Archive

Archive for the ‘Spillere’ Category

En moderne legende gir seg

Lise Klaveness har rykket ned med tre lag; Asker, Athene Moss og Sandviken. Likevel er det ikke det hun blir husket for.

Først må vi skru tiden litt tilbake. Lise Klaveness vokste opp i Kvernbit i Meland kommune, noe som gjør henne til en vaskeekte stril. Hun graviterte mot Bergens daværende topplag i 1997, Sandviken, og markerte seg litt der. Så kom første nedrykk: Sandviken tapte flere gode spillere, og greide ikke å holde seg i 1999.

Klaveness var ung og lovende, så hun bestemte seg  for å bytte bergenslag til det som var i den øverste divisjonen – Bjørnar. Der ble hun i ett år før hun dro til Østlandet og ble med i det største mysteriet i moderne kvinnefotball – Athene Moss anno 2001. Her var Klaveness sammen med flere andre unge og lovende spillere: Christine Colombo Nielsen, Hege Storløkken, Lene Storløkken, Ann Iren Mørkved, Ingvild Stensland, Ellen Wiersholm og Camilla Huse i tillegg til to-tre navn som nerder som undertegnede kjenner igjen fra datiden. Dette var en av de største ansamlingene med talenter noensinne – og laget rykket ned på en solid sisteplass.

Deretter begynner historien om Lise Klaveness på alvor. I 2002 blir Lise Klaveness med i Asker. Asker har sakte falt fra toppen av norsk fotball, og Lise hjalp til med et midlertidig løft i form av en andreplass i 2002 og en tredjeplass i 2003. I 2002 ble også Lise Klaveness tatt ut på landslaget i Kina og Algarve Cup tidlig på året, men hun fikk bare kort innhopp. I 2003 markerte hun  seg på landslaget, og ble tatt ut til VM. Det viste seg dessverre for Klaveness at også Asker var et blaff, og i 2004 ble det en fjerdeplass om enn et cupsølv. I 2005 var hun med på å vinne cupen for første gang i sin karriere, da Asker slo Team Strømmen. Imidlertid sto Asker i fare for å bli tvangsnedflyttet på grunn av dårlig økonomi. I sine fire første år i Asker hamstret hun medaljer, men nå opplevde hun altså for tredje gang nedrykk. Uhellene forfulgte henne, kunne man si.

Stabæk-Røa

Klaveness (bakerst til høyre) under sin siste offisielle kamp på Nadderud Stadion.

Hittil er det ikke noe spesielt med Klaveness.  Det kom nå. For Lise Klaveness fikk et tilbud hun ikke kunne si nei til. En av verdens beste klubber, Umeå IK, kom med kontraktstilbud. Til sammenlikning ville det være som en mannlig fotballspiller ble headhuntet til Real Madrid eller Manchester United. Sammen med en rekke stjerner, som Hannah Ljungberg og en lovende Marta Vieira da Silva, markerte Lise Klaveness seg i klubben, som hun ble visekaptein for under sitt opphold. Hun var med på å vinne serien i begge årene hun var der, cupen i et av årene og hun hadde to finaler i UEFA Women’s Cup, forløperen til Champions League (riktignok samme år – kampene ble spilt hjemme og borte). Før hun dro tilbake til Norge.

Men før vi kommer dit, skjedde en ting som er av svært vesentlig betydning for å forstå karakteren Lise Klaveness: hun spilte et middelmådig VM. Det gjorde i og for seg alle andre norske spillere også. Men Klaveness, som spilte på verdens beste lag, fikk særbehandling. Etter omtrent 20 timers flytur, klokken ca. 00:15 i bagasjehallen på Gardermoen, sa Bjarne Berntsen til henne at hun aldri noensinne kom til å spille for Norge igjen. En utslitt Klaveness tok seg sammen, og begynte etter hvert å ta motgangen eksemplarisk. Hun ble den som sto fast i motvind, som uttalte seg når hun mente ting hadde foregått feil, når hun mente at maktpersoner gikk over grensen. Klaveness ble aldri martyr og aldri offer, men hun ble et symbol på spillernes og fansens mening i en tid der mange følte seg overkjørt.

