Archive

Posts Tagged ‘trenere’

Trenerkrise 4: unødvendig tillit

Mellom profiler som egentlig er på vei til herrefotballen, trenere som av en eller annen grunn gir seg etter to år og trenere som blir skviset mellom spillergruppe og styre, kan man undre seg om hvordan klubbene greier å få trenere i det hele tatt. Imidlertid er det motsatte temaet. For hvor mange trenere får sparken på grunn av manglende resultater?  Den fjerde og siste artikkelen i Trenerkrise-artikkelserien  handler om manglende håndtering av trenere som ikke leverer.

Kick-off for Toppserien forventes å bli et fyrverkeri av kjedsomhet. Røa vil sannsynligvis «fortsette utviklingen», Kolbotn vil «etablere et nytt lag», Trondheims-Ørn vil «skape stabilitet», Stabæk «etablere seg i toppen» eller tilsvarende dørgende kjedelige utsagn. Dette er dessverre virkeligheten for fans av toppserieklubber – de mangler gnisten og viljen. Ikke internt, men eksternt. Eksternt er alt pent og pyntelig og dannet.

Nettopp dette er problemet når man skal analysere treneravganger. I de få tilfellene hvor trenere ikke frivillig forlater posten, blir det gitt ulne svar på spørsmålet om hvorfor trenere velger å gå, og det er aldri det sportslige som er grunnen. Av og til kan det også virke som om de som faktisk oppnår resultater er mindre populære.

Stephen Kerr skrev en gang en analyse av organisasjonsteori der han så på det meningsløse i å belønne handling A når man ønsker handling B. I fotballsammenheng betyr dette for eksempel at hvis man vil bygge opp et topplag over tid (handling B), må man ikke gi trenere sparken om de ikke leverer etter én sesong (handling A). Man bør heller ikke belønne øyeblikkelig suksess dersom denne ikke fortsetter i noen år etterpå, slik at man er etablert på toppen. Som var tanken i utgangspunktet. Oversatt til en setning: Ikke døm langsiktige mål etter kortsiktige krav.

Her er altså Toppserien gjort rett i flere tilfeller. Å ha tro på Gøril Kringen etter to-tre sesonger med nedtur var klokt, nå spirer et nytt Ørn-lag frem. Det finnes også andre tilfeller. Men samtidig, kan trenerbeskyttelsen i Toppserien ha gått for langt?

Problemet med med å sparke trenere etter manglende resultat er imidlertid at man ikke har noen krav om resultat å vise til. Derfor finnes  det flere trenere som har holdt på uten å ha utviklet laget i nevneverdig retning. Det finnes også de som har tatt over lag med potensiale om å kjempe i toppen, og har dratt dem ned i nedre halvdel. Andre har brukt store pengesummer klubben ikke har. Disse trenerne kan ha bidratt til spillerflukt og i verste fall sponsorvegring, men samtidig dømmes de ikke klart nok av klubbene.

Problemet er at det virker som om det er tilfeldig hvem som får fortsette. En av de mest bisarre skjebnene var den til Tomi Markowski i Asker. Han sa at det tok tid å bygge opp Asker til et topplag, men dette var tid han skulle bruke (handling B, altså). I sin første sesong oppnådde han en akseptabel fjerdeplass og en cupfinale med et redusert lag. Før cupfinalen var imidlertid hans etterfølger allerede funnet, sannsynligvis fordi han ikke hadde oppnått øyeblikkelig suksess (handling A). Samtidig kan folk som rykker ned med et tidligere storlag som oftest få fornyet tillit.

Så for å  komme med en revolusjonær idé: hva om toppserieklubber ikke bare la krav til seg selv og til trenerne om utvikling som begge parter var inneforstått med, men også presenterte deler av disse til pressen og oppførte seg deretter? Krav som involverte hvor mye minimumstrening man skal ha, hvor mange spillere en tropp må ha for at det er forsvarlig å stille krav til treneren, hvor mange forsterkninger man skal ha og hvilke sportslige krav man har til treneren både hver sesong (som «ikke rykk ned») og i løpet av en periode på flere sesonger?

Som siste artikkel i Trenerkrise-serien er det på tide med en oppsummering. Det er klart at det har vært altfor mange trenere i Toppserien, noe som ikke akkurat skaper kontinuitet. Hvorfor trenerne slutter, pleier å variere. Noen sikter på bedre jobber i Adeccoligaen eller Tippeligaen. Andre kan ha blitt skremt over de manglende ressursene. Andre igjen sliter med overgangen fra herrefotball til kvinnefotball. Noen blir fanget mellom spillergruppe og styre, eller dømmes av (fraksjoner av) den ene gruppen, enda den andre er fornøyd med dem. Svært få trenere slutter imidlertid fordi klubben ber dem om det, i hvert fall offisielt.

Det er altså like kaotisk i Toppserien som i Tippeligaen, men der Tippeligaen stort sett konsentrerer seg om å dømme trenere etter innsats, virker det som om det er tilfeldigheter som avgjør skjebnen til toppserietrenere. Det er derfor grunn til å mistenke at en del trenere kommer til å slutte i Toppserien 2011, som oftest under en tradisjonell unnskyldning («mer tid til familien», «har ikke tilføyd laget nok») ligger det en forklaring om at noe er alvorlig galt.

Kategorier:Toppserien Tags:

Trenerkrise 3: Konflikt mellom spillere og styre

I 2002 tok Øyvind Skadberg over for Bjørn Roar Vold i Klepp. Året etter tok Magnar Vigrestad over, og han ble i halvannen sesong før Skadberg tok over igjen. Alt med en svært aktiv sportslig leder og en spillergruppe i nær krig. Den tredje artikkelen i Trenerkrise-artikkelserien skal handle om spillergruppe og styre – og om manglende kommunikasjon dem imellom.

I forrige artikkel ble det påvist at mens noen lag har hatt mange trenere, har andre hatt få. Trondheims-Ørn har bare én gang de siste tolv sesongene byttet trener, mens Klepp har hatt åtte. Og mens det har gått opp og ned, mest opp, med Ørn, har det har ikke vært noe tiår å juble for blant de grønnkledte.

I 1999 tok Klepp medalje. Laget var på vei opp etter at de gikk sakte nedover siden gullsesongen i 1987. Imidlertid greide ikke Klepp å beholde de gode resultatene i det nye årtusen. Og dermed er det naturlig at det utbrer seg frustrasjon. Det er blant annet klart at det var store problemer mellom partene lenge før treneren fikk satt sitt preg på laget. I slutten av 2001 kokte det over. Spillerne mente at organiseringen av laget ikke sto i stil til medaljeambisjoner, styret la på spillerne munnkurv, spillerne virket lite fornøyd med treneren, styret kastet seg på ballen, og anklaget treneren for å ikke ta deres formaninger på alvor, og plutselig fikk Klepp en ny trener.

Klepp mistet spillere under bråket, blant annet Ellinor Grønfur, som fortsatt har rekorden på raskeste hat-trick i Toppserien, og fire andre markante spillere. Klepp ble en skuffelse fram til 2005, da Frode Olsen tok dem over midtstreken av tabellen. Før han sluttet etter en sesong uten å oppgi grunn. I påfølgende sesong spilte Klepp kvalifisering om å unngå nedrykk.

Nå kan Klepp avskrives som en kuriositet, men det er langt fra sikkert at de andre lagene som har hatt altfor hyppige trenerbytter fortjener å slippe anklagen. For hva om det rett og slett er slik at  det ikke bare er trenerne det er noe feil med hver gang man bytter trener? Tom Nordlie kommenterte nylig at Start, som også har hatt åtte trenere siden 2000, kom til å ende opp med den sparkede treneren de var minst misfornøyd med ettersom Knut Tørum ikke fikk fornyet kontrakt. Kanskje Start rett og slett bruker trenersparking som erstatning for handling?

Dårlige trenere bør sparkes. Punktum. Det er vel likevel litt pussig at man alltid tyr til det å sparke treneren når det er minimale forandringer gjennom tre markant forskjellige trenere. Man må kanskje vurdere muligheten at spillergruppen, styret, kommunikasjoner, ideer, mål og innsatsvilje fortjener poeng. Dan Eggens innsats i Kolbotn og Geir Nordbys i Røa i 2010 viser hvor langt man kan komme med et lag der alle trekker sammen. Det er dessverre altfor mange eksempler på det motsatte.

Kategorier:Spillere, Toppserien Tags:

Trenerkrise 2: Kontinuitet

Røas trener Geir Nordby er klar for nok en sesong. Det er også Arna-Bjørnars Morten Kalvenes og Gøril Kringen i Trondheims-Ørn. Disse skiller seg klart ut fra de andre lagenes trenere. I den andre delen i en serie på fire artikler om trenere i Toppserien skal Dynamiteblogg se på kontinuitet på trenersiden.

Av private årsaker velger Roger Finjord å trekke seg som trener for Stabæk etter inneværende sesong. I 2011 har Klepp, LSK Kvinner, Kattem og Medkila ny trener, mens det er litt uavklart hvem som egentlig er hovedtrener i Sandviken. Det er ikke nødvendigvis gode tegn. Skal man prøve seg som optimist, kan man se at Amazon Grimstad, Kolbotn og Linderud-Grei har kontinuitet. Dermed er det sånn omtrent fifty-fifty, om man konsentrerer seg om de siste tre sesongene, 2011-sesongen inkludert. Men det er som vanlig ikke så enkelt.

Hvis man ser på antall trenere fra 2000 til i dag, er det tre lag som skiller seg markant ut. Ørn, Arna-Bjørnar og Røa har svært sjelden bytter, mens resten av lagene har svært hyppige trenerbytter. De ligger faktisk på et snitt godt under 2 år per trener:

Klubb Trenere (sesonger) Snitt (år per trener)
Trondheims-Ørn 2 (12) 6,0
Arna-Bjørnar* 2 (12) 6,0
Røa* 2 (11) 5,5
Asker 4 (9) 2,25
Asker/Stabæk 6 (12) 2
Kolbotn 7 (12) 1,71
Stabæk 2 (3) 1,5
Amazon Gr. 4 (6) 1,5
Fløya 6 (9) 1,5
Setsk./Team/LSK 8 (12) 1,5
Klepp 8 (12) 1,5
Kattem 5 (7) 1,4

*= Markowski og Glesnes er her ikke inkludert.

Poenget her bør være klart: det er svært liten kontinuitet på trenersiden de siste ti årene, ser man bort ifra de tre øverste. Vi tar en snarvei og konkluderer med at kontinuitet er best. Røa og Trondheims-Ørn har hatt kontinuitet i det siste, og mye erfaring er gitt fra Nordsteien til Kringen og fra Edner til Nordby. De andre lagene har hatt stor variasjon i resultatene, med Klepp som bevis på at en trener som er engasjert i klubben (Eidsaunet) kan få til mirakler med en liten og på papiret ikke veldig god klubb, mens andre trenere (alle andre minus Frode Olsen) kan mislykkes med på papiret svært sterke lag.  Kattem og LSK Kvinner (med forhistorie) er lag som forsterker dette inntrykket.

Men hvorfor har ikke klubbene lyktes? Dette er delvis på grunn av at trenere som ansettes selv ikke er engasjert i mer enn to år. Blant trenere som har vært to år i klubben for så å slutte inkluderes: Bent Erik Smaadal (Team Strømmen), Janne Jansson (Team Strømmen), Jan Aksel Odden (Team Strømmen), Hege Riise (Team Strømmen), Jan Erik Bjerk (Fløya), Jan Aksel Odden (Fløya), Trine Lise Andersen (Fløya), Trine Lise Andersen (Kolbotn), Peer Danefeldt (Kolbotn), Aksel Bergo (Kolbotn), Jan Aksel Odden (Asker/Stabæk), Bjørnar Govassmark (Kattem), Kjetil Fosse (Kattem) og Tor Martin Hegrenes (Amazon Grimstad). Av disse er det unntakene som har fått sparken. De fleste har sluttet fordi de ønsket det.

I så fall er det grunn til å spørre seg hvorfor det ikke har lyktes noen å beholde trenerne. Det finnes flere grunner. En av dem er at de har større ambisjoner, som ble tatt opp i forrige Trenerkrise-artikkel. En annen er at de oppdager virkeligheten i Toppserien. En tredje er at styret og treneren har forskjellige ideer om mål og metoder. Uansett hva grunnen er, bør klubbene bli flinkere til å velge et treneremne som har oppriktig lyst til å bli i klubben. man kommer ikke på topp i Toppserien uten langsiktig planlegging. Og første ledd i planlegging er å ha en trener som har tanker om klubbens framtid.

Og da er det viktig å tenke utenfor boksen, som det heter. De to beste trenerne, Geir Nordby og Dan Eggen, hadde svært liten erfaring før de begynte i sitt yrke. Eggen hadde trent KFUM junior litt. Nordby hadde ikke trent noen. Og det ble folk av dem. Motsatt er det nok av kulturelle forskjeller mellom fotball for kvinner og for menn til at dette kan komme i veien for en god trener for herrer.

Trenerkrise 1: Profiler

Roger Finjord lanserte at han kom til å trekke seg etter sesongen. Han er den hittil siste i en lang rekke med trenere med kort engasjement i Toppserien. I en serie på fire artikler skal dynamiteblogg se litt på dette med trenere i Toppserien. Første emne er profiler, det vil si folk som «slummer» i Toppserien.

Roar Strand på har gått fra å være involvert i Tippeligaen til å bli det i Toppserien. Hans situasjon er ikke unik: Kjetil Fosse gikk fra Odd til Kattem, Tor Martin Hegrenes gikk omvendt, fra Amazon til FK Haugesund, Dan Eggen gikk fra landslaget via omveier til Kolbotn og Karl Oskar Fjørtoft og Frode Olsen har også prøvd seg som trenere. Kattems nåværende trener var også videoanalytiker hos RBK, og flere blant Arna-Bjørnars støtteapparat har hatt verv i Brann.

Suksesshistorien Dan Eggen er unntaket heller enn regelen. Foto: Thomas Karlsen, Fotballmagasinet.

På godt og vondt ser det ut til at Toppserien er i ferd med å bli anerkjent som et springbrett for vordende adecco- eller tippeligatrenere. Det positive ved dette er at Toppserienivået heves på kort sikt. Mange nye og gode tanker og erfaringer kommer inn, og spillerne blir drillet av folk som vet hva som skal til for å bli et vinnerlag. Det negative er at det ikke akkurat oppfordrer til kontinuitet.

Profilene har hatt vekslende suksess i Toppserien. Frode Olsen og Dan Eggen har hatt stor suksess, mens Karl Oskar Fjørtofts tid i Fortuna Ålesund og Arne Møllers tid i Sandviken ikke på langt nær var like gloriøs. Mens Dan Eggen og Arne Møller har flere sesonger i kvinnefotball bak seg, var Olsens og Fjørtofts tid kort. Den korte tiden ser også ut til å være regelen fremfor unntaket, heller ikke Fosse ble i lang tid da han fikk sjansen til å trene Pors opp til Adeccoligaen. Kort sagt er det lite som peker på at ambisiøse trenere og etablerte mannlige eks-spillere verken blir en suksess eller, uavhengig av det forrige punktet, blir særlig lenge i klubben.

Profilene har heller ikke vist seg å ha noen større betydning når det gjelder publikum. På tross av at Frode Olsen og Dan Eggen har spilt i det som regnes som den beste serien i verden (Primera división), strømmer ikke folk til stadion. Folks generelle skepsis mot kvinnefotball er fortsatt til stede.

Likevel tror undertegnede at dette er en bra ting – fordi de har en signaleffekt. For når disse eks-spillerne blir involvert i kvinnefotball, kan det hende at flere av de mange jentelus-argumentene som vi møter fra den gemene hop forsvinner. Hvis vi kan si «hør her, utviklingen er klar. Det blir stadig tettere bånd mellom Tippeligaen og Toppserien», og om vi kan si at de to ligaene leverer et symbiotisk forhold, der Toppserien fungerer som startgrop for tippeligatrenere, da har vi kommet oss et stykke videre.

Men dette er det store bildet. For de enkelte klubbene er det likevel en stor sannsynlighet for at engasjementet ikke varer lenger enn ett til to år. Og det er langt fra sikkert at det blir noen resultater å snakke om.

Kategorier:Toppserien Tags: