Archive

Posts Tagged ‘landslag’

Og da var det over

Med den snikende følelsen av at det kanskje var like greit. På vårt beste er Norge i stand til å kjempe om medaljer, det er ingen tvil om det. Men vi var aldri på vårt beste. Gnisten manglet, samspillet satt ikke, og vi trodde aldri på oss selv. Noe som, med utviklingen i kvinnefotballen i Norge de siste årene, kanskje ikke er så rart.

Nå gjelder det i stedet å konsentrere seg om framtiden. Ikke EM i 2013. Det blir for tidlig. Heller VM i 2015. Og vi må begynne med å kultivere spillere, ikke bare der vi trenger dem, men som gode alternativer. Vi bør helst ha to lag som er nesten like gode. Og flere som banker på. Nå er det relativt greit å ta ut førsteelleveren. Skal Norge bli best igjen, må det bli vanskeligere å gjøre det.

Og vi kan begynne med å tro på landslaget. Alle sammen. Det er ingenting å vinne på å svartmale alt.

Oppsummering av Toppserien er like om hjørnet, nå som VM for Norges del er over.

Kategorier:Landslag Tags: , ,

Venstre hvaforno?

Fotball er et spill der hvert lag har elleve spillere, der en er keeper, og de ti andre kjemper om å ikke bli venstre back. Det er i det hele tatt noe underlig med denne posisjonen. På tross av at stadig flere lag bruker dobbeltløp, at backen blir stadig viktigere i å igangsette angrep, at stadig flere angrep kommer på siden, og ikke sentralt, er det bare høyre back som anses som viktig i Toppserien.

Når det gjelder høyrebacker, er det nok av disse.  Hedda Strand Gardsjord, Ingrid Ryland, Siri Nordeide Grønli (nå som Toril Akerhaugen er tilbake), Cecilie B. Liane, Astrid Grøttå Ree (som har vært reserve-høyre back når Ryland har spilt offensivt) med flere. Når det gjelder venstrebacker, er det altså slik at de fleste er omskolerte «et-eller-annet-sted-på-banen»-spillere. Dette reflekteres på landslaget, der altså førstevalget til venstre back er en spiller som tidligere kjempet om høyre kant.

Når jeg har tatt opp dette, har jeg blitt konfrontert med to motstridende argumenter, og undertegnede sliter å holde følge med noen av dem:

Det første, og vanligste, argumentet er at det ikke finnes så mange med et godt venstreben. Dette er et tøyseargument. At noen ikke er venstrebent betyr at de må trene seg opp i å skyte med venstre, eller at de må kompensere ved å plassere seg annerledes. Problemet med det er at det betyr at denne noen faktisk må trenes opp til å bli venstre back, som igjen betyr at de ikke kan være venstre back til de blir anerkjent som  gode nok til å være inbytter i angrepsrekka i stedet.

Men til og med om vi godtar dette haltende argumentet på dets premisser, at det er vanskelig å bytte ben eller bli like bra med begge, er argumentet fortsatt svakt. Det vesentlige med å kunne skyte med venstre for en back kommer enten når backen skal igangsette flo-pasninger i boksen eller deromkring eller når hun skal skyte på mål. Flopasningene, eller lompene bakfra i generell retning angrepet, kan gjøres av midstroppere (Røa) eller midtbaneankre (Kolbotn).  At backene skal skyte på mål er heller ikke strengt talt nødvendig: det er ikke mange mål backene har seg imellom i Toppserien. Sidebackenes faktiske hovedoppgave ser ut til å være å komme litt over midtstreken og sende ballen til en bedre plassert spiller. Det skal da være mulig å trenes opp i?

Det motstridende argumentet er at venstre back er en rolle som alle kan fylle, og derfor at denne jobben deles ut til spillere som «kan brukes overalt på banen», såkalte poteter. Der det før var snakk om at venstre back var en vanskelig posisjon, er det nå blitt en lett en. Så lett er det å være venstre back, at hvem som helst kan gjøre det. Det forandrer ikke statusen til posisjonen eller typen spiller som spiller der. Venstre back er stort sett bekledd av en som ikke har fått plass på midtbanen eller i angrep og egentlig vil tilbake dit. Merk forskjellen: Det er ingenting galt i å bli plassert på venstre back om du egentlig er for eksempel midtbanespiller, men om venstre back blir en holdeplass for spillere som egentlig skal av på for eksempel midtspiss, da blir det dumt for alle at denne plasseres der.

Det som gjør det beskjedne antallet venstrebacker enda mer pussig, er at landslaget skriker etter dem – og har gjort det en stund. Vi må langt tilbake i langslagshistorien før vi finner en venstre back som faktisk spilte samme sted på klubblaget. Ikke bare fordi jeg er Røa-tilhenger, men også fordi jeg synes hun har løst oppgaven om å kombinere defensiv og offensiv spillestil mer enn tilfredsstillende, synes jeg at Guro Knutsen Mienna har løst venstrebackrollen godt – enda hun er høyrebent og egentlig midtbanespiller. Men når det er sagt, er nok den posisjonen blant de det i framtiden vil være lettest å spille seg inn på.

I hvert fall når det ikke er noen reelle konkurrenter.  Venstrebente eller ei.

Nytt landslagsuttak

Algarve Cup står for døren. For eventuelle nye fans av fotball spilt av kvinner, er Algarve Cup en grei oppladning som ingen andre enn USA og kanskje Sverige tar alvorlig. Likevel er det en god gjennomkjøring før VM, og man får ofte gode svar på formen.

I anledning nevnte turnering har Eli Landsem tatt ut følgende tropp:

Keepere:

  • Ingrid Hjelmseth – Stabæk
  • Erika Espeseth Skarbø – Arna-Bjørnar
  • Caroline Knutsen, Røa

Forsvar:

  • Maren Mjelde – Arna-Bjørnar
  • Hedda Strand Gardsjord – Røa
  • Trine Rønning – Stabæk
  • Runa Vikestad – Kolbotn
  • Ingrid Ryland – Arna-Bjørnar
  • Nora Holstad Berge – Linköping

Midtbane:

  • Lisa-Marie Woods – Fortuna Hjørring
  • Leni Larsen Kaurin – Wolfsburg
  • Guro Knutsen Mienna – Røa (muligens forsvar)
  • Gry Tofte Ims – Klepp
  • Lene Storløkken – LSK Kvinner
  • Lise Klaveness – Stabæk
  • Madeleine Giske – Arna-Bjørnar

Angrep:

  • Lene Mykjåland – Røa
  • Isabell Herlovsen – LSK Kvinner
  • Elise Thorsnes – Røa
  • Cecilie Pedersen – Avaldsnes
  • Lindy Melissa Wiik – Stabæk

Fordelingen: 3 keepere, 6 i forsvar, 7 på midtbanen og 5 i angrep. Dette virker svært ryddig. Tre keepere er nødvendig all den tid vi ikke er sikre på om Erika Skarbø er tilbake i gammel form, og dessuten er keepere ikke sjelden ute med skade i sesongoppkjøring. Det er bra å ha et alternativ om Hjelmseth skulle bli det.

Av de seks forsvarsspillerne, ligger nok Gardsjord, Mjelde og Vikestad pent an, mens Rønning har vært borte en del på grunn av skade, og vet at hun bør bevise seg. Akerhaugen er ikke med, også på grunn av skade, men hun er definitivt en contender. Venstre back er en rolle som fortsatt ikke helt har blitt bekledd, men sist ble Guro Knutsen Mienna satt i den rollen. Guro er vanligvis på høyresiden, men om hun fungerer bra der, er det en god forsterkning.

Når det gjelder midtbanen, er den nok preget av at Ingvild Stensland mangler. Stensland går rett inn i midtbanen når hun er skadefri, så det er sannsynligvis tre ledige plasser. En annen spiller som mangler er Emilie Haavi. Hun er ikke ferdig med skaden, men når hun er det, kan hun absolutt bli en utfordrer. Woods og Klaveness er hete kandidater, mens det mangler et godt høyre indreløper-alternativ. Den naturlige er Leni Larsen Kaurin, men hun har vært noe av og på. Jeg ville ikke bli overrasket om Ims fikk spilletid, fordi hun er den med mest defensive fibre på midtbanen.

Angrepet er relativt stort, og man kan lure på om det hadde vært en idé å vurdere angrepsspillere på midtbanen, slik Haavi har blitt med hell. Det er likevel gode navn med tre tidligere profesjonelle spillere, en superkomet som kanskje spiller i Bergen og en veldig dyktig sogning. Om Thorsnes får til ting på landslaget som på klubblaget, er hun en kjempekandidat. Hun er også, som Lene Mykjåland, god til å gi pasninger, og kan dermed være god i tospann med targetspillere som Pedersen eller Wiik. Herlovsen er litt av begge deler.

Mangler det noen? Ser man bort ifra de skadede (Akerhaugen, Stensland, Haavi) er førsteinntrykket «nei». Kanskje et godt midtbaneanker, men det er mulig at Storløkken får den rollen. Muligens en venstre back, men om Guro tar den, virker det også lovende.

Så denne gangen skal jeg hoppe over klagingen og heller gratulere Eli med et godt uttak.

Kategorier:Landslag Tags:

Verdens beste dårlige lag

Eli Landsems jenter har, uten skadede toppspillere, og med en haug med bytter, spilt uavgjort mot England.Null-null.  Norge, som utleverte buksevann til et B-lag fra Nederland har altså igjen levert et «helt OK til å være januar»-resultat.

Problemet er at vi nordmenn er så begeistret for alt som er engelsk at vi faktisk tror at både herre- og kvinnelandslaget er best i verden, enda begge to fikk absurde mengder juling av Tyskland nylig. For kvinnene var det jo ekstra flaut. England kom til finalen i EM etter en svært svært lett vei.  De slo Finland i en tett kamp, og Nederland etter ekstraomganger. Det samme Nederland som vi slo 3-0 hjemme. Ikke et mål for lite. Vi spilte en god omgang mot Tyskland i semifinalen. England bare dummet seg ut. I kvalifiseringen til VM slet England mot Spania, og reddet seg inn i de siste ti minuttene. I neste fase slo de Sveits to ganger, men overbeviste ikke. Sveits har to gode spillere.

Og hvordan reagerer norsk presse på at vi har spilt uavgjort mot dette laget? Med «greit resultat så tidlig i sesongen»? Eller kanskje «måltørke mot England»? Ikke Aftenposten. Der er det hæla i taket. Vi spilte uavgjort mot England! Selveste England! Kjempers fødeland!

La oss være ærlige et lite øyeblikk. Med all respekt for Frankrike, England er verdens beste dårlige lag. Vi skal akseptere at vi spilte uavgjort mot dem på en OK dag med mange skader og uvante konstellasjoner. Men vi skal ikke være stolte. Vi er for gode til det. Og det stopper ikke der. La oss slutte å skryte av resultater mot lag vi er klart bedre enn og å være redd for lag vi er på nivå med.

Vi er Norge. Vi har vært best i verden. Vi er en fotballstormakt. Da er det jamen på tide å oppføre seg deretter.

Kategorier:Landslag Tags:

Elis nyeste landslagsuttak

januar 5, 2011 4 kommentarer

Eli har fornyet kontrakten med NFF, og noe av det første hun gjorde etter det var å ta ut troppen til La Manga. Troppen er noe større enn en standard tropp, og Eli har alle planer om å eksperimentere, virker det som. Med til sammen 27 spillere, er det klart at Eli vil prøve ut flere alternativer. Og samtidig er dette en nå-eller-aldri sjanse for flere.