Lise Klaveness dro tilbake til Asker før 2008-sesongen, og var blant stjernene på et lag som tilhørte forhåndsfavorittene. Det gikk ikke etter planen. Hun ble bærebjelken da skader på viktige spillere gjorde det vanskelig for Asker, og hun spilte nesten alle kampene. Det ble bronse, og Klaveness ble årets spiller. Da Asker ble Stabæk ble Lise med sin verbale finesser og sin begeistring for Stabæk en viktig brikke i å vinne over spillerne til laget og fansen til det nye tilskuddet. Full av begeistring og klare meninger markerte hun seg. Det skulle drøye til 2010 før Lise endelig ble seriemester for første og siste gang, men da hadde hun altså vunnet Damallsvenskan to ganger. Med ny landslagstrener ble Klaveness ønsket velkommen tilbake på landslaget, og markerte seg der igjen.

Siden ble Lise fast inventar i TV2s og NRKs dessverre altfor få kvinnefotball-sendinger, og etter hvert ble hun ekspertkommentator med stor kunnskap. Det har faktisk alltid vært hennes svakhet. Både i TV-sendte debatter og som ekspertkommentator gjør hun en feil som ingen profesjonelle journalister ville ha gjort – hun snakker saklig og kunnskapsrikt. Ingen avsporinger, ingen våsete observasjoner, ingen minner fra fotball-VM i 1974.

Lise vant ikke så mye, ser man bort ifra perioden i Damallsvenskan. Men det finnes nok av fotballspillere som har vunnet ting. Men det er svært få som kan måle seg med Lise Klaveness.

Dynamiteblogg ønsker Lise Klaveness lykke til som fotballpensjonist. Men blir det comeback, slettes denne bloggposten og alt kjennskap til den benektes.

Kategorier:Spillere

2011 – en kavalkade

januar 2, 2012 10 kommentarer

Kvinnefotballåret 2011 var en berg-og-dal-bane i kvinnefotballen. Her har vi noen påminnelser:

Januar

To dyktige fotballspillere skapte mye sirkus i januar. Cecilie Pedersen hadde kontrakt med Avaldsnes, men skulle til Arna-Bjørnar. Eller skulle hun det? Det var mye fram og tilbake i Toppserien. For resten av oss var det bare å vente, mens en rekke forretningsfolk var klare for å kjøpe henne fri fra Avaldsnes’ kontrakt. Det var ikke enkelt, ettersom Avaldsnes ikke akkurat ga ved dørene. Den andre var Lisa-Marie Woods, ei jente med sterke meninger som fikk sparken fra Stabæk rett før jul 2010. Mot slutten av januar 2011 var den hete spilleren på flere blokker, men endte opp i Fortuna Hjørring.

Langt mindre bråk ble det da Melissa Wiik, etter å ha flørtet med Amazon Grimstad, gikk tilbake til Stabæk. Ellers keeperkrise. Linderud-Grei manglet, men satset på Klepps ekskeeper Lill Yvonne Karlsrud.  Ørn manglet, men stjal Kattems Ingvild Johansen. Kattem hadde flere keepere. Kattem skaffet seg også Roar Strand som spillerutvikler.

Fløyas tidligere assistenttrener og i en periode hovedtrener Peter Pedersen ble assistenttrener i Ørn. Trodde han.

Februar

Cecilie Pedersen glapp for Arna-Bjørnar, og forble Avaldsnes-spiller. Eli Landsem var bekymret, andre var bare lei av alt. En annen spiller med sterke meninger var Isabell Herlovsen, som plutselig ble LSK-spiller. Utviklingen for Herlovsen var at hun trivdes på LSK enda hun knapt scoret, og at hun scoret mye på landslaget.

