3. LSK Kvinner Fotballklubb

Et av de mest uforutsigbare lagene på tabellen ser ut til å bli medaljefavoritt. Så gjenstår det å se om lagets iboende kaoselement kan komme i veien.

Fjorårssesongen

LSK Kvinner var aldri med i medaljestriden, og utgjorde sammen med Trondheims-Ørn et slags ingenmannsland der de var langt unna medaljene og lenger unna nedrykksstriden. De viste at de kan slå topplagene, men de viste også at de kan rote bort mange poeng mot lag de bør slå om de skal være med i toppen.

Spillerstallen

LSK Kvinner har gjort noen varp på overgangsmarkedet. De har skaffet seg Cecilie Pedersen og Tinja-Riikka Korpela. De har også skaffet seg den spennende spilleren Synne Jensen fra Gjelleråsen. At Nora Gjøen gikk, sier seg selv gitt at LSK nå har Korpela. Hedda Vedeler er også et tap da hun ble brukt i forsvar, men hun skal kunne erstattes. Alt i alt virker LSK Kvinner nå svært sterkt.

  • Keeper er Toppseriens nest beste. Har hun dagen, er hun best, men Korpela kan levere halvgode kamper også. Men stort sett er hun svært god. Så her har LSK Kvinner tettet bra igjen.
  • Forsvaret ser pent ut. Marita Skammelsrud Lund, Marit Sandvei og Anne Myren Stenstvedt er svært samkjørte, og om Dorte Dahlum kommer tilbake, har de et godt forsvar. Brita Hansen har også tatt store skritt, enda hun fortsatt er noe usikker. Det ser ut til at Julie Heggedal benyttes defensivt også. Dermed er det en solid gjeng bakover. Med Gry Nordeide Grønli ute er det litt trangere med erstattere. Det er ellers ingen nye navn i forsvaret, som varierte stort i prestasjonene. Det kan bli interessant å se hva ett års mer erfaring har fått ut av dem.
  • Midtbanen er god når den sitter, merkelig nok på tross av at ingen av dem spiller på A-landslaget per mars 2012. Men Nasra Abdullah, Mari Knudsen og Lene Storløkken har spilt lenge sammen, Ingrid Moe Wold har tatt store skritt, Linn Cecilie Buraas har gått gradene og Synne Jensen virker veldig spennende. Likevel mangler det noe der om de skal ha ambisjoner om gull.
  • Angrepet er, i god LSK Kvinner-med-mer-tradisjon, vanskelig å bli klok på. På papiret har LSK i kamp med Røa den mest spennende angrepsrekken. I treningskampene bøtter Isabell Herlovsen især og også Cecilie Pedersen inn mål. Men Herlovsen var på langt nær måldronningen i Toppserien i fjor i LSK, og Cecilie Pedersen vet man heller ikke helt hvor man har. På papiret  er likevel angrepet svært bra. Siri Delviken kan nok oppleve få minutter på banen som spiss, men hun kan sannsynligvis gjøre det bra på midtbanen.

Det ser altså ut til at de har en veldig god keeper, et greit forsvar, en brukbar midtbane og et svært farlig angrep.

Treneren

Monica Knudsen har noen tidligere meritter, men det er mest hensiktsmessig å analysere hennes innsats i 2011-sesongen. LSK var femte best i Norge og røk ut mot  Stabæk i kvartfinalen. Det er omtrent der LSK har ligget. Hun har ikke helt fått til Herlovsen, men til gjengjeld har Moe Wold vokst. Fortsatt for ujevnt. Men så har de en sportslig leder i Hege Riise, da. Så her snakker vi masse erfaring som garantert blir delt. Imidlertid leverte Hege Riise bare en brukbar innsats som trener for Team Strømmen.

Støtteapparatet

Støtteapparatet inkluderer sterke navn som Hege Riise og Bente Nordby. De har også folk som har vært med lenge, som Ranveig Karlsen. Så det ser bra ut. Samtidig virker det som om Per Berg bringer inn nye koster, og om kontinuiteten overlever dette, gjenstår å se.

X-faktor

  • Kanarifansen: De har vært nær usynlige stort sett, men med Vålerenga og Stabæk i serien kan det bli noe.
  • Publikum: LSK Kvinner har ikke helt knukket koden, men dersom Kanarifansen engasjerer seg, kanskje.
  • Treningskampene: Gode resultater over hele linja. Men er det litt tidlig å være god i januar og februar?
  • Ujevnheten: LSK Kvinner somler tradisjonelt bort for mange poeng mot lag de skal slå. Så det gjenstår å se om de kan gjøre noe med det.
  • Økonomi: Trygg, det kommer ingen overraskelser der.
  • Erfaring: Tonnevis. LSK Kvinner har tatt medaljer før, de har gjort det dårlig før, de har spilt cupfinale, og de vet hva det vil si å vinne de viktige kampene. Det kan telle sterkt i deres favør.
  • Grunn til optimisme: LSK Kvinner har en god stall uten egentlige svakheter noen steder. Får de spillet til å sitte, kan de bli virkelig vanskelige. Får de det til å sitte over tid, kan de bli svært gode.

