asker har også vunnet cupen tre år på rad. Til sammenlikning har ingen herrelag vunnet cupen tre år på rad siden 1963.
  • Ingen Oslo-lag har tapt en cupfinale tidligere (I 1981 var det to Oslo-lag).
  • Røa er det eneste laget som har spilt i cupfinalen mer enn en gang og aldri tapt.
  • Dette er den ellevte gangen et lag fra Oslo er i cupfinalen.

Hvis Røa vinner:

  • Vil Røa bli best i byen med fem cupgull, ett mer enn Vålerenga. Røa er riktignok likt med BUL.
  • Vil Røa bli det fjerde laget med tre seire på rad, og tangere BUL som det beste Oslo-laget.
  • Vil Røa tangere Askers fem seire, men uten noen av de åtte tapene til Asker.
  • Vil Røa med sine fem seire klatre opp på andreplass på adelskalenderen.
  • Vil Siri Nordby og Marthe Braavold Johansen ha vunnet sin femte cupfinale, og sammen med sine fire seriegull, vil de innta niendeplassen blant spillere med flest gull i cup og serie.
  • Vil laget ha et snitt på å ha vunnet cupfinalen annethvert år siden de debuterte i den øverste serien. Trondheims-Ørns snitt ligger på hvert tredje år.
Kategorier:Cupen

In hoc signo vinces

oktober 10, 2010 1 kommentar

Det har vært antydninger til diskusjon om hvorfor Stabæk ikke leder med mer, og hvorfor de er ute av cupen. Med et så bra lag, burde de jo ha avgjort for lenge siden? Og nå er de a poeng med Røa? Hvordan kan det ha seg?

For å komme debatten i forkjøpet, handler det faktisk ikke om Stabæk. For eksempel har Stabæk 14-5-0, altså 47 poeng og ingen tap. Det er et snitt på  2,47 poeng per kamp. Rosenborg har 17-9-0, altså 2,3 poeng per kamp. Stabæk har til og med scoret flere mål på fære kamper, om enn avstand mellom topp og bunn er betydelig større i Toppserien enn i Tippeligaen.  Stabæk røk ut i kvartfinalen i cupen, mens Rosenborg røk i semifinalen. Stabæk mot en medaljekandidat, Rosenborg mot en dumpekandidat fra divisjonen under. Dersom Stabæk Fotball Kvinner sammenliknes med Rosenborg, kommer Stabæk stort sett minst like bra ut, om ikke bedre. Og det er før vi går inn på spissenes balansekunst og fingernemhet.

Stabæk har lov til å ikke vinne alt. De har et mye bedre lag på papiret enn noen andre, men det er ikke slik at man skal være udødelig. Og tillater man et og annet feilskjær, som man gjør med Rosenborg, har faktisk Stabæk gjort en svært hederlig innsats. Fotballen deres har vært underholdende, stå-på-viljen upåklagelig (med noen unntak) og de har rodd iland flere kamper på tross av en dårlig dag på jobben. Hva er grunnen til at de ikke har avgjort serien?

Røa. Skal man lete etter grunnen til den tette kampen, bør man se på Røa. At Røa i det hele tatt har holdt tempoet til Stabæk er faktisk mer til Røas fordel enn til skam for Stabæk. At Røa slo ut LSK Kvinner på en dårlig dag vitner om en samhandling og en stayer-vilje som faktisk går godt utenom hva man kan forvente.  Røa kan godt tape resten og gjenvinne menneskeligheten sin, men det er faktisk slik at det er Røas prestasjoner mer enn Stabæks eventuelt manglende som fortjener oppmerksomhet. Til sammenlikning er altså Arna-Bjørnar og Kolbotn 8 og 9 poeng bak. Det er faktisk svært anstendig for begge med tanke på fjoråret for Arna-Bjørnar og mistede spillere for Kolbotn. Men om det er svært anstendig, hva skal man da si om Røa?

Det er nok av folk som prøver å knekke «Røa-koden». Hvorfor er Røa så gode? Hvorfor er de nok en gang i finalen? Hvorfor har de, med det på papiret reduserte mannskapet, karret seg til medalje, og kamp om gullet med tre serierunder igjen? Og her begynner den skolastiske fortolkning: Røa vinner fordi de har vinnerkultur. De har vinnerkultur fordi de vinner. De vinner fordi de har… et cetera ad infinitum.