Keepersituasjonen: Medkila manglet, men tok i stedet Lill Yvonne Karlsrud fra Linderud-Grei, som på sin side fikk beholde Jeanette Stavsholt.

Kattem fikk tilbake veteran Lise Holanger (tidligere Meistad).

Mars

Med seriestarten om hjørnet var det en del rokkeringer. Kattem flyttet fra Orkdal til Byåsen Arena, langt nærmere hjemplassen, men fortsatt ikke helt der. Stabæk var favoritter til gull foran Røa. Som alltid.

Problemene var størst i 1. divisjon, der Manglerud-Star forsvant etter korrupsjon i herrelaget med mer. Orkla trakk seg også, og dermed fikk Alta tilbake plassen etter at de egentlig rykket ned.

Mer Cecilie Pedersen. Denne gangen gikk det til NISO, som opptrådde som agenter og barnepassere for Sveio-jenta.

Serieoppsettet var merkelig: alle lag skulle først møte Stabæk, så Røa, og så Kolbotn. Vel, så godt som, i alle tilfelle.

April

Serien startet, og Kattem, med Holanger og en annen erfaren spiller, Trine Nordgård Stensaas, ledet serien etter en halv runde. Ryktene om at Ørn hadde hatt økonomiske problemer ble ikke mindre da det kom frem at Gøril Kringen var sparket, men fortsatte likevel. Peter Pedersen fikk imidlertid ikke fortsette. Juniortrener Thomas Dahle tok over som assistenttrener.

Amazon Grimstad fikk Gro Ingvardsen på en allerede ganske lang liste av skader, og gjennomførte sesongen med en ganske liten stall, tross at de hadde forsynt seg godt av Donn-spillere.

Røa storspilte hele måneden, og ødela Linderud-Grei med 13-0. Den allestedsnærværende debatten om å kutte antall lag fikk ny vind i seilene. Stabæk på sin side fikk flere skader.

Etter at Ørn hadde hatt økonomiske problemer, ble det nå Røa som fikk lønnskutt.

Mai

Fotballstreiken som var i gjæring ble ikke med noen toppserielag. Kattem hadde hatt en flott begynnelse på serien, og fortsatte en stund med å spille jevnt mot lag som skal være bedre.

Erika Skarbø ble skadet, og Christine Colombo Nilsen gjorde en gjesteopptreden.

NRK dummet seg ut på en ny og spennende måte da de først ikke viste NM for kvinner da de viste NM for menn, og så da Kringkastinsrådets svar på Marve Fleksnes sammenliknet fotball spilt av kvinner med handicapidrett.

Glenn Kleven fikk sparken i Linderud-Grei etter null poeng og svært lite flatterende målforskjell.

Juni

Gøril Kringen hadde liksom fått sparken, men i juni ble det formelt slik – hun måtte jobbe gratis eller si opp. Kringen valgte naturligvis det sistnevnte. Thomas Dahle tok over.

J19-landslaget kom til finale i EM, der de får juling av Tyskland. Røa fortsatte å lede serien med seks poeng på Stabæk før pause. VM begynte, og Norge vant uten helt å imponere ved å slå Ekvatorial-Guinea 1-0. Rett før VM ble Lisa-Marie Woods sendt hjem som skadet, enda ingen helt vet hvorfor.

I 1. divisjon fikk Vålerenga forsprang, og så ut som et toppserielag.

Juli

Resten av VM var begredelig for Norges del, men NRK dekket evenementet svært godt.

22. juli påvirket også Toppserien, og særlig Stabæk og Kolbotn markerte dette på en ryddig måte i en kamp dem imellom. Kolbotn vant, og viste seg å være nesten ustoppelige i høstdelen av sesongen.

Kvinnefotball.no lanserte statistikken som fortalte at gjennomsnittsalderen en toppseriespiller la opp på var 22,6 år. Det skapte sjokkbølger i kvinnefotballmiljøet.

August

Røa rotet bort ledelsen til Stabæk, og det ble igjen spennende i serien.

Julie Adserø ble lånt ut fra et Kattem som hadde sikret plassen, og mer eller mindre gikk på autopilot ut sesongen.

September

Kolbotn avslørte at også de slet stort økonomisk. Røa gikk til det kontroversielle skritt å arrangere datingauksjon, noe Stabæk Support kastet seg over med puritansk moralisme vanligvis ikke funnet på fotballbanen. Kort tid etterpå lanserte Røa en ny hovedsponsor.

Stabæk imponerte stort i cup, der de endelig kom til cupfinalen. De imponerte enda mer hjemme mot FFC Frankfurt, der de vant 1-0, og satte norsk klubbfotball på europakartet igjen. Returoppgjøret var ikke fullt så spennende, FFC Frankfurt vant 4-1, et noe flatterende resultat for FFC Frankfurt, som like fullt hadde kontroll. Adserø ble kvestet av en Frankfurt-spiller, og var ute resten av sesongen.

Stabæk greide ikke å restituere seg så godt som de trodde mellom semifinale og FFC-kampen, og de seriekampene som kom imellom endte med to tap, mot Arna-Bjørnar og LSK Kvinner. Dette gjorde at Stabæk så godt som mistet seriegullet. Arna-Bjørnar kom opp på sølvplass med heng på gullet. Hjemmetap mot Røa og bortetap mot Kolbotn drepte imidlertid medaljehåpet.

Oktober

Press for å få unnagjort serien i tide gjør at Klepp – Røa, en TV-kamp, ikke blir avlyst enda det er overvann og sterk vind. Kampen er sannsynligvis den dårligste kampen på lang tid, og er full av pasninger som ikke finner adresse, baller som stopper lenge før de var ment å stoppe og svært lavt tempo, da det ikke var idelle forhold for løping, sparking eller pasning.

Røa blir seriemester, og Stabæk tar andreplassen såvidt etter hjemmeseier mot seriemesteren i siste runde. Kolbotn tar bronse, og Arna-Bjørnar er nok en gang uten medalje.

November

Cupfinalen ble den jevneste noensinne, men Stabæk vant endelig cupen, etter to års mislykket innsats. At de vant på straffespark er ikke helt uten ironi, de tapte kanskjer serien på straffebom hjemme mot Arna-Bjørnar, og de tapte nesten garantert CL-møtet mot Frankfurt på å bomme i første omgang i Tyskland på 0-0.

Dan Eggen ga seg som Kolbotn-trener etter tre år med mirakler. Usikkerhet bredte seg i den økonomisk skakkjørte klubben. Det hjelp verken for dem eller Stabæk at Frisk Forsikring trakk seg fra samarbeidet med dem.

Verre var det med landslaget. Etter en flau VM, hadde landslaget fortjent tapt mot Island, knust Ungarn, vunnet knepent mot Belgia og så kom det – 1-3 borte mot Nord-Irland. Flausen var komplett. På hjemmebane opplevde NFF at Hege Jørgensen gikk i protest mot å bli ignorert i Forbundsstyret, og hun var en av flere som viste at det var noen alvorlige problemer i NFF.

Desember

Gøril Kringen markerte seg ved å bli med i trenerteamet til Ranheim i Adeccoligaen. Ingvild Stensland ble Stabæk-spiller. Søstrene Ada og Andrine Hegerberg ble også Stabæk-spillere. Amazon Grimstad flørtet med Melissa Wiik, som flørtet tilbake. Hun ble i Stabæk. Kattem er nå uten keeper i hvert fall på papiret. Det er usikkert hvor Lisa-Marie Woods og Cecilie Pedersen spiller til neste år.