Konklusjon

LSK Kvinner har fått seg to gode spillere i Korpela og Pedersen, men resten av laget er det samme, om man ser bort ifra den spennende, men svært unge, Synne Jensen. Det betyr at avstanden, 14 til gull og 11 til medalje, ikke nødvendigvis er kuttet inn. LSK-Kvinner er et svært godt hjemmelag, de tapte bare to hjemmekamper (Arna-Bjørnar og Kolbotn), og spilte én uavgjort (Sandviken).  Til gjengjeld er det svakere borte, med seks bortetap, inkludert en tullete kamp mot Trondheims-Ørn og juling på Jæren. Det er mye som skal på plass for LSK Kvinner, og det er ikke helt sikkert at det holder hele veien inn med en fantomkeeper og en god spiss.

Det bør imidlertid holde til bronse.

Reklamer

4. Arna-Bjørnar

 Always the bridesmaid; det er noe med Bergen og medaljer. Arna-Bjørnar skulle ha hatt det for lenge siden. Men nå har de større sjanse enn noensinne.

Fjorårssesongen

I det nittitredje minutt av Kattem – Kolbotn måtte Arna-Bjørnar registrere at forbannelsen fortsatt hvilte over dem. Heller ikke i 2011 ble det medalje, enda de var nærmere enn de hadde vært siden de i 2001 tok sin hittil eneste medalje. To poeng ble det til slutt. To poeng som kunne ha vært hentet inn om Arna-Bjørnar hadde vunnet borte mot Kattem i stedet for å ha spilt uavgjort. Arna-Bjørnar hadde bare den uavgjortkampen, de vant seksten kamper og tapte fem – to ganger mot Røa, to ganger mot Kolbotn og en mot Stabæk.

Spillerstallen

Arna-Bjørnar mistet to viktige spillere i Madeleine Giske (Røa) og Veronica Aasgård (lagt opp).  I tillegg har de altså mistet fire spillere (Isabelle Gjerde, Maren Sjåholm Knudsen, Trude Johannessen og Karoline Bakke) til Sandviken og Katie Bethke, som leverte en flott innsats de siste kampene, har også forsvunnet. Inn har de fått Ane Fimreite, og har dermed et luksusproblem av en annen verden på keepersiden. I tillegg har de fått Ashleigh Gunning, som det er litt usikkerhet rundt, og tre i og for seg spennende unge spillere i Vilde Bøe Risa, Ine Wedaa og Lisa Naalsund. Det heller altså mot at Arna-Bjørnar er noe på minussiden.  Mye for Arna-Bjørnar ligger i å ikke rote bort poeng mot lag som de skal slå. Der har de gjort en svært god jobb i 2011.

  • Keeper er Erika Skarbø. Skarbø er ikke helt i 2008-form, men hun er fortsatt god. Andrekeeper er Ane Fimreite, og om Arna-Bjørnar bryter med prinsippet å sende andrekeeperne ut av klubben på trening som effektivt betyr at de bytter lag, ser det fint ut der.
  • Forsvaret er også pent. Ingrid Ryland, Caroline Walde og Astrid Grøttå Ree sier seg selv, mens det ser ut til at Laila Himle blir fjerdevalget. Med svært rutinerte Veronica Aasgård ute er det mye som hviler på skuldrene til Caroline Walde, og også på Himle. Det skal gå fint mot svakere motstand, men kan bli tøft mot topplag. Som alternativer har Arna-Bjørnar Vilde Bøe Risa.
  • Midtbanen er sannsynligvis Maren Mjelde, Ashleigh Gunning og Kristine Hegland. Ikke en dårlig midtbane, men det er ingen klare alternativer, så muligens sårbar for skader. Mye peker på at Maren Mjelde får en sentral rolle, da Gunning og Hegland er mer naturlig offensive og siden Mjelde framstår som den store ballfordeleren. Gunning har ikke spilt nok til at man kan komme med en klar oppfatning, men de har demmet relativt bra opp på midten. Alternativene ser ut til å være Ine Wedaa og Lisa Naalsund. Førstnevnte har fått mye skryt, så vi får tro at hun etter hvert kan bli et stort navn. Men vi må nok vente til 2013 før vi helt tror på henne.
  • Angrepet ser ut til å bestå av Tina Algrøy, Hege Hansen, Åsne Takle Eide og Amalie Eikeland. Den som ikke kommer med der, blir nok et alternativ på midtbanen. Hansen og Algrøy er farlige, og Eikeland og Eide kan også finne målet.

