Arkiv

Posts Tagged ‘VM’

Et tja for fotballen

Japan er nå regjerende verdensmestre etter å ha slått USA på straffer. Jeg sitter igjen med et tja mesterskapet sett under ett.

Japan er et vanskelig lag å la være å like, men samtidig er de også noe vanskelig å like. Japan har stort sett spilt god og underholdende fotball, og det har vært en seier på sett og vis for kvinnefotballens utbredelse at de kom til finalen.

Samtidig kom de til finalen med en god kamp (Sverige) og en dårlig (Tyskland), og viste at de i og for seg holder nivået, men ikke helt tilhører toppen. Objektivt sett var både USA og Tyskland klart bedre enn Japan. Også England var bedre enn dem, og det eneste laget som slo Japan.

USA på sin side ramlet fram til finalen, men ble stadig bedre jo lenger ut i mesterskapet de kom. Det var først i finalen de virkelig spilte bra, og Japan hadde langt mer flaks enn dyktighet som lyktes å holde USA til straffer. Men USAs bohemaktige forsvar ble deres akilleshæl.

Og det er dette som er den litt irriterende tanken som gnager ved meg. Japan forsvarte og kontret seg til gull. Lagene som dominerer fotballkamper får problemer med lag som legger seg bakpå. Japans seier over USA hadde likheter med Kolbotns seier i 2009 mot Stabæk. Om resultatet var imponerende, så løy det aldri så lite.  USA og Stabæk var begge det dominerende laget som skapte sjanser, mens det altså var respektive Japan og Kolbotn som vant til slutt.

De gode nyhetene er at Norge kan, fullt skjerpet, hamle opp med både USA og Japan. All masing om form, trener og andre unnskyldninger til side, Norge skal greie å ta begge disse finalelagene. Det krever imidlertid at Norge tenker litt annerledes.

Norsk nordmann fra Norge 

Er Norges landslag et distriktsprosjekt eller en toppnasjon?

Og dette bringer meg til min oppsummering for Norges del. Er det typisk norsk å være norsk? Sagt mer fornuftig: bare et klønete forsvar hindret Pia Sundhage i å vinne VM for USA. Samme Sundhage var trener for Kolbotn i omtrent en måned før hun fikk sparken. Det er mulig at det lå føringer og grunner som vi ikke vet om, men det som er helt klart, er at en av verdens beste trenere for kvinner ikke fikk muligheten til å prøve seg i det som da var Norges beste lag.

Norge er svært konservativ når det gjelder idrett. Boklöv-stilen og skøyting i langrenn ble hardt motarbeidet, og alle nyvinninger har møtt reaksjonær motstand og pinlig latteliggjøring. Fotball for kvinner behandles også som en uting i et land som ellers er blant verdens mest likestilte. Og også innen fotballen er det utenkelig at ikke-norske tanker kan vinne fram. Norge var et av de siste topplagene i verden som skaffet seg en kvinnelig trener. Godt bak USA, Sverige, England, Tyskland og Italia kom Norge først i 2009, 21 år etter at vi fikk et kvinnelandslag, med den første kvinnelige treneren (og også den første med erfaring fra Toppserien). Hvor lenge det tar før vi prøver å tenke unorsk på fotballbanen vet jeg ikke, men jeg holder ikke pusten.

For Norge står ved et veiskille. Den enkle veien er å bli sosialdemokratisk og ikke la noen være riktig gode. Kvinnefotball kan bli en allidrett, der de helt OK spillerne kan representere et landslag som kan kjempe om å komme midt på tabellen i kvalifiseringen til VM. Dette er en vei vi ser ut til å foretrekke. Alternativ to er å lære av de to finalistene i VM. USA sto for de gode spillerne, Japan for det gode lagarbeidet. USA skapte kjempesjanser, Japan scoret når de først kom frem. Alternativ to krever imidlertid at alle legger om instillingen til hva det vil si å ha et landslag som skal tilbake til toppen. Det krever hardt arbeid og felles mål. Og det krever at NFF, landslagsspillerne, landslagstreneren og alle andre involvert med en gang bryter med den nåværende tankegangen. Og vi kan begynne med å dyrke de kvalitetene vi trenger, i stedet for å bruke de som har kvaliteter vi allerede har plasseres i posisjoner de ikke hører hjemme i. Og å ikke bry seg om man tråkker på tær eller sårer følelser til de som ikke er gode nok.

Så får heller herrelandslaget representere likhetstanken.

