Arkiv

Archive for juni, 2011

Den omskiftelige førstedivisjon

Jeg så Vålerenga – Fart i Valhall. Kort oppsummert dominerte Vålerenga sterkt i første omgang, mens Fart kom sterkere i andre. Kampen endte 2-1 til Vålerenga, som nå har to tær i Toppserien. Det kan bli en stygg affære.

For når det treneren kaller årets kamp går ut på at Fart spiller seg opp på høyresiden eller slår lange pasninger på venstresiden, mens Vålerenga sender to spillere på midten og slår ut til sidene – eller en sjelden gang omvendt – når undertegnede selv legger merke til disse banalitetene, mens forsvarerne virker like overrasket, da er det grunn til å mistenke at «Oslos stolthet» kan få et ublidt møte med Toppserien.

Og dette var et toppoppgjør. Hvordan står det da til med 1. divisjon generelt? Vel, det som har skjedd er at i løpet av de siste fem sesongene har flere lag som hadde holdt førstedivisjon på et høyere nivå, forsvunnet. Larvik, Liungen, Manglerud-Star, Orkla og Donn har alle blitt oppløst. De har blitt erstattet av lag som skulle ha rykket ned, og med unntak av Fart i 2006, har de i liten grad økt kvaliteten på divisjonen.

Det har man merket på lagene som har rykket opp. Fart (2008), Fortuna Ålesund (2009), Donn (2010), Larvik (2008), Grand Bodø (2007) og Sandviken (2009) rykket rett ned igjen. Linderud-Grei (2010) og Liungen (2005) ville nok også ha gjort det hadde ikke Donn og Asker blitt degradert på grunn av økonomi.

Det som gjør førstedivisjon 2011 spesielt bedragersk i år, er at det utvilsomt beste laget – Sandviken – ikke er med. Sandviken er det eneste laget som har vært i 1. divisjon en del som holder et stabilt godt nivå, og det har medført at bergenslaget alltid rykker opp fra 1. divisjon. Spørsmålet er om de greier å unngå å rykke ned igjen. Men når man sitter med følelsen at Sandviken er bedre enn Vålerenga, da er det grunn til å være betenkt.

For der førstedivisjon blir for omskiftelig og avhengig av dagsform, er Toppserien rigid og ubarmhjertig. Skal Vålerenga overleve i Toppserien, holder det ikke bare å skaffe seg forsterkninger, selv en med OL-gull. Man må også erkjenne at man er langt dårligere enn man tror. Og at Toppserien ikke tillater feilskjær.

Advertisements
Kategorier:1. divisjon

Før VM-åpningen: Ekvatorial-Guinea – Norge

Norges første motstander i VM; Ekvatorial-Guinea

Egentlig foretrekker jeg å snakke om Toppserien, men siden jeg er skeptisk til NRK og samtidig er landslagstilhenger for kvinner, synes jeg det er på sin plass å snakke litt om VM.

Norge møter altså Ekvatorial-Guinea i sin første kamp. Ekvatorial-Guineas store stjerne er Genoveva Añonma, som nylig gikk til Turbine Potsdam fra langt mindre imponerende USV Jena.  I Jena, som såvidt unngikk nedrykk, scoret Añonma mål både på små og store lag, sistnevnte inkluderre Turbine Potsdam og FCR Duisburg.

Resten av laget er fordelt på i hovedsak to nasjoners ligaer: den ekvatorialguineanske og den brasilianske. Den brasilianske serien skyldes at Ekvatorial-Guinea har importert mange spillere til å spille for dette landslaget. Av disse er det bare to spillere som spiller for topplag, og bare én som spiller for et lag som også har representanter i det brasilianske landslaget. Brasiliansk serie er heller ikke regnet som fullt så god som det landslaget presterer.

Ekvatorial-Guinea har valgt å ikke ta med de kontroversielle spillerne, Salimata-søstrene, som var viktige i Ekvatorial-Guineas andreplass i Afrikamesterskapet. Avgjørelsen ble tatt for kort tid siden, og styrker kontroversene rundt landslaget.