Svakheten er som sagt mangelen på alternativer. Blir for eksempel Caroline Walde eller Maren Mjelde skadet, er det ingen klare erstattere.

Ellers har Arna-Bjørnar spilt med mange spillere man ikke helt vet hvor man har, som Cecilie Kvamme, Ingrid Spord, Sunniva Lillestøl og Marie Brochman. De har til de grader gått under radaren, og om de er juniorer, spillere som er lånt fra andre klubber eller nye Arna-Bjørnar-spillere sier hjemmesiden ingenting om. Litt graving i Bergens Tidene viste at Spord (klubbløs, tidligere Voss) og Lillestøl (Åsane) er hospitanter. Det blir uansett vanskelig å uttale seg sikkert om spillerne og deres rolle i Arna-Bjørnar.

Trener

Morten Kalvenes er en trener man gjerne har meninger om. Han tok over et lag som nettopp hadde rykket opp fra 1. divisjon og fikk dem opp til toppserietoppen. Men det har fortsatt ikke blitt medaljer på Kalvenes’ jenter, og man undrer seg på om man skal legge vekt på hans innsats for å foredle gode spillere eller hans manglende evne til å få laget til å vinne de viktige kampene. Det hele handler om Arna-Bjørnars motivasjon. Dersom det hele handler om at laget vil ha en low-key innkjøpspolitikk og så får resultatene komme i andre rekke, har han fått til store ting, men det er blitt bekreftet gjentatte ganger at Arna-Bjørnar går for medalje. Og da er Kalvenes ikke vellykket. Dessuten har ikke Kalvenes greid å vinne de viktige kampene. en sterk seier over Stabæk borte ble avløst av tap for Røa og Kolbotn, lag de ikke har slått siden 2006 (Røa) og 2007 (Kolbotn). Det samme gjelder cupen, der de aldri helt lykkes å komme til finalen, med semifinaletapet i 2010 mot Trondheims-Ørn må være bunnivået. Ørn tapte finalen 0-7.

Støtteapparatet

Støtteapparatet framstår til dels som et eksempel til etterfølgelse i Toppserien. Det er klare regler i Arna-Bjørnar, en av dem er at man ikke skal forskjellsbehandle spillere i forhold til lønn. Dette betyr at de har takket nei til å ruinere seg for spilleres skyld, men at de i stedet forsyner seg av det store nedslagsfeltet (Hordaland og Sogn og Fjordane, til dels Sunnmøre) som de mer eller mindre får ha i fred. Støtteapparatet har også ordnet et flott stadion og samtidig hatt ting på stell. Publikumstilstrømningen er sikkert i hvert fall delvis takket være deres innsats. Støtteapparatet har også vært forsiktig med å gjøre noe ut av at spillere forlater klubben, noe som faktisk svært sjelden skjer, ser man bort ifra de som drar til Sandviken. Hjemmesiden er grei, men savner litt informasjon om spillere som brukes men ikke nevnes (Brochman, Spord, Lillestøl, Kvamme).

X-faktor

  • Publikum: I fjor hadde Arna-Bjørnar en tilstrømning av en annen verden. Hjemmekamper mot medaljerivaler og mot Sandviken ser ut til å friste, og laget hadde få kamper med lave tilskuerantall. Dersom de atpåtil lager liv, kan dette gavne Arna-Bjørnar i stor grad.
  • Mentaliteten: Som tidligere nevnt har ikke Arna-Bjørnar lyktes å ta medalje. Det knyter seg i toppoppgjør og semifinaler, og så er de ute av kampen. Det er viktig for laget å komme seg over dette.
  • Treningskampene: Arna-Bjørnar har levert gode kamper, især var det bra å spille jevnt mot Tyresö. De har også benyttet tiden til å variere med spillere. Hvor vidt de har startet for tidlig, vil tiden vise.
  • Økonomien er pen og pyntelig.
  • Erfaringen er vanskelig å kommentere. Arna-Bjørnar har dårlig erfaring fra medaljekamp, og de har et ungt lag, men samtidig har laget spilt en stund i toppen.
  • Grunn til optimisme: Arna-Bjørnar har et godt lag, og de skal helt klart være med i medaljestriden. Klaffer alt, kan det bli sølv, men da skal det til gjengjeld virkelig klaffe. Dessuten er også sentrallinjen til Arna-Bjørnar solid.

Konklusjon

Så hvorfor ikke nå heller? Vel, det er flere momenter. Arna-Bjørnar har ikke nok gode alternativer til førsteelleveren. Dessuten må man spørre seg hvorfor de aldri helt greier å ta medalje. Det handler ikke om overtidsscoringen for Kolbotn, for Arna-Bjørnar skulle ikke kunne regne med poengtap for Kolbotn på Kattems hjemmebane. Det handler ikke om at de spilte uavgjort borte mot et godt Kattem. Kolbotn spilte på sin side uavgjort hjemme mot Medkila. Det handler om at Arna-Bjørnar ikke greier å vinne de avgjørende kampene. Da de slo Stabæk, ble de plutselig med i gullkampen etter å ha vært godt utenfor. Derfor virket ikke kampen så viktig. Da kampen ble viktig i neste runde, mot Røa, tapte de. Da den ble enda viktigere mot Kolbotn, tapte de. På tross av at Stabæk var på papiret bedre enn i hvert fall Kolbotn.

I tillegg har altså Arna-Bjørnar, som det eneste av de fire lagene, blitt svekket etter fjorårssesongen.

Ny regel

De fire siste lagene vil plasseres etter hvor jeg tror de ender, og dermed utgår en sammenlikning av lagene som er blitt gjort mellom 5. og 9. plass og 10. og 12. plass. Neste lag som presenteres tror altså Dynamiteblogg at havner på fjerdeplass.

Kategorier:Toppserietipping

5.-9. plass

Toppserien er vanskeligere å spå i år enn noensinne før. Det er mange lag som har vist stort potensiale, og det er allerede garantert at både undertegnede, LSK Kvinners uoffisielle fanside og Stabæk-TV kommer til å gjøre bommerter. Men det er bare å hoppe i det med begge bena og ta for seg den vanskeligste inndelingen av dem alle, midten. Følgende lag er altså plassert i midten:

 
Amazon Grimstad Klepp Kolbotn
Sandviken Trondheims-Ørn

Det er bare å innrømme at sesongoppkjøringen, de mange byttene, potensialet i laget og en rekke x-faktorer gjør det svært vanskelig å plassere disse lagene internt. Men samtidig skal det nå gjøres, og da må man ta den informasjonen man har til rådighet.

Fjorårssesongen

Amazon Grimstad hadde en under omstendighetene, les: skadene, god sesong. Klepp var en stor skuffelse plasseringsmessig, enda de hadde enkelte kamper som var gode. Kolbotn var den positive overraskelsen. Sandviken var også for første gang på lenge et lag som greide seg i den øverste divisjonen, og leverte i så måte en god sesong. Trondheims-Ørn hadde en under omstendighetene godkjent sesong.

Vinner: Kolbotn. De tok medalje med et redusert lag. Trondheims-Ørn viste at de tilhørte toppen i 2011, og Amazon Grimstad og Sandvikens innsats var et varsku. Klepp var den store skuffelsen.

Spillerstall

Keeper:  Foran seriestart ser det ut til at Sandviken har den beste keeperen, fulgt av Kolbotn. Deretter er det vanskelig å bedømme de tre resterende keeperene. Gjøen er småskadet, og skal trene alternativt et par uker, men det skal vel ikke sette henne tilbake så mye.

Forsvar:  Kolbotn har tre av de fire fra forrige sesong, og skal på papiret være best. Deretter er det vanskelig. Både Sandviken, Amazon og Klepp har på papiret et godt forsvar. Ørn ville ha vært klart nummer to, men de har mistet og rokkert, og det blir vanskelig å se hvordan de blir nå.

Midtbane: Her er det mye interessant. Klepp virker skarpest her, men Kolbotn har noen navn som er gode. Det har Ørn også i Haugstøyl, Hole og Åseng. Amazon Grimstad har et spennende offensivt lag, mens Sandviken har et greit solid lag uten store navn.

Angrep:  Klepp er igjen farligst her. Ørn har noen farlige spillere foran, mens Amazon Grimstad nok en gang er midt på treet sammen med Sandviken. Kolbotn mangler den farlige spissen.

Vinner: Kolbotn har nok den sterkeste stallen. De har mistet kontakten med medaljer, men skal være i stand til å greie topp fem. Deretter blir det tett, men Klepp er hakket foran de tre andre. Men forskjellen er så liten at andre faktorer er viktige.

Trener

Amazon Grimstad har en dyktig og er faren trener i Margunn Haugenes, Klepp og Trondheims-Ørn har trenere man ikke helt føler at har fått vist seg fram, Kolbotn har et ubeskrevet blad og Sandviken har en ganske så suksessfull trener.

Vinner: Amazon Grimstad, deretter Sandviken. Ørns Dahle virker å være hestehodet foran Klepps Velde. Kolbotns trener holdes utenfor hittil.

Støtteapparat

Sandviken virker å ha ting på stell, mens Amazon også har det som virker som et godt apparat etter opprydning. Klepp er i utgangspunktet bra, men har brukt mye tid på å ordne et slagkraftig lag. Kolbotn og Ørn virker på bedringens vei etter at ting har vært kaotisk.