Småtteri

1. Lisa-Marie Woods har sluttet i Perth Glory på hva som uten nøyere undersøkelser virker som en litt klønete måte. Det får være hennes sak, jeg har ingen sterke meninger der.

2. Jeg har ikke noe forhold til «Bygde-Norge», et begrep jeg ikke engang har brukt før dette innlegget. Men jeg har en interesse av å sjekke myter opp mot fakta. Og fakta er at det ikke står så dårlig til verken i Oslo, Bergen, Trondheim eller andre områder i Norge. Til og med i evig pessimistiske Øvre Vang ser det ut til å bli en løsning på stallen.

3. Geir Nordby klager på lønnen, Elise Thorsnes snakker om utlandet, gode spillere forlater Kolbotn og Stabæk utnevner seg selv til favoritter. Wiik blir kontaktet av Amazon, Margunn Haugenes legger opp som spiller, Dagny Knutsson legger opp som spiller, Kattem ordnet lisensen i siste liten. Jeg har glatt hoppet over alt, fordi det blir som å kommentere at snøen og julepynten kommer.

4. EM utvides i 2017 fra 12 til 16 lag. Så spørs det om det gjør noen forskjell for Norge.

5. Folk tror dette er en offisiell Røa-kanal. Det er det ikke. Det er faktisk knapt en Røa-kanal i det hele tatt. Jeg kaller den Dynamiteblogg fordi det ville ha vært uærlig å late som om jeg ikke hadde et favorittlag, enda jeg etterstreber nøytralitet. Tar folk seg nær av tonen min, må de gjerne si fra her. 

6. Nils Johan Semb var for en kvinnelig toppfotballsjef under ham. Han tok med andre ord ikke poenget. Få overraskelser der. Jeg kommenterte ikke det fordi jeg ikke tror landslaget kan reddes og fordi jeg tror klubbene bør melde seg ut av Jenteløftet. Men dette har jeg sagt så mange ganger at folk er lei av det.

Ingen lokale talenter?

desember 5, 2011 2 kommentarer

Det er blitt sagt at Oslo-klubbene (egentlig Stor-Oslo-klubbene) ikke tar vare på egne talenter. I opplysningsøyemed stiller jeg et beskjedent spørsmålstegn ved denne myten ved å liste opp spillere fra Oslo og Akershus som har blitt tatt opp i A-stallen i en av de fire store Oslo-klubbene de siste fem årene.

Ingrid Bakke, Line Berntsen, Elen Botten, Nora Byom-Nilssen, Benedicte Meløy Christensen, Maia Daasvand,  Ada Finskud, Andrea Frøshaug, Camilla Galborgen, Eli Gulbrandsen, Brita Hansen, Caroline Graham Hansen, Line Hauge, Andrea Haugstøyl, Line Holter, Hanna Haanes, Emilie Haavi, Mia Berdal Jahr, Anette Jokstad, Mari Karoline Knudsen, Silje Lofthus, Kristina T. Meinseth, Sara Zai Munkvold, Martine Minge Olsen, Camilla Ose, Celine Kommandantvold Pettersen,  Karoline Rud, Njomza Shabani, Mari Solstad, Katinka Stenberg, Marte Stenersen,  Anne Myren Stenstvedt, Anja Sønstevold, Ingrid Søndenå, Andrine Tomter og Anne Vikre.

Marte Berget er fra Gran, som altså er i Oppland, enda det er svært kort til Oslo. Cathrine Dekkerhus og Siri Delviken er fra Kongsvinger, og Ingrid Moe Wold er fra Gjøvik. Camilla Christensen, Angelica Svensson og Michelle Søderstrøm er fra Moss og Hedda Vedeler og Marita Skammelsrud Lund er fra Fredrikstad. Saba Soofi kom fra Kongsberg, heller ikke det altfor langt unna. Samtlige av disse debuterte altså for et toppserielag i Oslo-området.

Med forbehold om at jeg har glemt noen. Det blir altså 36 fra Oslo eller Akershus, i tillegg til ti fra områder i nærheten av klubbene, men teknisk sett ikke Oslo eller Akershus.

Takk for oppmerksomheten.

Kategorier:Spillere, Toppserien Tags:

Venstre hvaforno?

Fotball er et spill der hvert lag har elleve spillere, der en er keeper, og de ti andre kjemper om å ikke bli venstre back. Det er i det hele tatt noe underlig med denne posisjonen. På tross av at stadig flere lag bruker dobbeltløp, at backen blir stadig viktigere i å igangsette angrep, at stadig flere angrep kommer på siden, og ikke sentralt, er det bare høyre back som anses som viktig i Toppserien.

Når det gjelder høyrebacker, er det nok av disse.  Hedda Strand Gardsjord, Ingrid Ryland, Siri Nordeide Grønli (nå som Toril Akerhaugen er tilbake), Cecilie B. Liane, Astrid Grøttå Ree (som har vært reserve-høyre back når Ryland har spilt offensivt) med flere. Når det gjelder venstrebacker, er det altså slik at de fleste er omskolerte «et-eller-annet-sted-på-banen»-spillere. Dette reflekteres på landslaget, der altså førstevalget til venstre back er en spiller som tidligere kjempet om høyre kant.

Når jeg har tatt opp dette, har jeg blitt konfrontert med to motstridende argumenter, og undertegnede sliter å holde følge med noen av dem:

Det første, og vanligste, argumentet er at det ikke finnes så mange med et godt venstreben. Dette er et tøyseargument. At noen ikke er venstrebent betyr at de må trene seg opp i å skyte med venstre, eller at de må kompensere ved å plassere seg annerledes. Problemet med det er at det betyr at denne noen faktisk må trenes opp til å bli venstre back, som igjen betyr at de ikke kan være venstre back til de blir anerkjent som  gode nok til å være inbytter i angrepsrekka i stedet.

Men til og med om vi godtar dette haltende argumentet på dets premisser, at det er vanskelig å bytte ben eller bli like bra med begge, er argumentet fortsatt svakt. Det vesentlige med å kunne skyte med venstre for en back kommer enten når backen skal igangsette flo-pasninger i boksen eller deromkring eller når hun skal skyte på mål. Flopasningene, eller lompene bakfra i generell retning angrepet, kan gjøres av midstroppere (Røa) eller midtbaneankre (Kolbotn).  At backene skal skyte på mål er heller ikke strengt talt nødvendig: det er ikke mange mål backene har seg imellom i Toppserien. Sidebackenes faktiske hovedoppgave ser ut til å være å komme litt over midtstreken og sende ballen til en bedre plassert spiller. Det skal da være mulig å trenes opp i?

Det motstridende argumentet er at venstre back er en rolle som alle kan fylle, og derfor at denne jobben deles ut til spillere som «kan brukes overalt på banen», såkalte poteter. Der det før var snakk om at venstre back var en vanskelig posisjon, er det nå blitt en lett en. Så lett er det å være venstre back, at hvem som helst kan gjøre det. Det forandrer ikke statusen til posisjonen eller typen spiller som spiller der. Venstre back er stort sett bekledd av en som ikke har fått plass på midtbanen eller i angrep og egentlig vil tilbake dit. Merk forskjellen: Det er ingenting galt i å bli plassert på venstre back om du egentlig er for eksempel midtbanespiller, men om venstre back blir en holdeplass for spillere som egentlig skal av på for eksempel midtspiss, da blir det dumt for alle at denne plasseres der.

Det som gjør det beskjedne antallet venstrebacker enda mer pussig, er at landslaget skriker etter dem – og har gjort det en stund. Vi må langt tilbake i langslagshistorien før vi finner en venstre back som faktisk spilte samme sted på klubblaget. Ikke bare fordi jeg er Røa-tilhenger, men også fordi jeg synes hun har løst oppgaven om å kombinere defensiv og offensiv spillestil mer enn tilfredsstillende, synes jeg at Guro Knutsen Mienna har løst venstrebackrollen godt – enda hun er høyrebent og egentlig midtbanespiller. Men når det er sagt, er nok den posisjonen blant de det i framtiden vil være lettest å spille seg inn på.

I hvert fall når det ikke er noen reelle konkurrenter.  Venstrebente eller ei.

Trenerkrise 3: Konflikt mellom spillere og styre

I 2002 tok Øyvind Skadberg over for Bjørn Roar Vold i Klepp. Året etter tok Magnar Vigrestad over, og han ble i halvannen sesong før Skadberg tok over igjen. Alt med en svært aktiv sportslig leder og en spillergruppe i nær krig. Den tredje artikkelen i Trenerkrise-artikkelserien skal handle om spillergruppe og styre – og om manglende kommunikasjon dem imellom.

I forrige artikkel ble det påvist at mens noen lag har hatt mange trenere, har andre hatt få. Trondheims-Ørn har bare én gang de siste tolv sesongene byttet trener, mens Klepp har hatt åtte. Og mens det har gått opp og ned, mest opp, med Ørn, har det har ikke vært noe tiår å juble for blant de grønnkledte.

I 1999 tok Klepp medalje. Laget var på vei opp etter at de gikk sakte nedover siden gullsesongen i 1987. Imidlertid greide ikke Klepp å beholde de gode resultatene i det nye årtusen. Og dermed er det naturlig at det utbrer seg frustrasjon. Det er blant annet klart at det var store problemer mellom partene lenge før treneren fikk satt sitt preg på laget. I slutten av 2001 kokte det over. Spillerne mente at organiseringen av laget ikke sto i stil til medaljeambisjoner, styret la på spillerne munnkurv, spillerne virket lite fornøyd med treneren, styret kastet seg på ballen, og anklaget treneren for å ikke ta deres formaninger på alvor, og plutselig fikk Klepp en ny trener.

Klepp mistet spillere under bråket, blant annet Ellinor Grønfur, som fortsatt har rekorden på raskeste hat-trick i Toppserien, og fire andre markante spillere. Klepp ble en skuffelse fram til 2005, da Frode Olsen tok dem over midtstreken av tabellen. Før han sluttet etter en sesong uten å oppgi grunn. I påfølgende sesong spilte Klepp kvalifisering om å unngå nedrykk.

Nå kan Klepp avskrives som en kuriositet, men det er langt fra sikkert at de andre lagene som har hatt altfor hyppige trenerbytter fortjener å slippe anklagen. For hva om det rett og slett er slik at  det ikke bare er trenerne det er noe feil med hver gang man bytter trener? Tom Nordlie kommenterte nylig at Start, som også har hatt åtte trenere siden 2000, kom til å ende opp med den sparkede treneren de var minst misfornøyd med ettersom Knut Tørum ikke fikk fornyet kontrakt. Kanskje Start rett og slett bruker trenersparking som erstatning for handling?

Dårlige trenere bør sparkes. Punktum. Det er vel likevel litt pussig at man alltid tyr til det å sparke treneren når det er minimale forandringer gjennom tre markant forskjellige trenere. Man må kanskje vurdere muligheten at spillergruppen, styret, kommunikasjoner, ideer, mål og innsatsvilje fortjener poeng. Dan Eggens innsats i Kolbotn og Geir Nordbys i Røa i 2010 viser hvor langt man kan komme med et lag der alle trekker sammen. Det er dessverre altfor mange eksempler på det motsatte.

Kategorier:Spillere, Toppserien Tags:

No more mister Nice Guy

februar 19, 2011 11 kommentarer

Dynamiteblogg forbeholder seg retten til å gi anstendig blanke i Cecilie Pedersen til hun blir voksen.

Kategorier:Spillere Tags: