Arkiv

Posts Tagged ‘Eli Landsem’

Ved pavens skjegg

september 22, 2011 5 kommentarer

Denne artikkelen handler om at Norge blir akterutseilt på omstendigheter rundt landslaget. En analyse av Eli kommer senere.

Norge hadde onsdag hellet med seg med to svært anstendige resultater: sterk seier over Ungarn, samtidig som Island leverte en kanonade mot det belgiske målet uten å greie å score. Belgia er egentlig ikke så veldig skumle, og de må sies å ha spilt over evne mot et Island som på sin måte også spiller over evne mot gode motstandere, men roter det bort mot dårligere motstand. Belgia er ikke gode nok til å ta poeng fra Norge så lenge vi har mer enn én plan.

Så til overskriften: Å diskutere lengden på pavens skjegg (ingen avbildede paver har noensinne hatt skjegg) eller hvor mange engler som kan danse på et knappenålshode er kjent som å diskutere ting som ikke har noen verdi å diskutere. Noen fakta rundt onsdagskvelden viser at det diskuteres skjegg også her. Vi snakker altså om størrelsen på Toppserien og hvor vidt Eli Landsem har evnen til å trene Norge, om å forbedre produktet for å få flere tilskuere og å ha større og bedre stadion for kvinnene.

Nettopp trenersituasjonen er verd å ta med seg. Når Ungarn, som ikke akkurat er et topplag, har greid å engasjere en gammel VM-spiller (for menn) som trener, er det interessant. Mannen trente riktignok det ungarske topplaget 1. FC Femina i ti år før han begynte med landslaget i fjor, men det er likevel imponerende. Sjansen for at vi får en mannlig tidligere utenlandsproff til å trene det norske kvinnelandslaget er 100% avhengig av Dan Eggen. Ingen andre hadde rørt dem med en påle.

Tilskuertallet er også interessant. Det kom 103 tilskuere til Nadderud. Det var langt flere som så kampen i Island, uten at jeg har greid å grave opp  tall. Det var imidlertid 2800 som så Nederland nedsable overraskelseslaget Serbia. Dette er vanskelig forenelig med mantraene forbedre produktet (Norge er klart bedre enn Nederland) og store stadia (stadionet som Nederland spilte på tar ca. 3500 tilskuere). Men så var det dette med å diskutere pavens skjegg, da.

Men hva med Eli? Det er helt klart at både mot Island og mot kvalifisert motstand i VM slet Norge med å framstå som et lag på høyde med tidligere nivå. Og da gjenstår spørsmålet: hva er det NFF vil?

Personlig tror jeg Norges Fotballforbund har fått det landslaget de vil ha. Og da er det lite som peker i retning av at vi bør gjøre noe som helst når veien mot middelmådighet er så vel utstaket. Det er mange penger å spare i å ikke sende landslaget på tur til Canada.

Advertisements
Kategorier:Landslag Tags:

Et tja for fotballen

Japan er nå regjerende verdensmestre etter å ha slått USA på straffer. Jeg sitter igjen med et tja mesterskapet sett under ett.

Japan er et vanskelig lag å la være å like, men samtidig er de også noe vanskelig å like. Japan har stort sett spilt god og underholdende fotball, og det har vært en seier på sett og vis for kvinnefotballens utbredelse at de kom til finalen.

Samtidig kom de til finalen med en god kamp (Sverige) og en dårlig (Tyskland), og viste at de i og for seg holder nivået, men ikke helt tilhører toppen. Objektivt sett var både USA og Tyskland klart bedre enn Japan. Også England var bedre enn dem, og det eneste laget som slo Japan.

USA på sin side ramlet fram til finalen, men ble stadig bedre jo lenger ut i mesterskapet de kom. Det var først i finalen de virkelig spilte bra, og Japan hadde langt mer flaks enn dyktighet som lyktes å holde USA til straffer. Men USAs bohemaktige forsvar ble deres akilleshæl.

Og det er dette som er den litt irriterende tanken som gnager ved meg. Japan forsvarte og kontret seg til gull. Lagene som dominerer fotballkamper får problemer med lag som legger seg bakpå. Japans seier over USA hadde likheter med Kolbotns seier i 2009 mot Stabæk. Om resultatet var imponerende, så løy det aldri så lite.  USA og Stabæk var begge det dominerende laget som skapte sjanser, mens det altså var respektive Japan og Kolbotn som vant til slutt.

De gode nyhetene er at Norge kan, fullt skjerpet, hamle opp med både USA og Japan. All masing om form, trener og andre unnskyldninger til side, Norge skal greie å ta begge disse finalelagene. Det krever imidlertid at Norge tenker litt annerledes.

Norsk nordmann fra Norge 

Er Norges landslag et distriktsprosjekt eller en toppnasjon?

Og dette bringer meg til min oppsummering for Norges del. Er det typisk norsk å være norsk? Sagt mer fornuftig: bare et klønete forsvar hindret Pia Sundhage i å vinne VM for USA. Samme Sundhage var trener for Kolbotn i omtrent en måned før hun fikk sparken. Det er mulig at det lå føringer og grunner som vi ikke vet om, men det som er helt klart, er at en av verdens beste trenere for kvinner ikke fikk muligheten til å prøve seg i det som da var Norges beste lag.

Norge er svært konservativ når det gjelder idrett. Boklöv-stilen og skøyting i langrenn ble hardt motarbeidet, og alle nyvinninger har møtt reaksjonær motstand og pinlig latteliggjøring. Fotball for kvinner behandles også som en uting i et land som ellers er blant verdens mest likestilte. Og også innen fotballen er det utenkelig at ikke-norske tanker kan vinne fram. Norge var et av de siste topplagene i verden som skaffet seg en kvinnelig trener. Godt bak USA, Sverige, England, Tyskland og Italia kom Norge først i 2009, 21 år etter at vi fikk et kvinnelandslag, med den første kvinnelige treneren (og også den første med erfaring fra Toppserien). Hvor lenge det tar før vi prøver å tenke unorsk på fotballbanen vet jeg ikke, men jeg holder ikke pusten.

For Norge står ved et veiskille. Den enkle veien er å bli sosialdemokratisk og ikke la noen være riktig gode. Kvinnefotball kan bli en allidrett, der de helt OK spillerne kan representere et landslag som kan kjempe om å komme midt på tabellen i kvalifiseringen til VM. Dette er en vei vi ser ut til å foretrekke. Alternativ to er å lære av de to finalistene i VM. USA sto for de gode spillerne, Japan for det gode lagarbeidet. USA skapte kjempesjanser, Japan scoret når de først kom frem. Alternativ to krever imidlertid at alle legger om instillingen til hva det vil si å ha et landslag som skal tilbake til toppen. Det krever hardt arbeid og felles mål. Og det krever at NFF, landslagsspillerne, landslagstreneren og alle andre involvert med en gang bryter med den nåværende tankegangen. Og vi kan begynne med å dyrke de kvalitetene vi trenger, i stedet for å bruke de som har kvaliteter vi allerede har plasseres i posisjoner de ikke hører hjemme i. Og å ikke bry seg om man tråkker på tær eller sårer følelser til de som ikke er gode nok.

Så får heller herrelandslaget representere likhetstanken.