Vinner: Sandviken, deretter Amazon Grimstad og Klepp.

X-faktor

Klepp og Ørn har erfaring både i støtteapparat og spillere. Amazon og Sandviken har potensiale i publikum, mens Kolbotn har god erfaring med å prestere over evne.

Konklusjon

Konklusjonen er at dette er vanskelig. Svært vanskelig. Det er også en del ubesvarte spørsmål. For eksempel, skuffet Klepp på grunn av trener, spillerstall eller uante omstendigheter? Eller fordi de er Klepp? Kan Kolbotn få en målscorer til toppseriestart? Hvor redusert er Stald og Gjøen etter mindre skader? Det kan gjøre store forskjeller.

5. Kolbotn – Enda laget knapt scorer mål, har de flere dyktige spillere som kan ta steget. De er også flinke til og vant til å prestere på svært høyt nivå.
6. Klepp – Klepp har et godt lag, et ryddig støtteapparat, et elendig irrigasjonssystem og masser av erfaring. Og noe å hevne.
7. Amazon Grimstad – Et godt lag godt fordelt. Usikkerhetsmomenter foran og bak, men skal være gode nok til å få til gode resultater uansett.
8. Sandviken – Jevnt godt fordelt, men mangler toppspillere generelt.
9. Trondheims-Ørn – kan selvfølgelig overraske, men for mange førstelagsspillere og de rett bak har forsvunnet. Kan redde inn noe til høsten, men tror ikke helt det blir nok.

Fra tidligere:
10. Kattem
11. Vålerenga
12. Fart 
(begrunnelsen for plasseringene 10-12)

Trondheims-Ørn

«Med få utskiftninger i spillestallen og en økonomi på stell råder optimismen i Ørn foran seriestarten.» (fotball.no)

Tja. Øyeblikkelig er det to innvendinger mot den setningen. Thomas Dahle har en vanskelig situasjon med et lag med langt færre spillere på høyt nivå. Men Ørn har overrasket tidligere.

Fjorårssesongen

Resultatmessig var Ørns sesong i og for seg grei. Med litt mer innsats i siste serierunde kunne Ørn ha kommet på femteplass i stedet for sjette,  men det er vanskelig å motivere seg for det. Det ble også semifinale for Trondheims-Ørn, som dermed har vist at de kan vinne de viktige kampene – i hvert fall i cupen. Resultatene i serien var ryddige, men Ørn viste at de aldri var på nivå med lagene over. Bare mot Kolbotn borte og LSK Kvinner hjemme  tok Ørn poeng (riktignok tre), mens de andre kampene mot topplagene ble tap.

Spillerstallen

Her svir det. Trondheims-Ørn har virkelig mistet mange spillere. Gunilla Forseth dro til Kattem, Autumn Browning dro tilbake til USA, Anne Grete Storli la opp, Marita Eide har tatt en pause, Solfrid Andersen Dahle er gravid og Tina Wulf har gått til Vålerenga. Keeper Ingvild Johansen har sannsynligvis dratt til Bodø for å studere til å bli politi. Inn har Ørn fått en Fart-spiller og en keeper fra Malvik i tillegg til mange juniorer. Hvilket betyr at om man går i detalj, ser det slik ut:

  • Keeper er altså Kristine Nøstmo, en ny keeper fra Malvik. Hun får mye skryt, men er for ung og urutinert til at man ikke må se på keeperplassen som et usikkerhetsmoment. Bonus for at hun nylig ble tatt ut til J19.
  • Forsvaret til Trondheims-Ørn er enda mer forvirrende enn vanlig. De bruker garantert Kristin Lie der, men hun kan også spille i angrep. Camilla Åseng var fast på høyre back, men nå eksperimenterer Ørn med henne på midtbanen. Mali Næss og Kamilla Lillefjære er sidebacker, men de bytter posisjoner. Vi regner med denne førstefireren: Mali Næss/Kamilla Lillefjære, Kristin Lie, Synnøve Lindseth, Ida Flakk (Flakk sliter med en skade, men regnes å være klar til seriestart eller litt senere). Lie blir nok byttet ut med June Holter til tider, men mye peker på at dette blir fireren i flere kamper til Solfrid Andersen Dahle etter sigende kommer tilbake i august. Fireren er dermed på papiret ryddig, men svak for skader.
  • Midtbanen er derimot sterkt skadet. Marita Eide og Tina Wulf er ute. Inger Ane Hole fortsetter, men så er det usikkert. Mens angrepsspillere som Andrea Haugstøyl og Hege Nordvik kan være indreløpere, er det midtbaneankeret som er problemet, og det ser ut til at høyreback Åseng omskoleres dit. Kristin Sjøvold er også et spennende navn som er blitt brukt en del på midtbanen som første innbytter i 4-3-3 eller fast i midten på 4-4-2.
  • Angrepet består av spillere som hittil er plassert andre steder, som Kristin Lie, Hege Nordvik og Andrea Haugstøyl, i tillegg til Oda Fugelsnes.  I tillegg har Martine Flakk blitt omskolert til spiss, og de har flere yngre spillere som skal ta opp arven, som Siri Mork og Guro Ramstad. Lie er en svært god spiss, men det ser ut til at hun prøves mest som midstopper. Dermed blir nok angrepet ungt og noe uerfarent.

