Arkiv

Posts Tagged ‘venstre back’

Venstre hvaforno?

Fotball er et spill der hvert lag har elleve spillere, der en er keeper, og de ti andre kjemper om å ikke bli venstre back. Det er i det hele tatt noe underlig med denne posisjonen. På tross av at stadig flere lag bruker dobbeltløp, at backen blir stadig viktigere i å igangsette angrep, at stadig flere angrep kommer på siden, og ikke sentralt, er det bare høyre back som anses som viktig i Toppserien.

Når det gjelder høyrebacker, er det nok av disse.  Hedda Strand Gardsjord, Ingrid Ryland, Siri Nordeide Grønli (nå som Toril Akerhaugen er tilbake), Cecilie B. Liane, Astrid Grøttå Ree (som har vært reserve-høyre back når Ryland har spilt offensivt) med flere. Når det gjelder venstrebacker, er det altså slik at de fleste er omskolerte «et-eller-annet-sted-på-banen»-spillere. Dette reflekteres på landslaget, der altså førstevalget til venstre back er en spiller som tidligere kjempet om høyre kant.

Når jeg har tatt opp dette, har jeg blitt konfrontert med to motstridende argumenter, og undertegnede sliter å holde følge med noen av dem:

Det første, og vanligste, argumentet er at det ikke finnes så mange med et godt venstreben. Dette er et tøyseargument. At noen ikke er venstrebent betyr at de må trene seg opp i å skyte med venstre, eller at de må kompensere ved å plassere seg annerledes. Problemet med det er at det betyr at denne noen faktisk må trenes opp til å bli venstre back, som igjen betyr at de ikke kan være venstre back til de blir anerkjent som  gode nok til å være inbytter i angrepsrekka i stedet.

Men til og med om vi godtar dette haltende argumentet på dets premisser, at det er vanskelig å bytte ben eller bli like bra med begge, er argumentet fortsatt svakt. Det vesentlige med å kunne skyte med venstre for en back kommer enten når backen skal igangsette flo-pasninger i boksen eller deromkring eller når hun skal skyte på mål. Flopasningene, eller lompene bakfra i generell retning angrepet, kan gjøres av midstroppere (Røa) eller midtbaneankre (Kolbotn).  At backene skal skyte på mål er heller ikke strengt talt nødvendig: det er ikke mange mål backene har seg imellom i Toppserien. Sidebackenes faktiske hovedoppgave ser ut til å være å komme litt over midtstreken og sende ballen til en bedre plassert spiller. Det skal da være mulig å trenes opp i?

Det motstridende argumentet er at venstre back er en rolle som alle kan fylle, og derfor at denne jobben deles ut til spillere som «kan brukes overalt på banen», såkalte poteter. Der det før var snakk om at venstre back var en vanskelig posisjon, er det nå blitt en lett en. Så lett er det å være venstre back, at hvem som helst kan gjøre det. Det forandrer ikke statusen til posisjonen eller typen spiller som spiller der. Venstre back er stort sett bekledd av en som ikke har fått plass på midtbanen eller i angrep og egentlig vil tilbake dit. Merk forskjellen: Det er ingenting galt i å bli plassert på venstre back om du egentlig er for eksempel midtbanespiller, men om venstre back blir en holdeplass for spillere som egentlig skal av på for eksempel midtspiss, da blir det dumt for alle at denne plasseres der.

Det som gjør det beskjedne antallet venstrebacker enda mer pussig, er at landslaget skriker etter dem – og har gjort det en stund. Vi må langt tilbake i langslagshistorien før vi finner en venstre back som faktisk spilte samme sted på klubblaget. Ikke bare fordi jeg er Røa-tilhenger, men også fordi jeg synes hun har løst oppgaven om å kombinere defensiv og offensiv spillestil mer enn tilfredsstillende, synes jeg at Guro Knutsen Mienna har løst venstrebackrollen godt – enda hun er høyrebent og egentlig midtbanespiller. Men når det er sagt, er nok den posisjonen blant de det i framtiden vil være lettest å spille seg inn på.

I hvert fall når det ikke er noen reelle konkurrenter.  Venstrebente eller ei.

Reklamer