Dette er selvfølgelig sludder. Asker vant cupen i 2005, men tapte i 2006 og 2007. Kolbotn vant serien i 2005 og 2006, og de vant cupen i 2007. Så var det stopp. Man vinner ikke fordi man har vunnet før. Og Røa-spillere, -trenere, -støtteapparat og så videre har gitt sin forklaring: miljø og samhold. Du spiller bra for vennene dine. Du passer til en venn i bedre posisjon, du nekter å skuffe vennene dine. Og treneren. Det er ikke en militær disiplin som gjør at spillerne spiller bra sammen, det er vennskap. Det er ikke sexy, det er ikke salgbart, det er ikke intellektuelt, og det er langt fra fotballfaglig, men det er riktig. Ja, samhold og dedikerte spillere, da.

Røa har ikke vunnet noe i år. Kanskje de heller ikke gjør det. Men de har skapt en merkevare som går utenom de sportslige prestasjonene til sine motstanderlag. Moralen er enkel. Du avskriver aldri et lag som gir alt for hverandre. Oversatt: Du avskriver aldri Røa.

Kategorier:Cupen, Toppserien

Kvinnelige dommere og annet sludder

oktober 5, 2010 13 kommentarer

Det har i den senere tid haglet beskyldninger mot at kvinnelige dommere blåser for ingenting og slenger ut kort i hytt og vær. I stedet for å argumentere, tenkte jeg det var best å se på statistikken:

  • I Tippeligaen er det delt ut 239 gule kort på 208 kamper. Det er et snitt på 1,14 gule kort per kamp. I Toppserien er det delt ut 105 kort på 108 kamper, altså 1,02 kort per kamp.
  • I Tippeligaen har 20 spillere fått rødt kort. Det er et snitt på 0,76 kort per runde. I Toppserien har 4 spillere fått rødt kort. Det er et snitt på 0,22 røde kort per kamp.

Dette er cirkatall, mest fordi det er vanskelig å få bekreftet tallene. Men det skal stemme sånn cirka. Uansett kommer det fram at det er nesten jevnt hva gjelder gule kort, mens det er langt flere røde kort i Tippeligaen enn i Toppserien.

Problemet til de fleste som kritiserer dommerne i Toppserien, er at de verken kan anklage dommerne for å gi for mange eller for få kort i forhold til Tippeligaen. Det kan argumenteres for at det er for få røde kort i Toppserien, men det er vel ikke der skoen trykker. At man kan snakke om ikke-målbare kvaliteter (blåser for mye, for pirkete, for redd for å ta ansvar) er greit, men utifra hva man hører daglig om dommerstandarden i Tippeligaen, er det grunn til å avskrive dette som emosjonelt rør.

Dette eksperimentet bør få debatten tilbake der den hører hjemme: på om dommere kan gjøre feil, og i så fall om vi bør kreve at NFF aksepterer dette og er åpen for å ta protester til følge i større grad.  Noe undertegnede kan skrive under på.

Kategorier:Cupen, Toppserien

Cupens europeiske betydningsløshet

oktober 4, 2010 4 kommentarer

av Håkon Mørk

Lene satte inn 3-0 mot Asker. Det hjalp lite for
deltakelsen i Europa.

Røas gode prestasjoner i mesterligaen i fjor gjør at Toppserien igjen nærmer seg en plass blant de åtte beste seriene i Europa, og dermed at de to beste lagene i Norge år 2011 skal få muligheten til å spille mesterligafotball. Det blir dermed betimelig å dra igang en debatt om hvilken prestasjon som er nest best, cupvinner eller serietoer.

Reglene i Mesterligaen åpner nemlig for at NFF kan søke om at cupvinnere kan delta: ‘2.04 In special circumstances, the winner of the women’s domestic cup competition may be entered for the UEFA Women’s Champions League instead of the winner of the top domestic league.’ Nå står det rett nok i stedet for serievinneren, men hvis cupvinneren kan erstatte nummer en, skjønner jeg ikke helt hva argumentasjonen er for å hindre nummer to.

Skru klokka tilbake til 2006. Nesten 9000 tilskuere møter opp på Bislett for å se Røa vinne sitt andre NM-gull, en ett kvarters utklassing av Asker – tidligere hadde man slått ut Kolbotn og rekordmestrene Ørn. Men Røa ble bare nummer tre i en jevn serie, selv om man aldri tapte for Kolbotn og, inkludert cupkampen, hadde man også lik statistikk med Ørn.
Sportsboken er ikke i tvil. De skrev at «Røa og Kolbotn best av kvinnene» og at Trondheims-Ørn hadde en «nesten-sesong». Men etter at reglene som ble benyttet sist Norge hadde to plasser i Europa, i 2008-sesongen, ville Ørn, ikke Røa, kvalifisert seg for Europa. Er dette helt fornuftig og gjennomtenkt?

Å ikke sende cupvinneren til Europa virker kanskje langt mer fornuftig og gjenkjennelig hos menn. Da det vi nå kaller Champions League oppsto på 1950-tallet, var det ment som en turnering mellom de beste lagene i Europa, derav navnet «serievinnercupen», eller på fransk,»Coupe des clubs champions». Samtidig deltok vinnere av den hjemlige cupen i en cupvinnercup. Det hendte rett nok at samme lag vant både serie og cup, og at den tapende cupfinalisten deltok istedenfor, men de tilfellene var sjeldne.

Dette forandret seg etter at UEFA fra 1992/93-sesongen og fram til 1997 forandret navn til Champions League og format til å inkludere gruppekamper. UEFA bestemte seg for å inkludere flere klubber fra samme land, og ettersom formatet utvidet seg, ble stadig flere lag med, stadig flere cupvinnere kvalifiserte seg for mesterligaen, og cupvinnercupen utviklet seg til en cuptapercup. Den ble derfor avviklet, og cupvinnerne ble sendt til UEFA-cupen om de ikke på annen måte var kvalifisert til Champions League.
En vanlig vits om mennenes mesterliga er at ‘mesterliga’ er akkurat det den ikke er. Siden de største nasjonene får med hele fire lag kan for eksempel Arsenal, som ikke har vunnet noe på fem år, likevel kalle seg en del av mesterligaen.

Som sagt, det virker langt mer fornuftig hos menn. Og jeg mener også at en serietoer trolig er bedre en den tapende cupfinalisten. Men norgesmestrene har vunnet når man har kniven mot strupen, har taklet å spille foran et nær femsifret antall tilskuere, og har vunnet det som mange spillere mener er Norges viktigste tittel i kvinnefotball. Det bør være en god søknad for å komme til Europa.

Kategorier:Champions League, Cupen

Sangen om det røde kort

De kontroversielle røde kortene i semifinalen mellom Røa og LSK har blitt klaget inn av begge lag. Norges Fotballforbund bør tenke seg nøye om før de eventuelt avslår klagen.

Enighet mellom lagene
Et aspekt som NFF bør ta hensyn til, er at begge lag er enige om at begge kortene var feilaktige. Det er altså ikke bare egen dør man feier for, men Røa forstår like lite av at Dorte Dalum ble utvist som LSK forstår at Stine ble det. Vanligvis ville man kunne legge skylden helt og holdent på hverandre, men her er reaksjonen  «hva i all verden skjedde?», og ikke delvis enighet om kortene.

Direkte rødt
Når kampen er i det 93. minutt, ballen er langt nede i LSKs banehalvdel, og kampen er så godt som avgjort, må det være en svært tungtveiende grunn til å gi to røde kort. Slag mot motstander er en tungtveiende grunn. Kløning på sidelinjen bør ikke klassifisere som slag. Å komme seg fri fra en ryggsekk, som strengt talt var grunnen til begge de røde kortene, bør i hvert fall ikke være det.

Øyne i nakken?
Å strekke armen i været for å markere innkast er en så etablert bevegelse at det er noe man bør ta hensyn til som motivasjon. Når atpåtil Stine Andreassen har ryggen til den hun «slår», bør det være desto større grunn til å tvile på kortet. I denne omgang tar jeg ikke hensyn til Dorthe Dalums kort, men det er rett og slett meningsløst. Det finnes rett og slett ingen grunn til å gi kort til henne med mindre man har en kvote å fylle.

Ikke bare videoklokskap
Når avgjørelsen tas, reagerer samtlige med vantro, inkludert NRKs nøytrale kommentatorer Olav Traaen og Karl-Petter Løken. At Geir Nordby reagerer på en dommeravgjørelse er greit, men når da mange som vanligvis aldri noensinne reagerer på slikt, reagerer med en gang, da er det mer enn etterpåklokskap og nitidig studering av situasjonen som står bak. Det er en generell følelse av at dette var veldig feil.

Demokratisk diktatur?
Dommerne har et vanskelig yrke, og det blir ikke lettere når deres feil aldri er feil. En av grunnene til sinne mot dommere, er at det ikke nytter å klage. NFF bør ikke framstå som et demokratisk diktatur, der alle kan klage så mye de vil, men det ikke medfører noen forandringer. Det vil neppe medføre at dommere blir bedre likt, ettersom de har all makt, og protester er så godt som umulige. Ettersom dommerrapporter og dommerens mening betyr mye, er altså det lille nåløyet så godt som ikke-eksisterende hvis dommeren står på sitt – på tross av at resten av de involverte, NRKs ekspertkommentator inkludert, rister på hodet av avgjørelsen.

Dårlig rekke?
Christina Westrum Pedersen er en svært dyktig dommer i vanlige tilfeller. Men nå har hun altså fått klage fra Kolbotn, Røa og LSK Kvinner, alle for røde kort. Da kan det være en idé å se på situasjonene, uten at det skal gå prestisje i det. Går det prestisje fra NFF, er det sannsynlig at det går prestisje fra klubbene også. Det er ingen tjent med.

Kategorier:Cupen

Sesongen 2009 – et tilbakeblikk

Toppserien 2009 er historie. I min begrensede erfaring med Toppserien tør jeg si at dette har vært den mest crazy sesongen noensinne. I fullt alvor legger NFF fram en slagplan der lagene i løpet av knappe tre og en halv måned møtes 17 ganger i serien og tre i cupen mens det atpåtil er en landslagssamling innimellom. Det er tre runder mer enn hva herrene i Tippeligaen (som strengt talt er profesjonelle og ikke trenger å tenke på fri fra jobb eller eksamen) har. Hvor vidt det var avgjørende for Norges resulat i EM vet jeg ikke, men jeg ble sliten og svimmel selv, enda jeg bare var tilskuer.

Jenteløftet har nå duret av gårde i sin andre sesong uten å ha forstyrret oss videre. For meg som utenforstående slår den meg som den dingsen på en lommekniv som ingen egentlig helt vet hva gjør, men som alle er enig om er veldig viktig. Jenteløftet er et sånt fint moteord. Man kan for eksempel si at Jenteløftet er outsourcet til fleksible bemanningsløsninger som styrer cash-flowen. Det gir best synergieffekt slik, så lenge den eksterne aktørens mestringssone ikke forstyrres, slik at du må eksplotere selvledelse.(1)

Sesongen har rent sportslig sett vært riktig så artig. Særlig ble jeg imponert over askeladden(!) Kolbotn. Jeg anser enhver person som ikke liker Kolbotn anno 2009 i alle fall litt for å være mennesker med et hjerte av stein. Når de mister fire av sine beste spillere og et samlet pressekorps anser dem for å være dømt til middelhavsseiling, at de da likevel hever seg, det er helt utrolig.  Det er rett og slett en vakker historie om innsats og offervilje og de derre greiene. Jeg blir påminnet om hva Rune Andersen engang sa om Venstre (3:36): «et opplegg som går ut på å bli mindre og mindre, og få mer og mer makt». Når Kolbotn rykker opp en plass og åtte poeng av å miste fire veteraner og stjernespillere, tør jeg ikke tenke på hva som skjer når Miriam Mumtaz, Isabell Herlovsen, Kristine Lindblom og Christine Colombo Nielsen ikke lenger spiller på laget til neste år. Det lukter av Champions League-finale.

Det er ikke til å stikke under en sten at vi slo Stabæk i serien. Dette kunne nok ha fått mer oppmerksomhet, men jeg tror de fleste tror det er tull. Stabæk fikk jo gullet allerede i begynnelsen av april av et samlet pressekorps. På tross av Jan Aksel Oddens insistering på at man måtte spille hele sesongen, var de fleste enige i at det var like greit å bare gi prisen til Odden og jentene. Men rent teknisk var det altså vi som vant. Her hadde det vært herlig å gni det inn til arrogante Stabæk-fans, men problemet er det er så få av dem at bare det å finne dem er vrient. De aller fleste Stabæk-supportere, det vil si de som kom over i kvinnefotballen, har gratulert oss, de kommer og ser oss spille i cup og europacup, de er reale og ærlige. Hva skal man gjøre med sånne fans?

Nedover i tabellen var det flere spennende fenomener. At Team Strømmen kollapset etter en veldig fin start var ikke så rart. Det er knapt en spiller der som ikke har vært skadet  en periode. At de rodde iland en fjerdeplass er svært anstendig, og dessuten tar de sitt andre cupsølv på to år. Etter at førstekeeper Ingrid Bruserud ble skadet og Maria Yatrakis mer eller mindre dro hjem, har Lena Ingelsrudøya tatt det naturlige skrittet fra midtbane til back et skritt videre og blitt keeper. Hun gjorde en habil innsats, men nå har altså Team Strømmen skaffet seg forsterkninger i Bente Nordby. Ville det være for mye forlangt å se Hege Riise utpå igjen? Eller Trude Stendahl? Tone Angeltveit?