På grunn av beskjeden informasjon har dynamiteblogg unnlatt å nevne flere spillere som ikke har vært i førsteelleveren. Ørn har en stall ifølge egen hjemmeside på 23 spillere, Ingvild Johansen inkludert.

Trener

I 2011 hadde Thomas Dahle et godt lag å flyte videre på til sånn helt greit resultat. Nå må han skape noe av lite. Dette blir en stor svenneprøve for Dahle, og ettersom han bare har en halv sesong som trener for laget, er det vanskelig å si stort om hvordan han ligger an. Når han skal ha uttalt at Ida Wulf [sic] og Gunilla Forseth er de eneste tapene, virker det litt pussig, også om det viser seg at de beholder Johansen. Han er offensiv i tankegangen og lover topp fem. Fine med en offensiv innstilling.

Støtteapparat

Enda Trondheims-Ørn kom seg pent igjennom nåløyet, sitter man med en følelse av at det lenge har vært mye rot rundt denne klubben. Det er ofte pengeproblemer, og laget har levd en nomadetilværelse i Trondheims-distriktet. Laget trenger noen sesonger med ro og stabilitet, der de yngre blir satset på og nye ideer legges på is. Dermed spørs det om planene om å bygge seg et stadion er det lureste de kan gjøre nå. Men ny spillerutvikler, ny daglig leder (igjen) og ny sportslig leder vil det annerledes. Med Legea som ny draktleverandør satser ørnene stort. Ørner er kjent for å fly høy, og dermed er det en umulighet å samtidig ha bakkekontakt.

X-faktor

  •  Publikum: Trondheims-Ørn trekker svært få til kampene. Men dette er spillerne godt vant til.
  • Omorganisering: Halve førsteelleveren fra i fjor er borte, å få den nye til å sitte kan ta litt tid.
  • Treningskamper: Dahle bruker kampene til å kjøre inn formasjoner og spillere. Men resultatene har latt vente på seg, og Ørn framstår ikke som et vinnerlag fram til seriestart.
  • Erfaring: Det er fortsatt spillere med erfaring, men treneren har ikke det, og stallen domineres av juniorer eller unge seniorspillere.
  • Grunn til optimisme: Om erstatterne på midtbanen og i angrep gjør jobben, vil i hvert fall førsteelleveren se god ut. Dahle har kjennskap til de tidligere juniorene, og kan nok bruke dem godt. Det kan holde til en pen plassering.

Idrettslaget Sandviken

 Sandviken har slitt med å få fotfeste i Toppserien. Det ser de ut til å gjøre noe ved nå.

Fjorårssesongen

Sandviken tok 19 poeng, det meste de har tatt siden 1998 i Toppserien. Dette er selvfølgelig noe flatterende; det har blitt flere lag og dermed flere kamper siden den tid. Men likevel var Sandvikens innsats spesiell fordi de aldri var med i nedrykksstriden. Tvert imot var de bare fire mål bak Kattem, og det var ikke veldig langt opp til Klepp heller. For Sandviken var dette en svært god sesong, men de rotet bort seieren i minst to tilfeller, borte mot LSK Kvinner og hjemme mot Trondheims-Ørn, i siste liten.

Spillerstallen

Sandviken har en tropp med stadig flere spillere på aldersbestemte landslag De har J19-spillererne Maren Knudsen, Mia Nygard og Helene Gloppen,  i tillegg til tidligere J19-spiller og målscorer en masse Melissa Bjånesøy og U23-keeper Nora Gjøen. I tillegg har Sandviken nøkternt sett vært vinner av overgangsmarkedet; ikke har de mistet noen, ikke har hatt noen langtidsskadde hittil og til gjengjeld har de skaffet seg en rekke interessante spillere i Isabelle Gjerde, Maren Knudsen, Karoline Bakke, Trude Johannessen, Maren Storhaug Fosse og selvfølgelig Nora Gjøen.

Keeper: Her har Sandviken, med respekt for habile Elise Barsnes, gjort et stor forbedring i å få med seg Nora Gjøen. Gjøen kan fortsatt variere, men på topp er hun veldig god. Hun har en liten skade, men den er sannsynligvis over innen kort tid.