Og da var det over

Med den snikende følelsen av at det kanskje var like greit. På vårt beste er Norge i stand til å kjempe om medaljer, det er ingen tvil om det. Men vi var aldri på vårt beste. Gnisten manglet, samspillet satt ikke, og vi trodde aldri på oss selv. Noe som, med utviklingen i kvinnefotballen i Norge de siste årene, kanskje ikke er så rart.

Nå gjelder det i stedet å konsentrere seg om framtiden. Ikke EM i 2013. Det blir for tidlig. Heller VM i 2015. Og vi må begynne med å kultivere spillere, ikke bare der vi trenger dem, men som gode alternativer. Vi bør helst ha to lag som er nesten like gode. Og flere som banker på. Nå er det relativt greit å ta ut førsteelleveren. Skal Norge bli best igjen, må det bli vanskeligere å gjøre det.

Og vi kan begynne med å tro på landslaget. Alle sammen. Det er ingenting å vinne på å svartmale alt.

Oppsummering av Toppserien er like om hjørnet, nå som VM for Norges del er over.

Kategorier:Landslag Tags: , ,

Før VM-åpningen: Ekvatorial-Guinea – Norge

Norges første motstander i VM; Ekvatorial-Guinea

Egentlig foretrekker jeg å snakke om Toppserien, men siden jeg er skeptisk til NRK og samtidig er landslagstilhenger for kvinner, synes jeg det er på sin plass å snakke litt om VM.

Norge møter altså Ekvatorial-Guinea i sin første kamp. Ekvatorial-Guineas store stjerne er Genoveva Añonma, som nylig gikk til Turbine Potsdam fra langt mindre imponerende USV Jena.  I Jena, som såvidt unngikk nedrykk, scoret Añonma mål både på små og store lag, sistnevnte inkluderre Turbine Potsdam og FCR Duisburg.

Resten av laget er fordelt på i hovedsak to nasjoners ligaer: den ekvatorialguineanske og den brasilianske. Den brasilianske serien skyldes at Ekvatorial-Guinea har importert mange spillere til å spille for dette landslaget. Av disse er det bare to spillere som spiller for topplag, og bare én som spiller for et lag som også har representanter i det brasilianske landslaget. Brasiliansk serie er heller ikke regnet som fullt så god som det landslaget presterer.

Ekvatorial-Guinea har valgt å ikke ta med de kontroversielle spillerne, Salimata-søstrene, som var viktige i Ekvatorial-Guineas andreplass i Afrikamesterskapet. Avgjørelsen ble tatt for kort tid siden, og styrker kontroversene rundt landslaget.

Landet har spilt to kamper de siste månedene, en uavgjort borte og en seier hjemme mot Kamerun. Kamerun nærmer seg faretruende «has-been», og laget tapte 1-5 for Nigeria, som er det klart beste landet i Afrika, og det eneste stabilt gode. Nigeria kan være godt nok til å konkurrere relativt jevnt med de andre lagene. De andre skal ikke være det.

Fordelingen til Ekvatorial-Guinea virker også noe midt-tung. Det er fire spillere som anses som forsvarere og ti midtbanespillere. Med tre obligatoriske keepere, skulle det bety fire angrepsspillere. Midtbanespillere i forsvar kan fort åpne for store rom.

 

Optimist på vegne av Norge

Norges situasjon ser også pen ut. Med Hedda Strand Gardsjord og Elise Thorsnes med en form for skade, spilte Norge greit i 78 minutter mot Tyskland og godt i 90 mot USA. Norge har altså fått den trøkken og den boosten som trengs for å være klare for VM.

I tillegg har jeg endelig fått viljen min. Etter å ha mast om å få Trine Rønning inn på midtbanen siden 2008, har endelig en landslagstrener valgt å satse på trønderen der hun passer best. Allerede har hun altså to målgivende pasninger (begge til Cecilie Pedersen), og hun ble trukket spesielt frem av Eli Landsem. Det lover godt for Norge.

Forsvaret er jeg bittelitt usikker på. Maren Mjelde ser ut til å fortsette å gjøre jobben bra, men alternativ to er usikkert. Runa Vikestad imponerte ikke akkurat mot Tyskland, men hun spilte nok langt bedre mot USA. Dette er et ekko av situasjonen ved sesongstart, der hun ble ydmyket av Røa men spilte svært godt mot Stabæk. Forhåpentligvis er hun mer stabil nå, men ellers bør man vurdere alternativer. Og det er ingen klare nå. Samtidig, blir Hedda frisk, bør vel Skammelsrud Lund se ut som et alternativ. Hun har stort sett virket ryddig.