Keepere:
Ingrid Hjelmseth, Stabæk
Erika Skarbø, Arna-Bjørnar

Forsvar:
Maren Mjelde, Arna-Bjørnar
Ingrid Ryland, Arna-Bjørnar
Anja Sønstevold, Kolbotn
Runa Vikestad, Kolbotn
Nora Holstad Berge, Linköping
Marita Skammelsrud Lund, LSK Kvinner
Hedda Strand Gardsjord, Røa
Toril H Akerhaugen, Stabæk
Trine Rønning, Stabæk

Midtbane:
Madeleine Giske, Arna-Bjørnar
Kristine W Hegland, Arna-Bjørnar
Gry Tofte Ims, Klepp
Cathrine Dekkerhus, Stabæk
Lene Storløkken, LSK Kvinner
Ingvild Stensland, Lyon
Ingvild Isaksen, Kolbotn
Guro Knutsen Mienna, Røa
Lise Klaveness, Stabæk
Lisa-Marie Woods, ukjent
Leni Larsen Kaurin, Wolfsburg

Angrep:
Cecilie Pedersen, Avaldsnes
Isabell Herlovsen, ukjent
Lene Mykjåland, Røa
Elise Thorsnes, Røa
Lindy Melissa Wiik, Wolfsburg

Dette er en interessant tropp, men det er ting verd å nevne:

1. Keeper. Her mangler navnet Ingrid Thorbjørnsen, men ettersom Ørn har skaffet seg Kattems førstekeeper, er det mulig at Thorbjørnsen har lagt opp i ung alder. To keepere avslører uansett at Eli ikke anser det som sannsynlig at Hjelmseth ikke spiller i VM.

2. Forsvar: Her ser vi nok en gang at Marit Sandvei ikke er å finne i troppen. Om det ikke er en liknende forklaring for henne, anser altså ikke Landsem Sandvei for å være god nok engang for de 27 beste spillerne. Dermed er det ingen venstreback som faktisk spiller på venstre backposisjon. Nok en gang kan vi få en spiller som mangler løpsstyrken eller er vant til å spille på venstre.

Det blir ellers interessant å se om Stabæks faste stoppere begge må vike for Mjelde og Vikestad, eller om det blir en blanding. Akerhaugen har i det siste spilt venstre back på landslaget, men hun mangler det offensive, og blir derfor litt for midtstopper-aktig også som venstre back. Det kan bety at venstre indreløper eller kant må gå mye tilbake. Høyre back virker veldig trang, med Ryland, Gardsjord og muligens Nora Holstad Berge. For øvrig et spennende navn verd å legge merke til. Mest sannsynlig er Gardsjord trygg; når hun er skadefri er hun selvsagt. Ryland er imidlertid offensiv nok til at hun muligens kan vurderes som venstre back, men hun er nå engang høyrebent.

Vurdering: Gardsjord og Mjelde føles trygge. Vikestad har absolutt levert, men Rønning har masser av erfaring. Akerhaugen, Sønstevold og Skammelsrud Lund må kjempe hardt for å få plass, men venstre back-rollen virker overraskende inviterende.

3. Midtbane

Det første som slår en som studerer midtbanespillerne, er hvor offensiv den er. Midtbaneankeret, for eksempel, har få kandidater. Stensland sliter med skade, og spiller kanskje ikke. Da blir det en åpning for Ims eller Berge, om hun i stedet vurderes som midtbanespiller. Woods er uansett den mest sannsynlige makkeren, i og med at Norge nesten garantert spiller 4-4-2.

Samtidig skal altså Solveig Gulbrandsen erstattes. Hennes gode blikk for pasninger og posisjoner vil bli savnet, og det er ingen klar arvtaker til den rollen fra offensiv posisjon. Men det er nok av høyrekantmuligheter. Guro Knutsen Mienna har noe av det som trengs, og er en mulighet. En annen er Leni Larsen Kaurin, som har fått en del spilletid hos Wolfsburg.  Imidlertid er det nok dette som er grunnen til at så mange unge og lovende er tatt med. Av de utvalgte: Hegland, Giske, Dekkerhus og Isaksen er det vel Giske som peker seg mest ut. Imidlertid kan Isaksen og Hegland konkurrere med Lise Klaveness om sisteplassen. Det er ingen enkel jobb, men Klaveness har vist manglende evne til å gi fra seg ballen til rett tid.

Vurdering: Stensland bør være trygg enda hun sannsynligvis ikke spiller. Woods også. Klaveness må finpusse pasningsfoten, men rotteracet er fort om den siste plassen. Kaurin og Knutsen Mienna er to favoritter, men det er fortsatt veldig åpent. Vi har selvfølgelig ikke glemt at Emilie Haavi lurer i kulissene.

4. Angrep: Angrepsrekka er forbausende uforandret fra tidligere. Lene må bevise at hun er god uten jetlag, Isabell må bevise at hun er god enda hun ikke spiller i Lyon lenger, Elise må få gjennobruddet sitt og Wiik på kjempe seg inn. Vanskelig å si hvor de står per idag.

Sluttkommentar:

Men er det noen som mangler? Vel, som tidligere nevnt, burde Marit Sandvei ha blitt tatt ut. En tredje keeper burde også ha blitt vurdert i tilfelle skade. Ellers er de fleste tatt med. Det later til å bli en spennende oppkjøring.

Kategorier:Landslag Tags:

Ikke er det damer…

november 30, 2010 1 kommentar

Norge har kommet i en overkommelig pulje i VM. Riktignok har vi i senere tid slitt mye mot det noe overhypede Brasil, og riktignok har Australia vist seg å være vanskelige, men skal vi ha ambisjoner, bør vi sikte på minst uavgjort mot Brasil og seier over Australia.

Noe er pill råttent i Ekvatorial-Guineas rike

Det tredje laget, derimot, er en litt annen historie. Ekvatorial-Guinea er et absurd land. For eksempel heter landet Ekvatorial-Guinea, men det ligger ikke ved ekvator. Som eneste land i Afrika har det spansk som offisielt språk, og spansktalende land, Spania unntatt, pleier å være beryktet innenfor styresett. Ekvatorial-Guinea er intet unntak. Det styres absolutt av  Theodoro Obiang Nguema, som tok over landet i ett kupp mot sin onkel i 1979 og dømte ham til døden for høyforræderi, høyst fortjent, for øvrig. Han er hakket klokere enn Saddam Hussein, og vinner bare valgene med 93-99% av stemmene. Ingenting foregår i landet uten at han har minst en hånd med i spillet.

Søstrene Simporé da de representerte Princesses i Burkina Fasos femnasjonersturnering.

Kvinnelandslaget er i så måte riktig så festlig. Det har versert rykter om at landslaget består av ikke-særlig-naturaliserte spillere som egentlig kommer fra andre land og har blitt kjøpt opp av presidenten. Laget som spilte i Afrikamesterskapet er ikke akkurat av ekvatorialgunieansk oppvekst.  Minst tre spillere kommer fra Burkina Faso, fem fra Brasil, tre fra Nigeria, en fra Spania, en fra Senegal og en fra Kamerun. En av spillerne har spilt i Singapore (!) i 2007/08. I tillegg har spanjolen spilt for Spanias J19-landslag under EM i 2004.

Som om det ikke er kontroversielt nok, er det verre med flere spillere, især spiller nummer 8, Salimata Simporé. Det har gått rykter om at Salimata er en mann, og at han(?) ikke er den eneste. Salimata har unektelig maskuline trekk. Av alle land har Sør-Afrika, Caster Semenyas hjemland, levert inn protest mot dette. Men det skal også sies at Caster er rene østrogenbomben i forhold til Salimata. Salimata anklages for øvrig for å ha spilt for A-landslaget til både Burkina Faso og Elfenbenskysten, sistnevnte for senere trener for Ekvatorial-Guinea. Søsteren til Salimata har skapt kontroverser fordi hun (?) ble overflyttet til Ekvatorial-Guinea på en svært kontroversiell måte som kan minne om bestikkelser. Kort sagt, søstrene Simporé har mye svært tvilsomt rundt sine personer. Sør-Afrika har nok imidlertid ikke bare bare rettskafne motiver med protesten. Dersom Ekvatorial-Guinea blir disket, vil sannynligvis Sør-Afrika ta over Evatorial-Guineas plass.

At det er mye svært tvilsomt med Norges kommende motstander er det liten tvil om. Men hvordan FIFA reagerer på dette gjenstår å se. Det mest sannsynlige er at de utsetter saken offisielt, og sender en svært skarp anklage mot Ekvatorial-Guinea. Med Argentinas 0-11-tap mot Tyskland i 2007, er det siste FIFA trenger å få en ny skandale. Problemet er at Ekvatorial-Guinea er et svakt land, og uten de kontroversielle spillerne er landet sannsynligvis en så dårlig motstander at Argentinas tap kommer til å framstå som en jevn og tøff kamp. Om de erstattes av Sør-Afrika, bør det gå noe penere. De ligger på nivå med Ghana, som Norge «bare» slo 7-2 i en ikke særlig god kamp av nordmennene.

Les mer om saken her: http://roonba.wordpress.com/2010/11/14/salimata-simpore-courts-controversy-again/

Kategorier:Landslag Tags: , ,

Norsk negativisme

november 27, 2010 3 kommentarer

Hvis det ikke fantes katastrofer, måtte vi finne dem opp. Tilhengere av fotball, da spilt av kvinner (jeg er personlig lei av uttrykket kvinnefotball), ser ut til å male fanden på veggen til det kjedsommelige.

Den vanligste av disse depresjonene gjelder landslaget. Norge har ifølge eksperter vært på vei ned siden 2001, og det er ikke måte på hvor mye bedre ting står til i Italia, Frankrike, England og Sverige. Likevel har ingen av disse landene tatt oss igjen i turneringer (under EM i 2009 fikk England en altfor lett vei til finalen). Kanskje dette er et triks for å få mer midler, men jeg tror det bare skaper dårlig stemning. Og det er generelt sprøyt sagt av folk som burde vite bedre. Til å være et så dårlig lag, har det faktisk gått riktig så bra.

En ny vri på negativismen omhandler Mesterligaen. Det heter at med to unntak, Trondheims-Ørns og Kolbotns semifinale, er det bare tristesse her også. Egentlig kan vi se bort ifra disse også. Trondheims-Ørn kom til semifinale på bekostning av et ukjent hviterussisk lag. Kolbotns overraskende seier over Frankfurt ble avløst av 1-11 mot Umeå. Men med tanke på at det verken i fotball for menn eller håndball for kvinner har vært noen sammenheng mellom landslagets og klubblagenes suksess, er det muligens heller her problemet ligger. Det er muligens slik at vi i Norge ikke kan finne nok talenter til å ha et topplag som kan markere seg slik Larvik gjør i håndballen (bortsett fra internasjonalt, da). Men Toppseriens styrke er vel at det ikke er avgjort på forhånd?

Paradoksalt nok klages det også over at alle talentene går til Oslo. Dette er en grov overdrivelse med få faktiske eksempler; Stabæk har stort sett holdt seg til eldre spillere, og de spillerne Røa har forsynt seg av er ikke akkurat lokale talenter (telemarking i Trondheim, sogninger i Bergen og så videre).  Ideen er også at Oslo er spesielt egnet for kvinnelige fotballspillere fordi vi har Universitetet i Oslo, og en tredjedel av kvinnelige toppseriespillere tar høyere utdannelse. To tredjedeler tar ikke høyere utdannelse. Flere som tar høyere utdannelse drar også til Bergen og Trondheim. Igjen dreier det seg om overdrivelser for å få fram poeng. Som et post scriptum kan nevnes at de fleste som bekymrer seg over utviklingen mot Oslo-sentrering også ser på utviklingen framover og regner med at Oslo-dominansen vil forandre seg. Man kan da undre seg hva poenget deres er.

Personlig tror jeg at Norge kan markere seg godt fortsatt. Jeg tror også at Toppserien greier seg fint, etter en liten omjustering, uten både pengene og kravene til NFF. Mesterligaen er vanskelig, men når lagene får merke nivået, kan de nok markere seg mer stabilt.

Skal dette gå bra, kan det være en idé å sette seg inn i ting før man uttaler seg, og å legge igjen svartsinnet. Det er allerede altfor mange pessimister i Norge.