Landet har spilt to kamper de siste månedene, en uavgjort borte og en seier hjemme mot Kamerun. Kamerun nærmer seg faretruende «has-been», og laget tapte 1-5 for Nigeria, som er det klart beste landet i Afrika, og det eneste stabilt gode. Nigeria kan være godt nok til å konkurrere relativt jevnt med de andre lagene. De andre skal ikke være det.

Fordelingen til Ekvatorial-Guinea virker også noe midt-tung. Det er fire spillere som anses som forsvarere og ti midtbanespillere. Med tre obligatoriske keepere, skulle det bety fire angrepsspillere. Midtbanespillere i forsvar kan fort åpne for store rom.

 

Optimist på vegne av Norge

Norges situasjon ser også pen ut. Med Hedda Strand Gardsjord og Elise Thorsnes med en form for skade, spilte Norge greit i 78 minutter mot Tyskland og godt i 90 mot USA. Norge har altså fått den trøkken og den boosten som trengs for å være klare for VM.

I tillegg har jeg endelig fått viljen min. Etter å ha mast om å få Trine Rønning inn på midtbanen siden 2008, har endelig en landslagstrener valgt å satse på trønderen der hun passer best. Allerede har hun altså to målgivende pasninger (begge til Cecilie Pedersen), og hun ble trukket spesielt frem av Eli Landsem. Det lover godt for Norge.

Forsvaret er jeg bittelitt usikker på. Maren Mjelde ser ut til å fortsette å gjøre jobben bra, men alternativ to er usikkert. Runa Vikestad imponerte ikke akkurat mot Tyskland, men hun spilte nok langt bedre mot USA. Dette er et ekko av situasjonen ved sesongstart, der hun ble ydmyket av Røa men spilte svært godt mot Stabæk. Forhåpentligvis er hun mer stabil nå, men ellers bør man vurdere alternativer. Og det er ingen klare nå. Samtidig, blir Hedda frisk, bør vel Skammelsrud Lund se ut som et alternativ. Hun har stort sett virket ryddig.

Midtbanen er et luksusproblem, og angrepet ser ut til å fungere. Bonus at Emilie Haavi og Lene Mykjåland har funnet frem scoringsformen, og vi får håpe de tar dette med seg inn i VM. Blir Elise klar til VM (bank i bordet), bør Norge være godt rustet til å bite fra seg. I motsetning til EM i 2009 og OL i 2008 virker Norge å ha gløden som skal til

 

Oppsummering:  Norge vinner. Klart. Et angrepsvillig lag med få store navn skal få store problemer med kontringssterke og ballsikre nordmenn.

Kategorier:Landslag Tags: ,

Hvor ble det av dem?

Mens noen av de som har spilt i den øverste divisjonen fortsatt kjemper om å komme tilbake, er noen som blåst for alle vinder. Her har vi gått gjennom noen av lagene som spilte i den øverste divisjonen, og som ser ut til å ha forsvunnet under radaren:

Athene Moss: Ble oppløst etter at et ekstremt stjernegalleri in spe rykket ned i 2001. Satset deretter på junior, før de dukket opp igjen som Rapid Athene etter et samarbeid med Rapid, et annet mosselag. Spiller i 2011 i 3. divisjon. Og for ordens skyld, nevner vi spillere som rykket ned med Athene Moss i 2001: Lene Storløkken, Christine Colombo Nielsen, Lise Klaveness, Camilla Huse, Hege Storløkken, Ann-Iren Mørkved, Ellen Wiersholm, Bettina Hagen (Asker-legende) og Christin Lilja (nest-toppscorer i 1999).

BUL: Bondeungdomslaget i Oslo kuttet ut fotballsatsingen på 90-tallet, og er i hovedsak friidrett og langrenn.

Byåsen spiller i 2. divisjon.

Bøler: Cupmestren fra 1981 ga opp toppsatsningen sin for kvinner kort tid etter nedrykket i 1997. I 2011 har de et J16-lag og et veteranlag for kvinner.

Gjelleråsen: Supertoppscorer Marianne Pettersen kom fra Gjelleråsen, og laget var såvidt innom toppen i 1996. Derfra rykket laget ned, og ble etter hvert slått sammen med Nittedal. De spilte i den nasjonale 1. divisjon en liten stund, men rykket ned i 2003. I 2006 ble Gjelleråsen selvstendig igjen. I 2011 spiller de i 4. divisjon, der de leder med syv klare seire av 7 mulige.

Heimdal: Oppe i 1988. Trondheimslaget lever i beste velgående, og spiller i 3. divisjon, avdeling 3 Trøndelag.

Jardar: Bærums første stolthet innen kvinnefotball hadde et lag fram til 1999, da de ble oppløst. Har et J16-lag i 2011.

Kaupanger spiller i 2. divisjon, Hordaland. Sammen med blant andre Klepp 2. Vi snakker om det drøyt utvidede Hordaland-begrep.

Larvik: Spilte i 1. divisjon fram til 2010, da laget ble oppløst på grunn av for få spillere og for liten interesse.

Liungen: Spilte i Toppserien til og med 2006, da laget falt helt sammen og ble oppløst, delvis som følge av donnsk økonomi. Kom tilbake i 2008, men måtte samarbeide med Vollen i 2009. Samarbeidet bar ikke frukter, og per 2011 har ikke Liungen noe seniorlag for kvinner.

Molde: Var like ved å bli det første laget med et topplag for begge kjønn, men Moldes herrelag rykket ned akkurat på feil tidspunkt. Molde holdt på til det ble spist av Træff 3 i 2008, men året etter dukket de opp igjen som eget lag i 3. divisjon, der de spiller fortsatt.

Skedsmo: Det første laget Tom Nordlie trente, kom til den øverste divisjonen, rykket ned kort tid etter, og ble deretter oppløst kort tid etter. Ble nylig gjenopprettet som et tilbud for de som var for gamle for J19. Laget ligger sist i 4. divisjon, der for øvrig Gjelleråsen leder.

Spjelkavik: Etter å ha vært borte i lang tid, kom laget til Ann-Kristin Aarønes tilbake til 11-erfotball i år, og finnes i 3. divisjon.

Troll : Eli Landsems gamle klubb. Nordmøre-laget var oppe i 1987 og rykket ned igjen, og gjorde noen få opptredener siden uten å slå igjennom. Troll ble slått sammen med Rindal til Rindals-Troll, og nå er hovedvekten av fotballen skilt ut i Rindal Fotballklubb. De har et J16-lag.

Vard: Er med av og på, sist observert i 2009 i 3. divisjon. De to siste sesongene har Vard ikke hatt et kvinnelag, men gikk konkurransen fra Avaldsnes og Haugar, er dette ikke særlig pussig.

Verdal: Det var snakk om at alle Verdal-klubbene skulle slås sammen på fotballsiden til Verdal Fotballklubb. Det ble ikke noe av for herrene, men damene gjennomførte det fra 2004 til 2010. I år spiller Verdal som Verdal Idrettslag igjen. I 3. divisjon, forresten.

Kategorier:Andre lag

Venstre hvaforno?

Fotball er et spill der hvert lag har elleve spillere, der en er keeper, og de ti andre kjemper om å ikke bli venstre back. Det er i det hele tatt noe underlig med denne posisjonen. På tross av at stadig flere lag bruker dobbeltløp, at backen blir stadig viktigere i å igangsette angrep, at stadig flere angrep kommer på siden, og ikke sentralt, er det bare høyre back som anses som viktig i Toppserien.

Når det gjelder høyrebacker, er det nok av disse.  Hedda Strand Gardsjord, Ingrid Ryland, Siri Nordeide Grønli (nå som Toril Akerhaugen er tilbake), Cecilie B. Liane, Astrid Grøttå Ree (som har vært reserve-høyre back når Ryland har spilt offensivt) med flere. Når det gjelder venstrebacker, er det altså slik at de fleste er omskolerte «et-eller-annet-sted-på-banen»-spillere. Dette reflekteres på landslaget, der altså førstevalget til venstre back er en spiller som tidligere kjempet om høyre kant.

Når jeg har tatt opp dette, har jeg blitt konfrontert med to motstridende argumenter, og undertegnede sliter å holde følge med noen av dem:

Det første, og vanligste, argumentet er at det ikke finnes så mange med et godt venstreben. Dette er et tøyseargument. At noen ikke er venstrebent betyr at de må trene seg opp i å skyte med venstre, eller at de må kompensere ved å plassere seg annerledes. Problemet med det er at det betyr at denne noen faktisk må trenes opp til å bli venstre back, som igjen betyr at de ikke kan være venstre back til de blir anerkjent som  gode nok til å være inbytter i angrepsrekka i stedet.

Men til og med om vi godtar dette haltende argumentet på dets premisser, at det er vanskelig å bytte ben eller bli like bra med begge, er argumentet fortsatt svakt. Det vesentlige med å kunne skyte med venstre for en back kommer enten når backen skal igangsette flo-pasninger i boksen eller deromkring eller når hun skal skyte på mål. Flopasningene, eller lompene bakfra i generell retning angrepet, kan gjøres av midstroppere (Røa) eller midtbaneankre (Kolbotn).  At backene skal skyte på mål er heller ikke strengt talt nødvendig: det er ikke mange mål backene har seg imellom i Toppserien. Sidebackenes faktiske hovedoppgave ser ut til å være å komme litt over midtstreken og sende ballen til en bedre plassert spiller. Det skal da være mulig å trenes opp i?

Det motstridende argumentet er at venstre back er en rolle som alle kan fylle, og derfor at denne jobben deles ut til spillere som «kan brukes overalt på banen», såkalte poteter. Der det før var snakk om at venstre back var en vanskelig posisjon, er det nå blitt en lett en. Så lett er det å være venstre back, at hvem som helst kan gjøre det. Det forandrer ikke statusen til posisjonen eller typen spiller som spiller der. Venstre back er stort sett bekledd av en som ikke har fått plass på midtbanen eller i angrep og egentlig vil tilbake dit. Merk forskjellen: Det er ingenting galt i å bli plassert på venstre back om du egentlig er for eksempel midtbanespiller, men om venstre back blir en holdeplass for spillere som egentlig skal av på for eksempel midtspiss, da blir det dumt for alle at denne plasseres der.

Det som gjør det beskjedne antallet venstrebacker enda mer pussig, er at landslaget skriker etter dem – og har gjort det en stund. Vi må langt tilbake i langslagshistorien før vi finner en venstre back som faktisk spilte samme sted på klubblaget. Ikke bare fordi jeg er Røa-tilhenger, men også fordi jeg synes hun har løst oppgaven om å kombinere defensiv og offensiv spillestil mer enn tilfredsstillende, synes jeg at Guro Knutsen Mienna har løst venstrebackrollen godt – enda hun er høyrebent og egentlig midtbanespiller. Men når det er sagt, er nok den posisjonen blant de det i framtiden vil være lettest å spille seg inn på.

I hvert fall når det ikke er noen reelle konkurrenter.  Venstrebente eller ei.

Sommerferie!

Først og fremst, bloggen er absolutt levende. Jeg har bare hatt ferie. Dernest:

Det har nå altså gått ni runder. Vi er ikke halvveis, og vi venter fortsatt på Røa – Stabæk, en kamp som langt på vei kan avgjøre serien. Men litt kan man konkludere med.

Det første er selvfølgelig at Røa fortsetter på vinnersporet etter scoringsvegring mot LSK Kvinner. De har fortsatt noe scoringsvegring, men det ble da det forløsende målet mot Kattem.

Det andre er at Stabæk har greid, på tross av alle skader, å holde følge med Røa. Riktignok ble det et baklengsmål mot Sandviken, men for de av oss som er litt lei av hele rekordmaset, er det kanskje like godt. På et personlig plan tror jeg også det er greit for Stabæk. Nå kan de konsentrere seg om serien og cupen. Så får rekorder komme senere.

Vi kan slenge på at enda rapportene gikk på at Linderud-Grei så bedre ut mot LSK Kvinner, ser de, Sandviken og Medkila litt for mye ut som lag som kommer til å kjempe om nedrykk. Med Sandviken som vinner.

