Arkiv

Archive for the ‘Landslag’ Category

Småtteri før seriestart

Toppserietipset til flere kilder er unnagjort, og dermed er den analytiske gjettingen holdt ved like. Det er større variasjon enn vanlig, og det er bare Fart som går igjen, da på en solid sisteplass. Vålerenga tippes i alle retninger, Stabæk forventes stort sett å vinne, mens Arna-Bjørnar stabilt tippes under medaljene – igjen. Kort sagt kribler vi etter å sette igang neste lørdag.

Pause til overs?
J19-laget røk i EM-kvalifiseringen. Det første interessante spørsmålet er om man da trenger en så lang pause som den som er lagt inn. På den ene siden er det frustrerende at sesongen varer til medio november, men samtidig er det nå slik at det ikke er så dumt at jentene får litt fri i fellesferien. Og med livsviktige A-landskamper mot Nord-Irland og Belgia (jeg kan knapt tro det jeg skriver), er det vanskelig å kutte ned på andre opphold. U20-VM er jo siste mulighet til å hevde oss etter at A-landslaget sliter, J19 er utslått og J17 led samme skjebne. Så, lang historie kort, det blir bare å venne seg til minusgrader og slaps i siste serierunde.

Keepere og midtstoppere – igjen
Årets serie vil handle i stor grad om keepere. Halvparten av lagene i Toppserien har en ny førstekeeper, og av disse er tre stykker helt uvant med Toppserien. Dette er av flere grunner både spennende og litt bekymringsverdig. Kritikerne av kvinnefotball har ofte pekt på nivået på keepere. For all deres resirkulerte og kunnskapsløse vås er det dette folk husker; bekreftelse av egne fordommer. Derfor er det spesielt viktig at det satses på keepere. Jeg vil derfor personlig ønske alle nye keepere ekstra lykke til i Toppserien.

Dette gjelder også midtstoppere, av hvilke det fortsatt er en sterk flukt. Gode midtstoppere har enten lagt opp eller dratt utenlands, og erstatterne har i hovedsak kommet fra andre toppserielag eller fra juniorstallen.

Spenning utover 
Det var det negative. Det positive er at mange lag har forsterket seg ellers, og kampen om plassene bak medlajeplassene er svært tett. Mange lag har ambisjoner som hever seg over nivået de ligger på, og om dette vitner om en offensiv innstilling, er da ingenting bedre enn det. Håper dette smitter over på publikum; LSK Kvinner og Vålerenga er blant de lagene som går mest offensivt ut.

Det er to lag i Champions League i år, og enda det blir bare ett til neste år, er det grunn til å håpe at både Røa og Stabæk gjør det godt i Champions League, og at de forhåpentligvis ikke trekker hverandre. Sånn apropos gode lag i internasjonal sammenheng; jeg er blitt spurt om min mening om listen til Spelare12. Listen er artig, men jeg er ikke overbevist over de mange merkelige konklusjonene listen består av, og tar den ikke seriøst ennå. Glasgow City taper mot Arna-Bjørnar ni av ti ganger. Da skal de ikke ligge foran. Dessuten er en liste som sier å gjelde for april, men som er laget i mars da verken den norske, engelske eller svenske serien var igang, ikke nødvendigvis representativ for lagenes potensial.

Kvalifisering
Jeg har ikke analysert 1. divisjon ennå utover en kort observasjon, men det virker somom den er bedre enn på lenge. på tross av at Sandviken og Vålerenga er borte, virker det solid. Medkila og Fløya har havnet litt i bakgrunnen,men har mye å vise fram. Avaldsnes og Sarpsborg er opprykksfavoritter med Grand Bodø hakk i hæl. Kongsvinger virker anstendige, og Sola leverte et flott resultat mot Avaldsnes her om dagen.

Dermed er det ikke sikkert at ellevteplassen, som nå er kvalifiseringsplassen, er så sikker likevel.