Arna-Bjørnar har hatt så mye uflaks at det burde ha vært en lov mot det. Elise drar til oss, Erika er borte hele sesongen, Madeleine blir skadet i innspurten og Stine følger Elise midt i sesongen. Når de gjenværende er skuddredde, blir det litt trist. At laget greide en femteplass er likevel hederlig. Apropos keepere, bonus for å ha startet «Tilbake til 90-tallet» for Toppserien ved å bruke Reidun Seth, Bente Nordbys forgjenger. Det var et stort øyeblikk for undertegnede å se henne tilbake i mål.

Det er snakk om at det var få overraskelser i Toppserien. Dette er sludder og vås. Den soleklart største overraskelsen for undertegnede var å se at Ørn var tilbake i det gode selskap på øvre del av tabellen.  Laget som tok ganske solid fjorårets magaplask har krabbet seg oppover igjen, på tross av visse eksperters forhåndstips. Kanskje er de litt avhengig av nesten-Røaspiller Kristin Lie som scoret 16 av 37 mål, men man teller ikke tapte slag på gledens dag. Semifinale i cupen og greier, dette ser ut til å gå i riktig retning for en gammel storhet. Og det til tross for at de krangler med Kattem om spillere. Kattem har jo fått Asker Røa Askerspiller Bettina Jevne, og med henne, Hermann og Adserø foran ser ting pent ut for dem også. De av oss som har fæle minner fra den trønderdominerte førstegangstjenesten, og som helst så at det bare var ett lag fra itj-land som var i Toppserien, må nok bite i gresset. Ting ser veldig pent ut i Trondheim.

Jeg har sagt det før, men Fløya og Klepp er blant de mest ustabile lagene der ute. Klepp spiller uavgjort mot Fortuna Ålesund i ett øyeblikk og Stabæk i det andre. De taper knepent mot oss i cupen, men vi spiller (dynamitt)fletta av dem i serien. De banker Kolbotn og taper mot Amazon.  Det gikk litt nedover siden forrige sesong, men de har greid seg  OK uten Ane, og det er jo imponerende. Det må jo nevnes at Klepp har den fineste hjemmebanen i hele Toppserien. Vel, nesten. Fløya på sin side har kontroll på Stabæk hjemme, men blir livredd for lag fra Trondheim. Bra kjemping fra dem med tanke på at de manglet keeper i begynnelsen og Tårnes i slutten, og med tanke på at alle hadde gitt dem opp etter at de mistet Moore. Det med tillatelse til de to spillerne var litt klosset, men Fløya ble moralsk 8. beste lag. Det er vel verd noe, det også. Bare en håndfull færre scorede mål viser at de grønnkledde fra nord tar i et tak.

Det tredje grønne laget var et riktig så morsomt et. Amazon Grimstad gjorde alle ting feil før sesongen, endte opp med å bli kvitt to spillere som scoret over halvparten av målene, og etter sesongslutt ble det laget som scoret færrest mål, til og med færre enn Fortuna og Sandviken. De endte på 14 mål ,like mange som tidligere Amazon-spiller Una Nwajei scoret på egen hånd for sitt nye lag, Team Strømmen. Amazons toppscorer er imponerende 34 år og Super-Falcon, men det hjelper lite når totalen er 4 mål. På det positive greide sørlendingene å slippe inn få mål også. Ellers håper jeg noen kan lære Amazon Grimstad innestemme. Man bruker ikke media når man skal snakke med eller om spillerne eller si opp treneren. Det kan man ta på brakka.

Sandviken og Fortuna gikk rett opp og rett ned igjen. Særlig dumt er det vel at Fortuna ikke fikk det til i noen av de viktige kampene (mot Amazon og Sandviken), men i stedet fikk hederlige tap her og der. Sandviken var heller aldri i nærheten av trygg plass, på tross av sterk seier mot Kattem. Ikke det at Toppserien greier seg uten Amazon, til det er vi andre for grå og tradisjonelle, men det hadde vært fint med litt utskiftning. Så lenge vi ikke trekkes med i denslags.

(1) Drøyt oversatt: NFF git et eksternt selskap jobben med å ha kontakt med klubbene, det eksterne selvskapet får bemanningsproblemer grunnet sykdom, og klubbene blir overlatt til seg selv.

Kategorier:Andre lag, Cupen, Toppserien