Deretter blir det litt vanskeligere å konkludere.
Per nå ligger Arna-Bjørnar øverst av de som jakter på de to i utbrytergruppen. Måten de kom dit på var kontroversiell; straffesparket var billig, og luften gikk ut av Ørn med målet. Men det må vel en eller annen gang gå Arna-Bjørnars vei også. Problemet er at de ikke fremstår som et topplag. Tapet mot et Kolbotn nede for telling vitner om at de ikke har det lille ekstra. Og da kommer vel det spørsmålet som har svirret i luften en stund: Er Morten Kalvenes rett mann for Arna-Bjørnar?

Svaret ser ut til å være samme svar som på spørsmålet om hvor vidt Arna-Bjørnar tar medalje: Finnes det noen alternativer?
Og det gjør det ikke per idag. Men Arna-Bjørnar virker ikke sultne nok, det virker ikke som om de har tro på det de gjør mot gode lag. De virker rett og slett så redde for navnene «Røa», «Kolbotn» og «Stabæk» at de ikke greier det siste skrittet. Kalvenes har vært trener siden 2005, og han har ingen medalje å vise til. Kanskje det er på tide å gjøre opp regning?

Å gjøre opp regning er vel det siste Trondheims-Ørn ønsker å tenke på, men det ser ut til at laget spiller bedre jo dårligere råd de har. Det var svært nære mot Arna-Bjørnar, og per idag virker faktisk Ørn som om de har noe i medaljekampen å gjøre. Da bør de begynne med å få tettet de mange åpne rommene det dessverre blir når enten midtbanen er for offensiv eller forsvaret er det. Dette ble jo Ørn straffet brutalt for to ganger mot Røa. Det var klare tegn til bedring mot Arna-Bjørnar, men Ørn burde ha tatt ett poeng i kampen. 1-2-målet var jo litt sløvt.

Kolbotns uavgjort borte mot Klepp er ikke uventet gitt tidligere resultat, men på en tid der de trengte en seier, passet resultatet dårlig. Klepp skal ha honnør for å ta poeng mot både Kolbotn og Stabæk, men det var dette med uavgjort generelt, da.

Man kommer ellers ikke utenom Amazon Grimstad. Mens Kattem fortsatt imponerer, virker det som om de imponerte mest fordi de kom igang med et relativt lett program. Amazon Grimstad har på sin side spilt uavgjort mot Stabæk og slått Kolbotn. Med ny publikumsrekord og ingen åpenbar økonomisk krise i sikte, virker det som om Amazon Grimstad snart er ferdig med den tunge klatringen fra skrekkeksempel til eksempel til etterfølgelse.

Slenger man på at LSK har tatt en rekke greie seire pluss en imponerende mot Røa, har man følelsen av at det er veldig vrient å spå kampen om plassene bak sølv:
Arna-Bjørnar: for ustabile til å være den kandidaten alle troddde de skulle bli. Roter bort poeng mot lag de skal slå.
Ørn: På papiret ikke gode nok, men har imponert i flere kamper.
Amazon: Begynte dårlig, men har hentet det inn. Farlig outsider.
LSK Kvinner: Veldig ustabile (som vanlig). Kan godt ta bronse, kan også ende på niende.
Klepp: For mange uavgjorte, fem i tallet, ødelegger for at man har helt troen på dem.
Kattem: Har vist seg som et godt lag, men fikk det vanskelig mot de beste. Satser på 5-8. plass et sted.
Kolbotn: Vanskelig å bli kloke på. De er hakket dårligere enn i fjor, og skal ikke ta medalje. Men de er fortsatt dyktige.

Det virker derfor som om Arna-Bjørnar kjemper seg til bronse fordi de andre ikke virker stabilt gode nok. Samtidig, overlever Ørn økonomisk, har de en framtid verd å merke seg. De er vel muligens månedens lag med det taktomslaget de har hatt. Kudos til Amazon Grimstad, som om noen år kan bli medaljekandidat. Og Klepp og LSK Kvinner forvirrer meg like mye som alltid.

Det blir uansett en moro avslutning på sesongen.