Reklamer

2011 – en kavalkade

januar 2, 2012 10 kommentarer

Kvinnefotballåret 2011 var en berg-og-dal-bane i kvinnefotballen. Her har vi noen påminnelser:

Januar

To dyktige fotballspillere skapte mye sirkus i januar. Cecilie Pedersen hadde kontrakt med Avaldsnes, men skulle til Arna-Bjørnar. Eller skulle hun det? Det var mye fram og tilbake i Toppserien. For resten av oss var det bare å vente, mens en rekke forretningsfolk var klare for å kjøpe henne fri fra Avaldsnes’ kontrakt. Det var ikke enkelt, ettersom Avaldsnes ikke akkurat ga ved dørene. Den andre var Lisa-Marie Woods, ei jente med sterke meninger som fikk sparken fra Stabæk rett før jul 2010. Mot slutten av januar 2011 var den hete spilleren på flere blokker, men endte opp i Fortuna Hjørring.

Langt mindre bråk ble det da Melissa Wiik, etter å ha flørtet med Amazon Grimstad, gikk tilbake til Stabæk. Ellers keeperkrise. Linderud-Grei manglet, men satset på Klepps ekskeeper Lill Yvonne Karlsrud.  Ørn manglet, men stjal Kattems Ingvild Johansen. Kattem hadde flere keepere. Kattem skaffet seg også Roar Strand som spillerutvikler.

Fløyas tidligere assistenttrener og i en periode hovedtrener Peter Pedersen ble assistenttrener i Ørn. Trodde han.

Februar

Cecilie Pedersen glapp for Arna-Bjørnar, og forble Avaldsnes-spiller. Eli Landsem var bekymret, andre var bare lei av alt. En annen spiller med sterke meninger var Isabell Herlovsen, som plutselig ble LSK-spiller. Utviklingen for Herlovsen var at hun trivdes på LSK enda hun knapt scoret, og at hun scoret mye på landslaget.

Keepersituasjonen: Medkila manglet, men tok i stedet Lill Yvonne Karlsrud fra Linderud-Grei, som på sin side fikk beholde Jeanette Stavsholt.

Kattem fikk tilbake veteran Lise Holanger (tidligere Meistad).

Mars

Med seriestarten om hjørnet var det en del rokkeringer. Kattem flyttet fra Orkdal til Byåsen Arena, langt nærmere hjemplassen, men fortsatt ikke helt der. Stabæk var favoritter til gull foran Røa. Som alltid.

Problemene var størst i 1. divisjon, der Manglerud-Star forsvant etter korrupsjon i herrelaget med mer. Orkla trakk seg også, og dermed fikk Alta tilbake plassen etter at de egentlig rykket ned.

Mer Cecilie Pedersen. Denne gangen gikk det til NISO, som opptrådde som agenter og barnepassere for Sveio-jenta.

Serieoppsettet var merkelig: alle lag skulle først møte Stabæk, så Røa, og så Kolbotn. Vel, så godt som, i alle tilfelle.

April

Serien startet, og Kattem, med Holanger og en annen erfaren spiller, Trine Nordgård Stensaas, ledet serien etter en halv runde. Ryktene om at Ørn hadde hatt økonomiske problemer ble ikke mindre da det kom frem at Gøril Kringen var sparket, men fortsatte likevel. Peter Pedersen fikk imidlertid ikke fortsette. Juniortrener Thomas Dahle tok over som assistenttrener.

Amazon Grimstad fikk Gro Ingvardsen på en allerede ganske lang liste av skader, og gjennomførte sesongen med en ganske liten stall, tross at de hadde forsynt seg godt av Donn-spillere.

Røa storspilte hele måneden, og ødela Linderud-Grei med 13-0. Den allestedsnærværende debatten om å kutte antall lag fikk ny vind i seilene. Stabæk på sin side fikk flere skader.

Etter at Ørn hadde hatt økonomiske problemer, ble det nå Røa som fikk lønnskutt.

Mai

Fotballstreiken som var i gjæring ble ikke med noen toppserielag. Kattem hadde hatt en flott begynnelse på serien, og fortsatte en stund med å spille jevnt mot lag som skal være bedre.

Erika Skarbø ble skadet, og Christine Colombo Nilsen gjorde en gjesteopptreden.

NRK dummet seg ut på en ny og spennende måte da de først ikke viste NM for kvinner da de viste NM for menn, og så da Kringkastinsrådets svar på Marve Fleksnes sammenliknet fotball spilt av kvinner med handicapidrett.

Glenn Kleven fikk sparken i Linderud-Grei etter null poeng og svært lite flatterende målforskjell.

Juni

Gøril Kringen hadde liksom fått sparken, men i juni ble det formelt slik – hun måtte jobbe gratis eller si opp. Kringen valgte naturligvis det sistnevnte. Thomas Dahle tok over.

J19-landslaget kom til finale i EM, der de får juling av Tyskland. Røa fortsatte å lede serien med seks poeng på Stabæk før pause. VM begynte, og Norge vant uten helt å imponere ved å slå Ekvatorial-Guinea 1-0. Rett før VM ble Lisa-Marie Woods sendt hjem som skadet, enda ingen helt vet hvorfor.

I 1. divisjon fikk Vålerenga forsprang, og så ut som et toppserielag.

Juli

Resten av VM var begredelig for Norges del, men NRK dekket evenementet svært godt.

22. juli påvirket også Toppserien, og særlig Stabæk og Kolbotn markerte dette på en ryddig måte i en kamp dem imellom. Kolbotn vant, og viste seg å være nesten ustoppelige i høstdelen av sesongen.

Kvinnefotball.no lanserte statistikken som fortalte at gjennomsnittsalderen en toppseriespiller la opp på var 22,6 år. Det skapte sjokkbølger i kvinnefotballmiljøet.

August

Røa rotet bort ledelsen til Stabæk, og det ble igjen spennende i serien.

Julie Adserø ble lånt ut fra et Kattem som hadde sikret plassen, og mer eller mindre gikk på autopilot ut sesongen.

September

Kolbotn avslørte at også de slet stort økonomisk. Røa gikk til det kontroversielle skritt å arrangere datingauksjon, noe Stabæk Support kastet seg over med puritansk moralisme vanligvis ikke funnet på fotballbanen. Kort tid etterpå lanserte Røa en ny hovedsponsor.

Stabæk imponerte stort i cup, der de endelig kom til cupfinalen. De imponerte enda mer hjemme mot FFC Frankfurt, der de vant 1-0, og satte norsk klubbfotball på europakartet igjen. Returoppgjøret var ikke fullt så spennende, FFC Frankfurt vant 4-1, et noe flatterende resultat for FFC Frankfurt, som like fullt hadde kontroll. Adserø ble kvestet av en Frankfurt-spiller, og var ute resten av sesongen.

Stabæk greide ikke å restituere seg så godt som de trodde mellom semifinale og FFC-kampen, og de seriekampene som kom imellom endte med to tap, mot Arna-Bjørnar og LSK Kvinner. Dette gjorde at Stabæk så godt som mistet seriegullet. Arna-Bjørnar kom opp på sølvplass med heng på gullet. Hjemmetap mot Røa og bortetap mot Kolbotn drepte imidlertid medaljehåpet.

Oktober

Press for å få unnagjort serien i tide gjør at Klepp – Røa, en TV-kamp, ikke blir avlyst enda det er overvann og sterk vind. Kampen er sannsynligvis den dårligste kampen på lang tid, og er full av pasninger som ikke finner adresse, baller som stopper lenge før de var ment å stoppe og svært lavt tempo, da det ikke var idelle forhold for løping, sparking eller pasning.

Røa blir seriemester, og Stabæk tar andreplassen såvidt etter hjemmeseier mot seriemesteren i siste runde. Kolbotn tar bronse, og Arna-Bjørnar er nok en gang uten medalje.

November

Cupfinalen ble den jevneste noensinne, men Stabæk vant endelig cupen, etter to års mislykket innsats. At de vant på straffespark er ikke helt uten ironi, de tapte kanskjer serien på straffebom hjemme mot Arna-Bjørnar, og de tapte nesten garantert CL-møtet mot Frankfurt på å bomme i første omgang i Tyskland på 0-0.

Dan Eggen ga seg som Kolbotn-trener etter tre år med mirakler. Usikkerhet bredte seg i den økonomisk skakkjørte klubben. Det hjelp verken for dem eller Stabæk at Frisk Forsikring trakk seg fra samarbeidet med dem.

Verre var det med landslaget. Etter en flau VM, hadde landslaget fortjent tapt mot Island, knust Ungarn, vunnet knepent mot Belgia og så kom det – 1-3 borte mot Nord-Irland. Flausen var komplett. På hjemmebane opplevde NFF at Hege Jørgensen gikk i protest mot å bli ignorert i Forbundsstyret, og hun var en av flere som viste at det var noen alvorlige problemer i NFF.

Desember

Gøril Kringen markerte seg ved å bli med i trenerteamet til Ranheim i Adeccoligaen. Ingvild Stensland ble Stabæk-spiller. Søstrene Ada og Andrine Hegerberg ble også Stabæk-spillere. Amazon Grimstad flørtet med Melissa Wiik, som flørtet tilbake. Hun ble i Stabæk. Kattem er nå uten keeper i hvert fall på papiret. Det er usikkert hvor Lisa-Marie Woods og Cecilie Pedersen spiller til neste år.

Småtteri

1. Lisa-Marie Woods har sluttet i Perth Glory på hva som uten nøyere undersøkelser virker som en litt klønete måte. Det får være hennes sak, jeg har ingen sterke meninger der.

2. Jeg har ikke noe forhold til «Bygde-Norge», et begrep jeg ikke engang har brukt før dette innlegget. Men jeg har en interesse av å sjekke myter opp mot fakta. Og fakta er at det ikke står så dårlig til verken i Oslo, Bergen, Trondheim eller andre områder i Norge. Til og med i evig pessimistiske Øvre Vang ser det ut til å bli en løsning på stallen.

3. Geir Nordby klager på lønnen, Elise Thorsnes snakker om utlandet, gode spillere forlater Kolbotn og Stabæk utnevner seg selv til favoritter. Wiik blir kontaktet av Amazon, Margunn Haugenes legger opp som spiller, Dagny Knutsson legger opp som spiller, Kattem ordnet lisensen i siste liten. Jeg har glatt hoppet over alt, fordi det blir som å kommentere at snøen og julepynten kommer.

4. EM utvides i 2017 fra 12 til 16 lag. Så spørs det om det gjør noen forskjell for Norge.

5. Folk tror dette er en offisiell Røa-kanal. Det er det ikke. Det er faktisk knapt en Røa-kanal i det hele tatt. Jeg kaller den Dynamiteblogg fordi det ville ha vært uærlig å late som om jeg ikke hadde et favorittlag, enda jeg etterstreber nøytralitet. Tar folk seg nær av tonen min, må de gjerne si fra her. 

6. Nils Johan Semb var for en kvinnelig toppfotballsjef under ham. Han tok med andre ord ikke poenget. Få overraskelser der. Jeg kommenterte ikke det fordi jeg ikke tror landslaget kan reddes og fordi jeg tror klubbene bør melde seg ut av Jenteløftet. Men dette har jeg sagt så mange ganger at folk er lei av det.

Om Eli som landslagssjef

september 23, 2011 1 kommentar

Da har vi kommet til det tidspunkt at det er på tide å gjøre opp regning etter to år med Eli Landsem som landslagstrener.

Det har vært vanskelig å finne en struktur i landslagstrenerens disposisjoner. Når det gjelder uttak, er det flere litt merkelige ting. Eli bruker stort sett aldri andre keepere enn førstevalget, og det er liten utskiftning i resten av spillerstallen. Spillere som leverer god innsats er sjelden gitt muligheten til å bevise seg igjen om de ikke spiller i en offensiv posisjon.

Det har også vært en tendens under Eli å prøve spillere i uvante posisjoner. Regelen ser ut til å være at dersom du er en god fotballspiller, kan du bekle mange posisjoner. Dette er ikke i og for seg feil, men dersom spilleren ikke brukes der på klubblaget, er det ikke uproblematisk å forvente at spilleren naturlig skal passe inn der på landslaget. Dermed blir den offensive høyre indreløperen Maren Mjelde den defensive midtstopperen Maren Mjelde i stedet, mens Trine Rønning går motstatt vei. I og for seg har begge spilt på de posisjonene de ble plassert på, men det begynner å bli en stund siden. Madeleine Giske og Guro Knutsen Mienna har blitt slengt fram og tilbake på banen.

Resultatet av disse og flere andre forandringer er klare. Spillere stopper opp når de bør gå på løp eller omvendt. Angrepsspillere i uvante posisjoner må stokke om bena eller skyte med feil ben. Midtstoppere vant til mer offensive posisjoner går høyt og skaper store bakrom.

I tillegg til dette har det også blitt en variasjon i forhold til formasjonen til landslaget. Den trauste 4-4-2 ble byttet ut med den moteriktige 4-2-3-1. Dette medførte videre forvirring. Problemet ble at disse forandringene ble etablert mot motstandere vi hadde slått med 1-1-8-formasjon. Å trekke konklusjoner etter å ha banket et lag som Fortuna Ålesund hadde slått, er å overdrive.

Men hvor mye av dette er spillernes feil? Sikkert noe, men min påstand er at samtlige spiller bedre på sine klubblag. Og da må enten Eli forandre på sine mange gode ideer, eller vurdere om landslaget er noe for henne.

Kategorier:Landslag

Ved pavens skjegg

september 22, 2011 5 kommentarer

Denne artikkelen handler om at Norge blir akterutseilt på omstendigheter rundt landslaget. En analyse av Eli kommer senere.

Norge hadde onsdag hellet med seg med to svært anstendige resultater: sterk seier over Ungarn, samtidig som Island leverte en kanonade mot det belgiske målet uten å greie å score. Belgia er egentlig ikke så veldig skumle, og de må sies å ha spilt over evne mot et Island som på sin måte også spiller over evne mot gode motstandere, men roter det bort mot dårligere motstand. Belgia er ikke gode nok til å ta poeng fra Norge så lenge vi har mer enn én plan.

Så til overskriften: Å diskutere lengden på pavens skjegg (ingen avbildede paver har noensinne hatt skjegg) eller hvor mange engler som kan danse på et knappenålshode er kjent som å diskutere ting som ikke har noen verdi å diskutere. Noen fakta rundt onsdagskvelden viser at det diskuteres skjegg også her. Vi snakker altså om størrelsen på Toppserien og hvor vidt Eli Landsem har evnen til å trene Norge, om å forbedre produktet for å få flere tilskuere og å ha større og bedre stadion for kvinnene.

Nettopp trenersituasjonen er verd å ta med seg. Når Ungarn, som ikke akkurat er et topplag, har greid å engasjere en gammel VM-spiller (for menn) som trener, er det interessant. Mannen trente riktignok det ungarske topplaget 1. FC Femina i ti år før han begynte med landslaget i fjor, men det er likevel imponerende. Sjansen for at vi får en mannlig tidligere utenlandsproff til å trene det norske kvinnelandslaget er 100% avhengig av Dan Eggen. Ingen andre hadde rørt dem med en påle.

Tilskuertallet er også interessant. Det kom 103 tilskuere til Nadderud. Det var langt flere som så kampen i Island, uten at jeg har greid å grave opp  tall. Det var imidlertid 2800 som så Nederland nedsable overraskelseslaget Serbia. Dette er vanskelig forenelig med mantraene forbedre produktet (Norge er klart bedre enn Nederland) og store stadia (stadionet som Nederland spilte på tar ca. 3500 tilskuere). Men så var det dette med å diskutere pavens skjegg, da.

Men hva med Eli? Det er helt klart at både mot Island og mot kvalifisert motstand i VM slet Norge med å framstå som et lag på høyde med tidligere nivå. Og da gjenstår spørsmålet: hva er det NFF vil?

Personlig tror jeg Norges Fotballforbund har fått det landslaget de vil ha. Og da er det lite som peker i retning av at vi bør gjøre noe som helst når veien mot middelmådighet er så vel utstaket. Det er mange penger å spare i å ikke sende landslaget på tur til Canada.

Kategorier:Landslag Stikkord:

Hva nå, landslag?

september 14, 2011 2 kommentarer

Jeg vil innlede denne artikkelen med å ønske Jan Reidar Vågsdalen velkommen tilbake til skrivingen igjen etter at det så stygt ut en stund. Jeg vil også si at jeg kommer midlertidig til å avvente å gjøre meg opp noen meninger om Oslo-dominans, NFFs rolle i både det ene og det andre og generelt diskusjon om kvinnefotballpolitikk en stund fremover. Jeg tror alle vet hva jeg mener, og jeg tror ikke noen trenger en repitisjon.

Landslaget har nå planer om å spille seg til et nytt EM-sluttspill, nå som VM gikk katastrofalt dårlig og OL ikke blir noe av. Problemet er at det er en snikende følelse av at det ikke er noe å forvente i EM heller. Norge slipper riktignok vriene motstandere som Ekvatorial-Guinea og Australia, men vi er så langt bak Tyskland at vi umulig kan forvente stort der. Og når Sverige, Frankrike og England også virker som mer sannsynligevinnere enn Norge, er det på tide å venne seg til tanken: vi er rett og slett ikke bedre. Merk dog, er, ikke blir.

Jeg har likevel en tro på landslaget. Landslaget kan bli noe forutsatt at vi har en klar leder og et landslag som finner hverandre bedre. Om vi greier å luke ut den manglende presisjonen i pasningene, om vi greier å få inn litt guts, om vi blir flinkere til å finne medspillere i bedre posisjon, om vi blir flinkere til å tåle en i sekken, da kan vi absolutt komme oss tilbake. Dette er altså mentale sperrer. Akkurat som mange spillere nå har vokst opp til tanken om Røa som et storlag og Trondheims-Ørn til en middelhavsfarer i stedet for omvendt som jeg gjorde, har de også vokst opp til tanken på landslaget som et lag som var bedre før. Marita Skammelsrud Lund var seks år gammel da Norge vant VM, Emilie Haavi var åtte da damene vant OL-gull. Siden det har det skjedd lite. Troen på landslaget må tilbake.

Av positive trekk Landsem har gjort, er å svare på anklager om å foretrekke spillere på Oslo-lag med å ta ut gode spillere på lag i andre steder av landet. Arna-Bjørnar har hatt seks spillere innom landslaget, og sist fikk Ørns Solfrid Andersen Dahle plass. Dahle er 29 år gammel, og spiller midtstopper, og det er allerede nok av alternativer der. Eli har likevel tatt henne med, sannsynligvis fordi hun har levert veldig bra i de siste kampene. Eli Landsem tok altså ut en spiller som har levert sakene sine svært bra, og det på bekostning av spillere som Runa Vikestad, Ingrid Ryland og Nora Holstad Berge.

At Røa, Stabæk og Kolbotn har halve landslaget får så være – Kolbotn har én spiller, og de to førstnevnte krangler om gull i serie og cup. Arna-Bjørnar har tre spillere, like mange som Stabæk, og de hadde hatt fire om Erika Skarbø ville. Da ville med sannsynlighet Røa også ha hatt fire. De som fortsatt snakker om Oslo-dominerte lag bør svare på førlgende spørsmål: hvem mener du mangler?

En annen positiv ting er at de som har hatt en bølgedal ikke kommer med. Noen sier seg selv: Lise Klaveness og Erika Skarbø har begge takket nei til mer landslagsspill, Lene Storløkken er nettopp tilbake fra skade og Guro Knutsen er ikke kampklar. Men Cecilie Pedersen har ingen av disse unnskyldningene. Hun er rett og slett ikke tatt ut. Cecilie Pedersen er kanskje verdens triveligste person, men profesjonelt har hun gått mange på nervene. At det endelig blir konsekvenser av at hun fortsetter dette merkelige løpet sitt er bra for alle, spesielt Pedersen.  Leni Larsen Kaurin bør på sin side vurdere om tiden i Tyskland bør være over.

Jeg forbeholder meg altså retten til å være forsiktig optimist. Andersen Dahle og Isaksen tror jeg har sulten som trengs i laget, og droppingen av Pedersen og Kaurin er en advarsel til alle som tror at de kan komme inn uten å anstrenge seg. Veien til et godt landslag ligger nok i langsiktig tenkning og gjensidig respekt. VM 2015 kan med andre ord fortsatt gå veien for Norge. Alt før det er oppvarming.

Kategorier:Landslag

Et tja for fotballen

Japan er nå regjerende verdensmestre etter å ha slått USA på straffer. Jeg sitter igjen med et tja mesterskapet sett under ett.