Midtbanen er et luksusproblem, og angrepet ser ut til å fungere. Bonus at Emilie Haavi og Lene Mykjåland har funnet frem scoringsformen, og vi får håpe de tar dette med seg inn i VM. Blir Elise klar til VM (bank i bordet), bør Norge være godt rustet til å bite fra seg. I motsetning til EM i 2009 og OL i 2008 virker Norge å ha gløden som skal til

 

Oppsummering:  Norge vinner. Klart. Et angrepsvillig lag med få store navn skal få store problemer med kontringssterke og ballsikre nordmenn.

Kategorier:Landslag Tags: ,

Ikke er det damer…

november 30, 2010 1 kommentar

Norge har kommet i en overkommelig pulje i VM. Riktignok har vi i senere tid slitt mye mot det noe overhypede Brasil, og riktignok har Australia vist seg å være vanskelige, men skal vi ha ambisjoner, bør vi sikte på minst uavgjort mot Brasil og seier over Australia.

Noe er pill råttent i Ekvatorial-Guineas rike

Det tredje laget, derimot, er en litt annen historie. Ekvatorial-Guinea er et absurd land. For eksempel heter landet Ekvatorial-Guinea, men det ligger ikke ved ekvator. Som eneste land i Afrika har det spansk som offisielt språk, og spansktalende land, Spania unntatt, pleier å være beryktet innenfor styresett. Ekvatorial-Guinea er intet unntak. Det styres absolutt av  Theodoro Obiang Nguema, som tok over landet i ett kupp mot sin onkel i 1979 og dømte ham til døden for høyforræderi, høyst fortjent, for øvrig. Han er hakket klokere enn Saddam Hussein, og vinner bare valgene med 93-99% av stemmene. Ingenting foregår i landet uten at han har minst en hånd med i spillet.

Søstrene Simporé da de representerte Princesses i Burkina Fasos femnasjonersturnering.

Kvinnelandslaget er i så måte riktig så festlig. Det har versert rykter om at landslaget består av ikke-særlig-naturaliserte spillere som egentlig kommer fra andre land og har blitt kjøpt opp av presidenten. Laget som spilte i Afrikamesterskapet er ikke akkurat av ekvatorialgunieansk oppvekst.  Minst tre spillere kommer fra Burkina Faso, fem fra Brasil, tre fra Nigeria, en fra Spania, en fra Senegal og en fra Kamerun. En av spillerne har spilt i Singapore (!) i 2007/08. I tillegg har spanjolen spilt for Spanias J19-landslag under EM i 2004.

Som om det ikke er kontroversielt nok, er det verre med flere spillere, især spiller nummer 8, Salimata Simporé. Det har gått rykter om at Salimata er en mann, og at han(?) ikke er den eneste. Salimata har unektelig maskuline trekk. Av alle land har Sør-Afrika, Caster Semenyas hjemland, levert inn protest mot dette. Men det skal også sies at Caster er rene østrogenbomben i forhold til Salimata. Salimata anklages for øvrig for å ha spilt for A-landslaget til både Burkina Faso og Elfenbenskysten, sistnevnte for senere trener for Ekvatorial-Guinea. Søsteren til Salimata har skapt kontroverser fordi hun (?) ble overflyttet til Ekvatorial-Guinea på en svært kontroversiell måte som kan minne om bestikkelser. Kort sagt, søstrene Simporé har mye svært tvilsomt rundt sine personer. Sør-Afrika har nok imidlertid ikke bare bare rettskafne motiver med protesten. Dersom Ekvatorial-Guinea blir disket, vil sannynligvis Sør-Afrika ta over Evatorial-Guineas plass.

At det er mye svært tvilsomt med Norges kommende motstander er det liten tvil om. Men hvordan FIFA reagerer på dette gjenstår å se. Det mest sannsynlige er at de utsetter saken offisielt, og sender en svært skarp anklage mot Ekvatorial-Guinea. Med Argentinas 0-11-tap mot Tyskland i 2007, er det siste FIFA trenger å få en ny skandale. Problemet er at Ekvatorial-Guinea er et svakt land, og uten de kontroversielle spillerne er landet sannsynligvis en så dårlig motstander at Argentinas tap kommer til å framstå som en jevn og tøff kamp. Om de erstattes av Sør-Afrika, bør det gå noe penere. De ligger på nivå med Ghana, som Norge «bare» slo 7-2 i en ikke særlig god kamp av nordmennene.

Les mer om saken her: http://roonba.wordpress.com/2010/11/14/salimata-simpore-courts-controversy-again/

Kategorier:Landslag Tags: , ,