Ballen blir stadig rundere

Sandviken – Røa 0-3
Amazon – Arna-Bjørnar 0-7
Medkila – LSK-kvinner 0-3
Linderud Grei – Kattem 2-2
Kolbotn – Stabæk 2-1
Tr.-Ørn – Klepp 2-0

Den sterkt debatterte Toppserien fikk en del uventede resultater som ikke akkurat gjør så mange så mye klokere. Vinnerne i denne runden var Oslo-lagene. Begge to.

For Linderud-Grei tok sitt første poeng i hjemmekampen mot et Kattem som hittil har vært den store overraskelsen.  Det mest imponerende var innsatsviljen: Kattem gikk rett i angrep, og fikk tildelt et straffespark etter svært kort tid. Det endte med 1-0 til Kattem, og kort tid etter scoret nyervervelsen fra Voss, Stine Pettersen Reinås, og sikret 2-0. Trodde alle. Resultatet sto seg helt til det var spilt 77 minutter, da Linderud-Greis for året nyervervelse fra Asker, Ariela Theresa Christensen, scoret et reduseringsmål. Linderud-Grei kjempet videre, og innbytter Nicoline Viker satte inn utlikningen tre minutter før slutt.  Dermed var Linderud-Grei sikret poeng i årets serie. Ettersom både Medkila og Sandviken tapte, ble det dermed bare tre poeng til Medkila og fem til Sandviken, og plutselig er det hele blitt teoretisk mulig for laget alle dømte nord og ned etter 0-13.

Apropos, Røa ble nok alt i alt den store vinneren etter dagens runde. De vant oppskriftsmessig mot Sandviken med 3-0 etter at Elise Thorsnes scoret det første målet, og dermed holdt avstanden til Adserø i toppscorerkampen, og Emilie Haavi scoret to.

Stabæk gjorde det vanskelig for seg selv på lørdag.

Men langt viktigere for Oslo-laget var toppkampen på Sofiemyr. Kolbotn hadde tapt samtlige kamper der i vårsesongen, og var ikke akkurat favoritter mot et Stabæk som hadde fått spillere tilbake fra skade. Imidlertid ble det en tøff batalje, og flere svært gode angrep til begge lag. Kristy Moore ligger fortsatt på grensen til offsidefella, og det var ikke alltid riktig å blåse henne av for offside, men samtidig hadde hun noen muligheter som det var et mirakel at hun ikke scoret på. Stabæks mål ble til etter tett spill i boksen, der Stabæk hadde nesten spilt ut Kolbotn-forsvaret, og Caroline Graham Hansen satte ballen i mål. Stabæk dominerte slutten av første omgang etter at Kolbotn hadde det første kvarteret og den midre delen var relativt uavgjort og uengasjerende. Andre omgang var imidlertid Kolbotn langt bedre enn tidligere, og utliknet etter 70 minutter med et godt plassert skudd som samtidig man ikke helt kan innrømme at landslagskeeperen gjorde sitt beste på å gå etter. På overtid fikk også Kolbotn inn 2-1 på et skudd som gikk i samme retning, og som også Hjelmseth vel kanskje kunne ha beregnet noe bedre, og som forsvaret var noe tafatt på. To velplasserte skudd var det uansett. Uansett er nå Stabæks seiersrekke brutt, noe som jeg tror kan være fint for bærumslaget, slik at fokus kan legges andre steder.

At Medkila taper mot LSK var ingen overraskelse, og det ser ut til at LSK ser gode ut nå også. De er i høyeste grad med i kampen om medalje, der det nå altså er fire lag på to poeng som ser ut til å kjempe om medaljene.

Ørns seier over Klepp gjør at de også er med i medaljekampen, mens Klepp nå ikke ser ut til å få til stort. Med tanke på de nye spillerne foran årets sesong, må nok Klepp anses som en av skuffelsene i årets toppserie hittil. Men så er det 12 kamper igjen, og vi er altså ikke engang halvveis. For Ørns del er det verd å merke seg at den nye treneren fikk en god start. Og at vi må slutte å kalle Solfrid Andersen Solfrid Andersen. Solfrid Dahle heter hun nå.

Kattem var den ene av vårens overraskelser som gikk på en smell. Den andre var Amazon Grimstad. For Amazon har altså tatt poeng mot Stabæk og slått Kolbotn, de var nære poengdeling mot Røa, og de tapte også knepent borte mot Arna-Bjørnar. Det hjalp imidlertid lite når det var de som var vertene mot nettopp Arna-Bjørnar. Det ble hele 7-0 til Arna-Bjørnar, og det spørs nå om det blir Amazon Grimstad som blir gjenstand for argumenter for en reduksjon i antall lag. Forhåpentligvis ikke, Amazon Grimstad har alltid et forferdelig resultat i seg. Det er liksom ikke en toppseriesesong uten at de taper stygt en gang.

Oppsummering:

Denne runden har om noe bevist at det gror godt i norsk fotball, med svært unge målscorere. Caroline Graham Hansen (16), Ada Hegerberg (16), Stine Pettersen Reinås (16), Andrine Hegerberg (18), Kristine Wigdahl Hegland (18) x3, Emilie Haavi (19) x2, Julie Adserø (20), Hege Hansen (20), Maren Mjelde (21), Nicolone Viker (22), Marita Skammelsrud Lund (22), Linn-Cecilie Larsen Burås (22) og Ingrid Ryland (22) har alle bevist at det gror godt. Alle disse er også under eller rundt de beryktede 22 år som man er når man legger opp. Verd å merke seg.

Denne runden er også bevis på at det ikke alltid trenger å være så forutsigbart som mange svartmaler Toppserien. At Kolbotn slo Stabæk, når de selv har tapt for Amazon Grimstad som igjen tapte mot Arna-Bjørnar, som selv spilte uavgjort mot Kattem, som selv spilte uavgjort mot Linderud-Grei, som selv har tapt mot omtrent alle, er et godt tegn for Toppserien. En svale gjør ingen sommer, men det er heldigvis i ferd med å bli noen svaler.

Rent resultatmessig, er det klart at Røa har fått et flott utgangspunkt. Selv med tap i begge kampene mot Stabæk er Røa a poeng med dem, og historien har vist at Røa er det beste av de to lagene til å unngå tap mot såkalt «dårligere motstand». Samtidig blir Røas hjemmekamp mot Kolbotn en svært viktig kamp. Vinner Røa den og greier minst uavgjort mot Stabæk hjemme, da har de en sterk fordel i gullkampen.

Det er også interessant å se hva som skjer med Amazon Grimstad og Klepp. Deres tap markerte at de fortsatt tilhører bunnen av midtsjiktet. Amazon Grimstad kan ha gått på en smell, mens Klepp stort sett ikke har imponert. Når det gjelder Arna-Bjørnar, har de vist styrke i én kamp, men gitt den nåværende situasjonen må det forventes av dem at de vinner kampen om medaljene med mindre Kolbotn kommer tilbake med hevn. Egentlig skal ikke det holde heller, så jeg avventer med å friskmelde dem.

Oppsummering etter nesten halvveis blir da følgende:

Årets skuffelse (hittil): Klepp. Hadde ambisjoner om medalje, ligger sist av de som ikke er i nedrykkstriden. Alternativer: Linderud-Grei. Kollaps med bedre spillerstall enn fjoråret. Arna-Bjørnar. Er i medaljestriden uten på noen måte å overbevise, bortsett fra dagens kamp.

Årets overraskelse (hittil): LSK Kvinner, som er med i medaljekampen med et sterkt redusert lag.
Alternativer: Røa, som på tross av alle forhåndstips om mindre edelt metall, leter Toppserien med seks poeng. Trondheims-Ørn, av samme grunn som LSK Kvinner.

Amazon Grimstad og Kattem har falt for mye av til helt å komme på listene, men de, især Kattem, har gjort forhåndstipsene til skamme.

Et tja for fotballen

Japan er nå regjerende verdensmestre etter å ha slått USA på straffer. Jeg sitter igjen med et tja mesterskapet sett under ett.

Japan er et vanskelig lag å la være å like, men samtidig er de også noe vanskelig å like. Japan har stort sett spilt god og underholdende fotball, og det har vært en seier på sett og vis for kvinnefotballens utbredelse at de kom til finalen.

Samtidig kom de til finalen med en god kamp (Sverige) og en dårlig (Tyskland), og viste at de i og for seg holder nivået, men ikke helt tilhører toppen. Objektivt sett var både USA og Tyskland klart bedre enn Japan. Også England var bedre enn dem, og det eneste laget som slo Japan.

USA på sin side ramlet fram til finalen, men ble stadig bedre jo lenger ut i mesterskapet de kom. Det var først i finalen de virkelig spilte bra, og Japan hadde langt mer flaks enn dyktighet som lyktes å holde USA til straffer. Men USAs bohemaktige forsvar ble deres akilleshæl.

Og det er dette som er den litt irriterende tanken som gnager ved meg. Japan forsvarte og kontret seg til gull. Lagene som dominerer fotballkamper får problemer med lag som legger seg bakpå. Japans seier over USA hadde likheter med Kolbotns seier i 2009 mot Stabæk. Om resultatet var imponerende, så løy det aldri så lite.  USA og Stabæk var begge det dominerende laget som skapte sjanser, mens det altså var respektive Japan og Kolbotn som vant til slutt.

De gode nyhetene er at Norge kan, fullt skjerpet, hamle opp med både USA og Japan. All masing om form, trener og andre unnskyldninger til side, Norge skal greie å ta begge disse finalelagene. Det krever imidlertid at Norge tenker litt annerledes.

Norsk nordmann fra Norge 

Er Norges landslag et distriktsprosjekt eller en toppnasjon?

Og dette bringer meg til min oppsummering for Norges del. Er det typisk norsk å være norsk? Sagt mer fornuftig: bare et klønete forsvar hindret Pia Sundhage i å vinne VM for USA. Samme Sundhage var trener for Kolbotn i omtrent en måned før hun fikk sparken. Det er mulig at det lå føringer og grunner som vi ikke vet om, men det som er helt klart, er at en av verdens beste trenere for kvinner ikke fikk muligheten til å prøve seg i det som da var Norges beste lag.

Norge er svært konservativ når det gjelder idrett. Boklöv-stilen og skøyting i langrenn ble hardt motarbeidet, og alle nyvinninger har møtt reaksjonær motstand og pinlig latteliggjøring. Fotball for kvinner behandles også som en uting i et land som ellers er blant verdens mest likestilte. Og også innen fotballen er det utenkelig at ikke-norske tanker kan vinne fram. Norge var et av de siste topplagene i verden som skaffet seg en kvinnelig trener. Godt bak USA, Sverige, England, Tyskland og Italia kom Norge først i 2009, 21 år etter at vi fikk et kvinnelandslag, med den første kvinnelige treneren (og også den første med erfaring fra Toppserien). Hvor lenge det tar før vi prøver å tenke unorsk på fotballbanen vet jeg ikke, men jeg holder ikke pusten.

For Norge står ved et veiskille. Den enkle veien er å bli sosialdemokratisk og ikke la noen være riktig gode. Kvinnefotball kan bli en allidrett, der de helt OK spillerne kan representere et landslag som kan kjempe om å komme midt på tabellen i kvalifiseringen til VM. Dette er en vei vi ser ut til å foretrekke. Alternativ to er å lære av de to finalistene i VM. USA sto for de gode spillerne, Japan for det gode lagarbeidet. USA skapte kjempesjanser, Japan scoret når de først kom frem. Alternativ to krever imidlertid at alle legger om instillingen til hva det vil si å ha et landslag som skal tilbake til toppen. Det krever hardt arbeid og felles mål. Og det krever at NFF, landslagsspillerne, landslagstreneren og alle andre involvert med en gang bryter med den nåværende tankegangen. Og vi kan begynne med å dyrke de kvalitetene vi trenger, i stedet for å bruke de som har kvaliteter vi allerede har plasseres i posisjoner de ikke hører hjemme i. Og å ikke bry seg om man tråkker på tær eller sårer følelser til de som ikke er gode nok.

Så får heller herrelandslaget representere likhetstanken.

To forskjellige idretter

Det er ikke uvanlig å påstå at fotball og kvinnefotball er to forskjellige idretter blant de verbalt mindre begavede. På en måte har de rett.

For der Norge er en middelmådighet blant herrene, er de, eller i alle tilfelle var de, i toppen hos kvinnene, også til tross for en miserabel VM-innsats. Riktignok har det gått nedover, men Norge er altså på åttendeplass på UEFAs koeffesientrangering. Rangeringen regnes ut på basis av innsatsen de siste fem sesongene, og der er både den imponerende 2006-sesongen og den begredelige 2007-sesongen til Kolbotn med. Fra neste rangering forsvinner Kolbotns 2006-sesong, men samtidig vil Norge ha med to lag til neste Champions League, og kan dermed begrense tapet med god innsats. Og dersom Stabæk gjør en hederlig innsats i år, kan dette øke sjansene for videre klatring. Heia Stabæk, med andre ord, så lenge det er Champions League.

Når så Norges Fotballforbund ifølge NTB og Aftenposten velger å vurdere antall lag i Toppserien, Adeccoligaen og Tippeligaen på basis av at Norge ligger på 26. plass på mennenes klubbranking, så rettes nok en gang baker for smed. Toppserien lider fortsatt av at et herrelandslagsprosjekt, da EM 2016-søknaden, ble en økonimisk fiasko i tillegg til at opplegget var dømt til å mislykkes. Da var tippeligaklubbene beskyttet gjennom kontrakter som varte i ti år. Nå er de sannsynligvis beskyttet en del framover på grunn av de fragmenterte TV-avtalene. Om nå toppserieklubbene igjen må holdes ansvarlig fordi herreklubbene sliter, blir dette latterlig.

Det hjelper ikke stort at Anders Eggen skal lede Seriekomiteen for kvinner. Eggen ledet Seriekomiteen for menn og kuttet 3. divisjon fra 24 til 12 avdelinger. Det bør med andre ord ikke overraske noen om Norges Fotballforbund valgte Eggen fordi han er flink til å kutte fremfor at han har evnen til å ta rett avgjørelse i forhold til hva som sies. Når man trenger en diagnose, skal man høre med en lege, og ikke en slakter.

Når det nå vises at gjennomsnittsalderen man gir seg med fotball på for kvinner er på drøye 22 år, er det vel spørsmål om hvor lenge spillere som ikke er oppvokst i Stor-Oslo gidder å vente på at de blir oppdaget.

Det evinnelige spørsmålet

I Bundesliga Damallsvenskan og Elitedivisionen har man delt serien etter slutt. Man har hatt variasjoner over temaet, som at man plasserer de fire beste i et toppsluttspill og de fire dårligste i et nedrykksspill. Er dette en framgangsmåte?

Eller er det bedre å bare kutte antall lag og spille som vanlig?

Eller er det noen andre muligheter?

Jeg har selv klare meninger, men jeg tenkte det var på tide å finne ut hva andre folk mente om det.

Og da var det over

Med den snikende følelsen av at det kanskje var like greit. På vårt beste er Norge i stand til å kjempe om medaljer, det er ingen tvil om det. Men vi var aldri på vårt beste. Gnisten manglet, samspillet satt ikke, og vi trodde aldri på oss selv. Noe som, med utviklingen i kvinnefotballen i Norge de siste årene, kanskje ikke er så rart.

Nå gjelder det i stedet å konsentrere seg om framtiden. Ikke EM i 2013. Det blir for tidlig. Heller VM i 2015. Og vi må begynne med å kultivere spillere, ikke bare der vi trenger dem, men som gode alternativer. Vi bør helst ha to lag som er nesten like gode. Og flere som banker på. Nå er det relativt greit å ta ut førsteelleveren. Skal Norge bli best igjen, må det bli vanskeligere å gjøre det.

Og vi kan begynne med å tro på landslaget. Alle sammen. Det er ingenting å vinne på å svartmale alt.

Oppsummering av Toppserien er like om hjørnet, nå som VM for Norges del er over.