Japan er et vanskelig lag å la være å like, men samtidig er de også noe vanskelig å like. Japan har stort sett spilt god og underholdende fotball, og det har vært en seier på sett og vis for kvinnefotballens utbredelse at de kom til finalen.

Samtidig kom de til finalen med en god kamp (Sverige) og en dårlig (Tyskland), og viste at de i og for seg holder nivået, men ikke helt tilhører toppen. Objektivt sett var både USA og Tyskland klart bedre enn Japan. Også England var bedre enn dem, og det eneste laget som slo Japan.

USA på sin side ramlet fram til finalen, men ble stadig bedre jo lenger ut i mesterskapet de kom. Det var først i finalen de virkelig spilte bra, og Japan hadde langt mer flaks enn dyktighet som lyktes å holde USA til straffer. Men USAs bohemaktige forsvar ble deres akilleshæl.

Og det er dette som er den litt irriterende tanken som gnager ved meg. Japan forsvarte og kontret seg til gull. Lagene som dominerer fotballkamper får problemer med lag som legger seg bakpå. Japans seier over USA hadde likheter med Kolbotns seier i 2009 mot Stabæk. Om resultatet var imponerende, så løy det aldri så lite.  USA og Stabæk var begge det dominerende laget som skapte sjanser, mens det altså var respektive Japan og Kolbotn som vant til slutt.

De gode nyhetene er at Norge kan, fullt skjerpet, hamle opp med både USA og Japan. All masing om form, trener og andre unnskyldninger til side, Norge skal greie å ta begge disse finalelagene. Det krever imidlertid at Norge tenker litt annerledes.

Norsk nordmann fra Norge 

Er Norges landslag et distriktsprosjekt eller en toppnasjon?

Og dette bringer meg til min oppsummering for Norges del. Er det typisk norsk å være norsk? Sagt mer fornuftig: bare et klønete forsvar hindret Pia Sundhage i å vinne VM for USA. Samme Sundhage var trener for Kolbotn i omtrent en måned før hun fikk sparken. Det er mulig at det lå føringer og grunner som vi ikke vet om, men det som er helt klart, er at en av verdens beste trenere for kvinner ikke fikk muligheten til å prøve seg i det som da var Norges beste lag.

Norge er svært konservativ når det gjelder idrett. Boklöv-stilen og skøyting i langrenn ble hardt motarbeidet, og alle nyvinninger har møtt reaksjonær motstand og pinlig latteliggjøring. Fotball for kvinner behandles også som en uting i et land som ellers er blant verdens mest likestilte. Og også innen fotballen er det utenkelig at ikke-norske tanker kan vinne fram. Norge var et av de siste topplagene i verden som skaffet seg en kvinnelig trener. Godt bak USA, Sverige, England, Tyskland og Italia kom Norge først i 2009, 21 år etter at vi fikk et kvinnelandslag, med den første kvinnelige treneren (og også den første med erfaring fra Toppserien). Hvor lenge det tar før vi prøver å tenke unorsk på fotballbanen vet jeg ikke, men jeg holder ikke pusten.

For Norge står ved et veiskille. Den enkle veien er å bli sosialdemokratisk og ikke la noen være riktig gode. Kvinnefotball kan bli en allidrett, der de helt OK spillerne kan representere et landslag som kan kjempe om å komme midt på tabellen i kvalifiseringen til VM. Dette er en vei vi ser ut til å foretrekke. Alternativ to er å lære av de to finalistene i VM. USA sto for de gode spillerne, Japan for det gode lagarbeidet. USA skapte kjempesjanser, Japan scoret når de først kom frem. Alternativ to krever imidlertid at alle legger om instillingen til hva det vil si å ha et landslag som skal tilbake til toppen. Det krever hardt arbeid og felles mål. Og det krever at NFF, landslagsspillerne, landslagstreneren og alle andre involvert med en gang bryter med den nåværende tankegangen. Og vi kan begynne med å dyrke de kvalitetene vi trenger, i stedet for å bruke de som har kvaliteter vi allerede har plasseres i posisjoner de ikke hører hjemme i. Og å ikke bry seg om man tråkker på tær eller sårer følelser til de som ikke er gode nok.

Så får heller herrelandslaget representere likhetstanken.

Kategorier:Landslag Stikkord: , , ,