Forsvar: Med Maren Knudsen, Helene Gloppen, Trude Johannessen, veteran June Hammersland og nyvinning fra Klepp Maren Storhaug Fosse, kan Sandviken ha et relativt kompetent forsvar. Vi legger på Marita Salbu også, som virker ganske god. Jeg har ikke glemt Ingrid Østervold Stenevik der bak, men jeg vet for lite om henne til å kommentere. Det er i hvert fall nok forsvarsspillere til å vare en sesong.

Midtbane: Mia Nygard er nevnt, i tillegg blir Isabelle Gjerde og Karoline Bakke interessante nyvinninger. Lise Rikstad, Vilde Gripnar, Ingelin Ognedal og Caroline Bjånesøy og Linn Aarland var aktive i forrige sesong, så det er ikke noe å si på bredden, og det blir ille lett å ta ut midtbanen. Men de mangler noe helt i toppen;  det er ikke noen av de store navnene. I tillegg til den ganske lange navnelisten på midtbanen, pleier de å få gjelp av angrepsspillere, for eksempel Tonning. Gjerde er riktignok på Bali til medio mai, men hun kan bli viktig i juni og høstsesongen.

Angrep: Melissa Bjånesøy sier seg selv. Men samtidig er også Kine Tonning og Tonje Stald flinke til å score. Vilde Øyri er også nå i angrep, og har allerede scoret noe i treningskamp, blant annet begge mot Vålerenga.  Silje Torvanger er også et spennende bekjentskap, hun scoret mot Kolbotn. Likevel skal Bjånessøy og Stald (når hun er tilbake fra hjernerystelse) være førstevalg.

Trener

Det er lite å si om Øyvind Nordtvedt annet enn at han har lyktes i å rykke opp med Sandviken og sikre plassen med relativt god margin for et lag som har slitt med å greie nettopp det. Med andre ord kan man trygt si at han har levert i sine første to år. Han virker også populær blant spillerne, og det hjelper med å skape et godt samhold og miljø.

Støtteapparat

Støtteapparatet til Sandviken ser ut til å gjøre jobben pent. Det er ingenting å utsette på dem utifra hva man har hørt, og de har fått seg en fin stadion. Hjemmesiden fortjener også skryt. Det at Sandviken har ambisjoner om å kjempe midt på tabellen er nok delvis takket være god jobbing i kulissene.

X-faktor

  • Forventninger: Sandviken har ingen. Om laget ikke rykker ned, noe som er svært lite sannsynlig, vil de fleste være fornøyde.
  • Nye spillere: Mange nye spillere må sette seg inn i spillestilen. Kan skape noen problemer. Til gjengjeld har de en stor stall.
  • Publikum: Det finnes et potensiale i Sandviken, da de kom på en ryddig femteplass i publikumstabellen. Med større forhåpninger nå, kan bergenslaget få en god støtte. Arna-Bjørnar har vist at bergensere ser fotball også om det ikke er Brann som spiller.
  • Treningskamper: Slo Arna-Bjørnar, riktignok i januar, og Kolbotn. Begge anstendige resultater, men ellers har det bare vært greit. Viktigere er det at de har rullert mye med spillere, og dermed funnet ut en god del om hvor de står.
  • Erfaring: Beskjeden. June Hammersland har mye, ellers er dette et veldig ungt lag. Støtteapparatet har imidlertid mer erfaring.
  • Grunn til optimisme: Sandviken har et godt lag, og enda det ikke er noen stjerner bortsett fra Bjånessøy og kanskje Gjøen, har de et jevnt lag. De beviste at de ikke er noe bunnlag allerede i fjor, og med de forsterkningene de har fått, kan Sandviken bli et lag som gjør det vanskelig for flere motstandere som man forventer skal slå dem.

Kolbotn Idrettslag

Andre regel i toppserietipping (første er: Aldri si noe skråsikkert om Klepp) er «Aldri undervurder Kolbotn». Det gjør det vanskelig å vite hva man skal si om den falne storheten.

Fjorårssesongen

Kolbotn gikk i 2009 over til en ny fase, der etablerte spillere og flere medlemmer av støtteapparatet forsvant, og Dan Eggen tok over et stadig yngre lag med talenter som han fikk mye ut av. 2011 ble hans avskjedssesong, og nok en gang tok han en bronse på tross av at laget var sterkt redusert. Kolbotn var blant de store positive overraskelsene i Toppserien 2011, og at avstanden opp til sølv var null poeng og målforskjell forsterker innsatsen deres. De var også svært nære en cupfinale, og høstsesongen deres er en av de bedre i Toppseriens historie.

Spillerstallen

Kolbotn har tapt svært mange spillere. Line Smørsgård gikk til Klepp, Ann-Mari Dovland til Piteå, Tinja-Riikka Korpela til LSK, Maija Saari til AIK og Ada og Andrine Hegerberg gikk til Stabæk. De nye spillerne er Kirvil Schau Odden (sannsynligvis) og Katrine Dreier Andresen fra Røa og Ellen Wang, Nicoline Viker og Ina Gausdal fra Linderud-Grei, i tillegg til Kristin Mikaelsen fra Høybråten/Stovner.

  • Keeper er sannsynligvis Kirvil Schau Odden. Hun har stort potensiale, men har liten kamperfaring fra Toppserien.
  • Forsvaret er nesten intakt; Cecilie B. Liane, Runa Vikestad og Anja Sønstevold fortsetter. Sannsynligvis er Nora Byom-Nilssen venstre back. Interessant, men tre av de fire skal kjenne hverandre godt. Av disse har ikke Runa Vikestad kommet helt tilbake til landslagsklasse, men kan levere gode kamper fortsatt. Liane blir stadig bedre, og Sønstevold holder et godt nivå. Ina Gausdal er også et godt alternativ som midtstopper. Foreløpig plasserer jeg Andrine Tomter på midtbanen, men hun kan også være et alternativ i forsvar.
  • Midtbanen blir spennende.  Andrine Tomter, Katrine Dreier Andresen, Camilla Christensen, Ingvild Isaksen, Ellen Wang, Nikoline Viker, Julie Voktor Pedersen og, når de er tilbake fra skade, Marte Berget og Michelle Søderstrøm, gjør at Kolbotn kan stille med en absolutt god midtbane. En strek i regningen at Emelie Erlandsson fikk et avslitt sidebånd, og er ute en stund. Det er vanskelig å plukke ut hvem som spiller i førstefireren fordi Isaksen, Wang, Christensen og sannsynligvis Søderstrøm blir vurdert som spisser. Mari Romstad Stavne er på en lengre reise, og kommer ikke tilbake på noen måneder. Riktignok vil mangelen av spillere som Dovland, Hegerberg og Stavne merkes, men samtidig har Kolbotn en god midtbane.
  • Angrepet er akilleshælen. Målmaskinene er borte, og er ikke blitt erstattet. Emelie Erlandsson har blitt prøvd, men hun fikk et avslitt sidebånd. Også Anette Jokstad er prøvd, og blir nok angrepsspiller ut sesongen. Hvem enn som spiller foran, blir det uansett ikke noen typiske goalgettere, og derfor kan antall scorede mål bli et problem for Kolbotn.

Trener

Med all respekt for Smørsgård, Dovland. Korpela, Saari og Hegerberg ganger to: det største tapet er uten tvil Dan Eggen. Kjell Sverre Hansen Wold har tatt over, og det blir alt annet enn lett å hevde seg. Laget han har fått er et lag nesten uten stjerner, og som i tre år på rad har spilt over evne. Dette blir en svært vanskelig posisjon å fylle for Hansen Wold. Nå er det for tidlig å si noe om Wold annet enn at han har en pen CV hittil. Men så er det dette med overgangen fra å trene gutter til å trene jenter.

Støtteapparat

Det er svært vanskelig å forstå hva som skjer i Kolbotn. Håndteringen av lønnskutt, med å gi ny kontrakt uten lønn med underforstått ultimatum (signér eller finn deg en annen klubb) timer før overgangsvinduet stengte, var svært uheldig. Kolbotn har hatt store problemer med moderklubben, og de har hatt en lang linje med skandaler og problemer (McCormack, Ramsdale, mange spillere forsvant fra klubben) som de mener å ha ordnet opp i. Likevel er det få som føler seg helt trygge. Bonus er at de har Hege Jørgensen, og at det er tegn til at de har opptrådd forsiktig på overgangsmarkedet.

X-faktor

  • Merkevaren: Kolbotn er fortsatt et navn, og dersom de greier å levere gode resultater i noen kamper, kan andre lag fortsatt ha problemer med det å spille mot Kolbotn.
  • Publikum: Kolbotn har dessverre et lavt oppmøte.
  • Økonomi: Kan fort bli et problem fortsatt, enda det neppe er store lønninger igjen.
  • Erfaring: Klubben har i og for seg mye erfaring, men det har vært så mange utskiftninger at man undrer seg på om hvor mye som er igjen. Igjen må Hege Jørgensen trekkes frem som positiv, og igjen må den svært unge stallen trekkes frem som negativ på erfaringsdelen.
  • Grunn til optimisme: Kolbotn har en keeper og flere spillere på aldersbestemte landslag, de har en god forsvarsfirer og flere spennende midtbanespillere. Laget er egentlig ikke så verst, de er bare ikke like gode som de en gang var. Potensiale har de imidlertid i bøttevis.
Kategorier:Toppserietipping Stikkord: ,