Gullkampen

For fjerde året på rad blir det en kamp mellom to lag som skilles kun med 6 kilometer. Siden jeg lagde mitt første tips i 2009 (jeg har heldigvis utviklet meg siden da), har jeg og resten av verden konsekvetnt holdt Stabæk på gullplass, noe som har medført to feil. Dette i seg selv vitner om at vi tippere enten overvurderer Stabæk, undervurderer Røa eller ikke tenker oss om. Tiden vil vise. Det som uansett er rimelig sikkert, er at det blir ensvært tett kamp om gullet.

.

Fjorårssesongen

Røa vant serien formelt i nest siste serierunde, men de hadde kontroll tidligere. Stabæk på sin side måtte kjempe i siste kamp mot et Røa som stort sett tenkte på cupfinalen for å få sølv. Uavgjort hadde betydd fjerdeplass.  Grunnen til dette er delvis at Stabæk ikke var vant til å spille cup, Champions League og serie samtidig, og flere både spillere og tilhengere ble nok overrasket over hvor tøft det var. Det var også delvis skader på viktige spillere, enda spillerne var tilbake i de avgjørende kampene. Sist, men ikke minst, var det nok fordi Røa over 22 kamper var bedre enn Stabæk.

Spillerstallene

Stabæk har kommet svært pent ut av Silly Season.  Toppspillere som Ingvild Stensland og Ada og Andrine Hegerberg har kommet inn. Lise Klaveness har lagt opp og Amelie Rybäck dro til Jitex. Ellers har Stabæk mistet noen spillere som aldri helt kom seg inn i førsteelleveren og stortalentet Thrastardottir. Men det er definitivt styrket. Og det på et lag som allerede før forsterkningene var svært bra.

Røa signerte som kjent Madeleine Giske, men hun er skadet ut sesongen. Dermed er det bare Elen Botten fra juniorlaget og Silje Lofthus, som er nye. På minussiden har Røa mistet Katrine Dreier Andresen, Kirvil Schau Odden og Cathrine Rolness, men ingen av de tre fikk mye spilletid. Det gjorde imidlertid Janne Stange, som også forsvant, men hun skal være erstattelig. Så Røas lag ser altså slik ut:

• Keeper Tidligere har avstanden vært større mellom Ingrid Hjelmseth og Caroline Knutsen. I det siste har imidlertid Knutsen tatt store steg, og på landslaget har hun levert svært god innsats. Hjelmseth er fortsatt førstekeeper og stabiliteten selv; hun gjør ikke tabber, og hun spiller ikke dårlig. Hjelmseth er altså bedre enn Knutsen fortsatt, men Knutsen har en kjempefordel; hun er langt mindre skadeutsatt. Imidlertid er altså avstanden relativt liten, og det spørs i hvor stor grad det får betydning.
• Forsvaret til de to lagene er svært interessant. Stabæk har Akerhaugen og Rønning på landslaget, og Line Hauge snuste på plassen før hun ble skadet. Siri Nordeide Grønli er en habil høyre back, og Ingrid Bakke utvikler seg også. Mia Berdal Jahr har også blitt prøvd bak, enda hun er midtstopper. Njavel, dette høres faretruende kjent ut. Uansett er det et svært solid forsvar. Røa på sin side har Hedda Strand Gardsjord, som ikke bare  er landslagsspiller, men også blant de som skulle satses på, til hun takket nei. Deretter har de veteran Siri Nordby, U23-kaptein Gunhild Kvaalen Herrgården og J19-kaptein Ingrid Buer Søndenå. I tillegg har June Tårnes, Elen Botten og Celine Kommandantvold Pettersen blitt prøvd som venstre back, og dermed er Guro Knutsen Mienna et alternativ på midtbanen. Det er vanskelig å velge seg ut et av forsvarene foran det andre, her er det solid for begge. Problemet til Stabæk er at både Rønning og Akerhaugen er skadeutsatte, og at Stabæk, på tre års masing fra meg, fortsatt ikke har skaffet seg en midtstopper.
• Midtbanen til Stabæk er direkte skummel. Katrine Pedersen, Ingvild Stensland, Cathrine Dekkerhus, Ida Elise Enget, Ida Skaug, Andrine Stolsmo Hegerberg og Caroline Graham Hansen sier det meste. De har også tidligere nevnte Berdal Jahr og andre som nå må stå i kø.  Røas er ikke akkurat dårlig, den heller: June Tårnes, Line Holter, Marthe Braavold Johansen, Stine Andreassen og  Guro Knutsen Mienna. Det går i retning av at begge lag stiller med 4-3-3, så dermed er det bare tre av disse av gangen som spiller, resten vurderes sannsynligvis i forsvar. Men så er det dette med skader. Marthe Braavold Johansen for Røa og Andrine Stolsmo Hegerberg, Cathrine Dekkerhus og Ingvild Stensland for Stabæk har vært skadet og bruker tid på å restituere seg.
• Angrepet til de to lagene er også svært spennende. Stabæk har altså Ida Elise Enget, som tok kjempeskritt etter at hun byttet til Stabæk. De har alltid farlige Melissa Wiik, og de har superscorer Kristy Moore. De har også Ada Hegerberg som et alternativ, og relativt ubeskrevne Maren Hauge og Njomza Shabani. Likevel er det bare Moore som er outstanding, enda det er svært gode spillere der. Røas angrep består altså av Elise Thorsnes, Emilie Haavi og Lene Mykjåland. I tillegg har de svært lovende Andrea Frøshaug og Kine Kvalsvik. Camilla Ose er en spennende spiller, og i tillegg har de også Ada Finskud, som kan levere gode kamper, som cupfinalen 2010, hennes hittil siste kamp.

Vinner: Hvem vet. Legger man det sammen er det ikke lett å si hvem som kommer best ut. Keeper liten fordel Stabæk, forsvar liten fordel Røa, midtbane liten fordel Stabæk, angrep liten fordel Røa. Stabæk virker å ha bedre alternativer utover førsteelleveren, men samtidig er de mer skadeutsatt.

Trener

Hva skal man si om en trener som aldri har trent damelag før? Det er ikke lett å ta skrittet, og vi får se hva Øyvind Eide får til. Han har fått til svært pene resultater i treningskampene, men det bekymrer nok de som husker tabbene fra 2009-sesongen. Uansett er det vanskelig å si stort om en som ikke har bevist seg. Han virker faglig dyktig, og skal ha vært grunnen til at Stensland valgte Stabæk, men det var dette med overgangen.

Geir Nordby har vært med på samtlige gull Røa har tatt, og i tillegg har han skaffet seg hjelp i Toni Markowski, som vil bli en forsterkning på det fotballfaglige. Geir Nordby har vist evne til å tenke nytt i vanskelige situasjoner, og til å motivere spillerne i samtlige kamper. Det er svært verdifullt. Spørsmålet er imidlertid om han er flink nok til å bruke alle spillerne sine ofte nok. Likevel er han sannsynligvis Toppseriens (med tidligere navn) mest dekorerte trener. 2010-sesongen beviste hva som bodde i ham og Røa.

Vinner: Røa. Kontinuitet og erfaring med kvinnefotball, pluss ti gull, vinner over et ubeskrevet blad i kvinnefotballsammenheng med erfaring fra Kongsvinger. Hittil. Vi får se hva sesongen avslører.

Støtteapparatet

Stabæk Fotball Kvinner har ikke fått merkbare skader av herrelagets tant og fjas. De har holdt fornuftige utgifter, og de nye signeringene skal ikke ha kostet dem stort. Hjemmesiden er grei, og hurtig oppdatert, men det mangler litt for å gjøre den interessant.

I det siste har det vært veldig mye tull rundt den økonomiske situasjonen til Røa, og nylig byttet Røa hele styret. Bonus får være at Røa valgte bort La Manga og skaffet seg ikke noen nye spillere. Men generelt virker det som om ikke alt er på stell. I det siste har det kommet et nytt styre som virker å ta tak i ting å profesjonalisere innsatsen. Dette lover godt, men vi får vente og se. Hjemmesiden regnes som den beste i Toppserien.

Vinner: Stabæk. Litt som trenerkommentaren får vi se hva sesongen avslører med Røa og den gamle ringreven Harald Nickelsen tilbake, men Stabæk virker klart ryddigere per idag.

X-faktor

Her er det vanskelig å samkjøre dem, så vi går i fargekode; rødt for Røa og blaatt for Stabæk:

• Stabæk Support: Etter tre år med Toppserien er det fortsatt igjen en solid kjerne av folk som følger Stabæk, og de laget bra liv med sang og synkron skjerfvifting. De må nok legge sangen «Vi er de blaa og mørkeblaa» på is med den nye drakten, men de har et stort utvalg sanger.
• Samhold: Samtlige Røa-spillere tar opp dette poenget; det er noe spesielt med samholdet i Røa. Det kan virke som PR, men det kan også være mulig at det er noe i det. Det kan også forklare hvordan de har holdt ut de mange problemene de siste to sesongene.
• Press: Trener snakker om gull, og Stabæk Support snakker stort sett aldri om annet. Også eksternt er forventningene store til Stabæk-gull. Stabæk har to ganger vært storfavoritter uten å innfri. Dette kan bli en ubehagelighet. Det hjelper ikke at det er allment kjent at Stabæk roter bort poeng mot lag de skal kunne slå. Eller at Stabæks hjemmeside ofte har illustrasjonsbilder fra kamper mot Røa, uavhengig av hvem de spiller mot. 
• Vinnermentalitet: Røa er gode til å få ut det lille ekstra slik at de vinner kamper som vipper. Dette er eksemplifisert i at Røa ikke hadde noen uavgjort i fjor, og generelt ikke har så mange av dem (8 uavgjort på fem sesonger).
• Publikum: (altså bortsett fra Stabæk Support) I 2011 var det bare å registrere at Stabæk ble vippet av publikumstronen. De har fortsatt pent oppmøte, men det er klart på vei nedover. Det kan påvirke laget negativt. Cupfinalen ble en sportslig opptur for Stabæk, men de var langt under forventet på tribunen. 
• Publikum: Publikum er forholdsvis stabilt for Røa, og på helt OK tall. Med Røa Support kan det hende at det blir litt liv også. Men ingen stor påvirkningskraft hittil.
• Samtlige treningskamper Stabæk har vært med på har gått svært pent, med mulig unntak av uavgjort mot Kongsvinger. Det var et redusert Stabæk, men likevel. Tomålstap mot LdB Malmö er vanskelig å måle, men knepent tap mot FFC Frankfurt og klar seier over Arna-Bjørnar er gode resultater.  Stabæk satser offensivt mot god motstand. I utgangspunktet er dette bra, men det var dette med å brenne lyset i begge ender, da.
• Treningskamper: I typisk Røa-tradisjon har treningskampene gått mye fram og tilbake. Tap for LSK Kvinner, seier over Kolbotn, ymse resultater mot guttelag, stortap mot Skovbakken og seier over Vålerenga. Det er vanskelig å si stort annet enn at alt er ved det gamle for Røa. Verre er det at spillere har vært skadet mye av tiden. Det regnes med at de er tilbake til seriestart.
• Økonomi: Stabæk virker å ha ryddig økonomi. Igjen gjelder dette kvinnene.
• Økonomi: Dette kan bli spøkelset som henger over Røa. Det bør fikses snart.
• Erfaringen er også litt pussig. Stabæk har mange svært erfarne spillere, og de har noen svært uerfarne. Antall spillere mellom 22 og 30 kan oppsummeres i tre ord: Siri Nordeide Grønli.
• Erfaring: Røa er veldig vant til å kjempe om gull, til å ta en kamp av gangen og til å snu kamper. Geir Nordby kan flere av spillerne ut og inn, og de kjenner ham godt. Røas erfaring er ofte tungen på vektskålen.
• Grunn til optimisme: En veldig sterk stall og en på papiret sterk trener. De blir svært vanskelige å slå. 
• Grunn til optimisme: Svært god stall, svært god vinnerskalle, svært godt trenerteam, svært god erfaring.

Konklusjon

Dette blir et tett oppgjør, men Røa har vist at de er hestehodet foran i tette oppgjør. De har de tingene som kan avgjøre som Stabæk fortsatt mangler. Stabæk vant greit i 2010, men gitt styrkeforskjellen, var det ikke mer enn en helt grei seier i serien. Det hjelper nok ikke Stabæk heller at de gikk ut med brask og bram i 2009 og uttalte seg som det nye laget og Toppseriens fremtid.

Hva gjelder stallen, er den altså jevnere enn man kan få inntrykk av. Stabæk har noen av de mest spennende spillerne man kan tenke seg i begge Hegerberg-søstrene og Ingvild Stensland i tillegg til de vanlige. På den annen side, Røa vant serien i 2011, og det er svært dumt å undervurdere det faktum. Røas stall ble undervurdert i 2009 og 2011 (og delvis i 2010 også), og det er dumt å gå opp samme spor igjen. Fotballmagasinets Jan Reidar Vågsdalen har lenge mistenkt at Røa har blitt undertippet for lenge, og jeg er enig med ham.

Serien blir avgjort i stor grad på innbyrdes oppgjør, der Stabæk har en fordel, og på stabilitet over 22 kamper, der Røa har en fordel. Det tøffe programmet med Champions League og cup kan også bli spennende, men det blir altså ikke noe landslagsmas om sommeren. Det er da noe.

Dermed:

1. Røa
2. Stabæk
3. LSK Kvinner
4. Arna-Bjørnar
5. Kolbotn
6. Klepp
7. Amazon Grimstad 
8. Sandviken
9. Trondheims-Ørn
(begrunnelsen for plasseringene 5-9)
10. Kattem
11. Vålerenga
12. Fart 
(begrunnelsen for plasseringene 10-12)

Til slutt et lite hjertesukk…

Jeg skulle ønske at det kom noen andre lag inn. Toppserien kunne nok ha trengt å se en serie bli kjempet ut med andre lag i toppen, om ikke i stedet, så i hvert fall i tillegg, til Røa og Stabæk. Arna-Bjørnar, kanskje. Kolbotn til nød. Som Røa-tilhenger kan det virke pussig, men det blir dumt om vi får en Real Madrid – Barcelona eller Rangers – Celtic-situasjon.

Skråblikk på Røa

Gjennom ti artikler tenkte jeg å ta et skråblikk på ti lagene som verken rykker ned eller opp, men som blir i den øverste divisjonen. Vi har nå kommet til

Røa – best uten tillit

Røa kan vinne serien så mye de vil for ekspertene.

Røas historie dras frem til det kjedsommelige hver gang Olav Traaen er på TV, så derfor i svært korte drag: Ole-Bjørn og Kristine Edner samt noen av hennes venninner sparker fotball på garasjene til noen fine fruer maser dem vekk. De drar på Røabanen, der de etter hvert og mot klubbens ønske danner et jentelag. Klubben finner seg i det, laget blir svært bra, og i 1993 blir det et seniorlag. Seniorlaget bruker sju år fra fjerde til første nivå, og debuterer i Toppserien i 2001. Der taper de mange kamper, men redder seg i siste serierunde.

2002 begynner oppturen og i 2004 vinner Røa The Double. I 2006 tar Geir Nordby over som eneste hovedtrener, og vinner cupen. Deretter vinner Røa serien før de i 2008 vinner både serien og cupen. Dette gjentar de i 2009, før de med et redusert lag tar sølv i 2010 og vinner cupen. I 2011 vinner de serien og taper sin første cupfinale, det på straffer.

Apparatet rundt Røa preges av kontinuitet, de fleste har vært med enten siden oppstarten i 1984 eller i hvert fall siden sent nittitall.  Røa har den drøyeste kontinuiteten av trenere. Bortsett fra et sabbatsår har Ole-Bjørn Edner trent laget til og med 2005, og Geir Nordby har vært enten assistenttrener, likestilt hovedtrener eller hovedtrener siden 1996. Røa har rykte på seg for å være det smilende laget med det gode miljøet, men samtidig også et svært godt lag spillemessig.

Hvor er de nå? Vel, Røa har nettopp vunnet serien, og de har en imponerende svite der de må tilbake til 2005 siden de ikke vant noe. De har en hjemmeside som har høstet lovord og en god sponsorkontrakt. De er videre til Champions League, og kan muligens for første gang i sin historie være seriefavoritter foran neste år.

Fordeler: Røa definerer konseptet vinnermentalitet. De greier å vinne jevne kamper, de har en egen evne til å snu dårlige førsteomganger, de er et helt annet lag i cupen enn de kan være i serien. Røa taper nesten aldri kamper mot på papiret dårlige lag, og har derfor svært få feilskjær.

De har altså også en god hjemmeside og de har startet sin egen supportergjeng. De får også gode skussmål fra tilreisende lag med tanke på mottakelse og utvalg i kiosk. Jentene er populære i media, især TV2, og det virker som om de begynner å ta utfordringene fra virkeligheten på alvor.

Det er også verd å nevne at Røa er et av de beste argumentene (ser man bort ifra Damallsvenskan og Bundesliga) mot den forespådde utviklingen at kvinnefotballklubber vinner på å rives opp med rota og plantes inne i bedet til en tippeligaklubb.

Røa har hatt stor grunn til å feire de siste årene. Med varsomhet kan det fortsette en stund.

Ulemper: Røa er gode mot lag under deres nivå, men sliter med lag som Stabæk, som de aldri har slått i offisielle kamper, og Kolbotn, som de har tapt mot de siste tre hjemmekampene (om enn borteseieren, 4-0, i 2011 var imponerende). I tillegg er det merkelig at Røa velger en stil som er i så liten grad basert på bakkespill når de har så gode fotballspillere. Det blir litt for mange lange pasninger i luften. Paradoksalt nok er det faktisk nettopp i luften Røa har slitt i det siste hva gjelder baklengsmål.

Røas innsats i 2010 var imponerende gitt den svekkede stallen, men flere av spillerne som tok sjumilssteg i 2010 har blitt forbigått i 2011, da stallen ble sterk igjen.

Og så var det dette med økonomi. Røa kom seg i mål i siste liten da de fikk en ny sponsor i bayerngas. Fram til da hadde Røa ikke fått til å ordne hovedsponsor i verken 2010 eller 2011. De måtte permittere daglig leder, og hatt store utskiftninger i styret.

Samle trådene: Røa ble et allianseidrettslag i 2010, og dermed ansvarlig for egne utgifter. Dette er tøft, men de kom til slutt i mål. Det er viktig for klubben at de ikke investerer i dyre spillere, men heller legger fundamentet for videre satsning slik for eksempel LSK Kvinner ser ut til å gjøre.

Når det er sagt er Røa en soleklar gullkandidat hvert år de stiller. De har et godt lag som står godt sammen, og de har et godt trenerteam. Røa har som kjent ikke de største fasilitetene eller det største publikummet, så sånn sett er de bevis på at det går an uten å ha et stort apparat.

Og om man konsentrerer seg om sluttstreken, har Røa fem cupgull og fem seriegull på de elleve sesongene de har spilt i Toppserien. Per i dag ser de sterke ut, og har de lært av tidligere feil, kan det være grunn til å tro at de kan fortsette i toppen en stund. Derfor vil graden av edruelighet de neste månedene vise om Røa vil fortsette i toppen i overskuelig fremtid.

Noen vil muligens savne noen ord om Røas tendens til å hente spillere fra andre klubber. Jeg har ikke funnet en tendens til at Røa gjør dette i større grad enn andre klubber på øvre halvdel.

Opphentingsmirakelet

Røa – Trondheims-Ørn 3-1

På grunn av problemer med Røas hjemmeside, er referatet fra kampen lagt her. Røa har ikke fått så mye juling på en omgang på eget kunstgress siden en regntung kamp mot Kolbotn ifjor. Heldigvis var andreomgangen av et helt annet kaliber.

To veivalg, to skjebner

Avgangen til Lisa-Marie Woods virket å være noe mer enn bare en avgang. Woods tilhører for såvidt en lang rekke med spillere som har forlatt Stabæk eller forløperen Asker. Om man ikke tar med studenten Andrea Haugstøyl eller spillere som ikke helt holdt nivået, er det snakk om fire spillere i 2010 alene. Jeg har tidligere snakket om langsiktige og korstiktige planer, og jeg ønsker å utdype det her.

Under Analyser har jeg undersøkt litt om forskjellene mellom de to lagene jeg kjenner best til, det vil si Asker/Stabæk og Røa, i perioden 2003 til 2010. Grunnen til at jeg legger sammen Asker og Stabæk skyldes at jeg ser på spillergruppen og trenergruppen, og at jeg kjenner til at med spillerne og frivillige og noen fra støtteapparatet som kom over til Stabæk, er det ikke feil å se på Stabæk som en fortsettelse av Asker. Det innrømmer jeg imidlertid er hovedproblemet med denne sammenlikningen, men det skal ikke være umulig å se sammenhengen.

Slik jeg ser det, har Asker og Stabæk i stor grad vært preget av hyppige utskiftninger både blant spillere og trenere. Tallene er ikke sikre, men det har i hvert fall vært over 20 nye spillere inn for både Asker/Stabæk og Røa mens antall spillere som har dratt til andre klubber på et stabilt høyt nivå i Norge eller utenlands er dramatisk forskjellig; over 20 for Asker/Stabæk og 7 for Røa. Asker/Stabæk har hatt 6 trenerbytter (men bare 5 trenere),  mens Røa har hatt ett. Man kan si at Asker/Stabæk framstår som en italiensk regjering, mens Røa er mer likt Nord-Korea. De to mest interessante trenerbyttene virker å være Markovski/Danefeldt og Odden/Finjord. Både Markovski og Odden leverte bra nok, men ingen fikk fornyet kontrakten.

Når nå Woods kommenterte at spillergruppen sto bak henne, kan det hende at det var en uheldig formulering. Dersom den stemmer, imidlertid, mer enn vitner den om at det kan være en konflikt mellom spiller og trener. Og man kan da undre seg om det har vært en konflikt av den typen før. Og iså fall hvor lenge. Og i så fall om antall spillere som har forlatt laget kan settes i sammenheng med denne konflikten.

De som anklager meg for å være spekulativ har nok rett, men samtidig er det ikke lett å forklare bort tallene i analysen. Noe virker merkelig.

Ikke Røas hjemmeside

Det er ved en feiltakelse blitt gitt inntrykk av at dette er Røas hjemmeside. Det er det ikke. Dette er en fanside for Røa, og den er ikke offisiell. Denne sidens meninger må ikke tas til inntekt for Røas meninger.

En påminner

Jeg har gitt skryt til Dynamite Girls før. Jeg må gi det igjen. Men ikke akkurat den typen skryt jeg er vant til.

Kine er en av spillerne som har hoppet inn i våre hjerter i 2010. Her mot Kongsvinger.

Da Stabæk spilte uavgjort mot Kolbotn og vi var a poeng, var flere av oss Røa-tilhengere i fistel. Skulle vi greie å ta seriegullet? Skulle verdens beste jenter nok en gang vise oss hvordan det skulle gjøres? Skulle Nye Røa greie det umulige, og dermed degradere gullene i 2004 og 2009 til bare det nesten umulige? Det eneste vi trengte å gjøre, var å vinne de gjenværende kampene og håpe på et feilskjær fra Stabæk, så var det faktisk mulig.

Eneste?

I dag ble vi påminnet om hva vi faktisk ber om. Veien mot toppserieslutt er vanskelig. Den består ikke av rundingsbøyer og sparringpartnere, men den består av virkelige lag. Gode lag. Lag som kjemper sammen for å vinne. Akkurat som oss, gir de alt, og de vil og skal vinne. Akkurat som oss er det en kamp for dem om å kjempe seg oppover på tabellen. Lag med samhold, sjel, kampvilje og moral. Og i noen tilfeller landslagsspillere. Eller i hvert fall pretendenter.

Arna-Bjørnar var et slikt lag. De skulle aldri ha straffe mot slutten, og de skulle heller ikke ha det mot slutten av første omgang. Var det ufortjent at vi ikke vant? Langt ifra. Uavgjort var et greit resultat i denne kampen, en kamp der Arna-Bjørnar satset fra begynnelsen og ikke ga fra seg en millimeter. Man skulle kanskje heller ønsket at de scoret et spillermål i stedet for den tullestraffen, men OK.

Arna-Bjørnar ga oss et glimt av den ekstreme innsatsen Røa har lagt ned for å komme så langt som de har kommet. Å nesten dra iland en seier mot en så god motstander som Arna-Bjørnar er flott for et så redusert lag. Ikke at noen Røa-spillere kommer til å innrømme det. De føler sannsynligvis, helt feilaktig, at de har skuffet noen. De har kanskje glemt, i den ekstreme innsatsen de har nedlagt hittil, at også de er mennesker.

Med flere spillere som sjelden slapp inn på førstelaget i 2009 har Røa levert kanskje sin beste sesong noensinne. Kanskje det «bare» blir sølv. For et lag som alltid spiller for å vinne, er kanskje sølv nederlag. Men når bakkekontakten kommer, når man tenker på hva dette laget kan få til i  2011, når man tenker på hvor magiske vi har vært hittil, med tanke på hvilken innsatsvilje som ligger i verdens beste jenter, får jeg et behov for å parafrasere Churchill:

Dette er ikke slutten på Dynamite Girls. Det er ikke engang begynnelsen på slutten. Det er, kanskje, slutten på begynnelsen.

Og vi gleder oss alle til fortsettelsen.

Endelig tap

En uvanlig kommentar, men i sesongoppkjøringen er det viktig å lære seg at man bare er menneskelig. Å tape 2-7 på en dårlig dag mot Stabæk er helt greit, særlig med innøving av 4-4-2. Da vet man at man hvor nivået ligger, og man får seg en liten en på trynet. Bedre i treningskamp mot Stabæk enn alvorlig mot Turbine. Rapportene er også entydige; vi burde ha scoret mer mot dem. Med andre ord er kampen neppe representativ for noen av oss. Men det var en viktig oppvåkning.

Det er altså mot Turbine Potsdam det gjelder. Da betyr det fint lite hva vi gjør i februar. Det betydde ingenting i fjor heller.

Gratulerer, Lene!

Verdens minste overraskelse er herved et faktum. Vår Lene Mykjåland drar til Washington Freedom. Det er i utgangspunktet ikke akkurat gode nyheter å miste toppscoreren, midtpunktet, lyspunktet, humørsprederen og lagspilleren Lene Mykjåland, men «den dagen drømmen banker på døren – da lar vi dem gå!», som et klokt hode sa. Vi retter også en stor takk til deg dersom du greier å rundspille Marta.

Lene Mykjåland begynte sin karriere som spiss i Randesund Idrettslag i Kristiansand. Hun spilte på lag med Morten Hæstad (Start og Norge U21), som selv minnes at Lene var like god som dem, og at «det var verre for guttelagene som møtte oss og ble driblet av ‘ho derre jenta’ «. Lene var god i både håndball og fotball, men hun valgte heldigvis bort inflasjonsidretten håndball. Da Lene ble 16, måtte hun velge et seniorlag, og da Donn spilte i andredivisjon og Amazon Grimstad satset på opprykk, ble valget greit. Hun ble i to år i Grimstad, og var med på å få laget opp til Toppserien.

Imidlertid bestemte Lene seg for å flytte på seg, og hun satte kursen mot hovedataden. Det var flere grunner til at hun valgte Røa, men en av dem er at venninnen Guro (Knutsen Mienna for ikke-Røafans) også ble ønsket velkommen hos oss. Røa hadde nettopp gjennomført sin nest dårligste sesong i Toppserien da Lene ble med, og med Lene (og Guro og Marie) på laget gikk det langt bedre – i sin første sesong for laget ble Lene cupmester med to mål mot Asker. Året etter vant Lene og Røa serien, og både i 2008 og i år ble det The Double. Lene har bøttet inn mål for Røa (58 seriemål og mange cupmål), og hun har spilt en viktig rolle også sosialt. Lene kommer alltid til å være blant navnene som skrives med gullskrift i Røas annaler.

Litt om laget hun skal til:

Washington Freedom endte på tredjeplass i første sesong av WPS, så det er heldigvis et godt lag hun går til (til sammenlikning endte FC Gold Pride sist). I sluttspillet ble Freedom, og de andre to lagene, slått av New Jersey Sky Blue.  Washington Freedom er fra 2001, og dermed det eldste laget i WPS, da det er det eneste som har holdt på siden den tidligere proffserien, WUSA.

Washington Freedom Freedom har to spillere som har spilt på Røa tidligere, Sarah Huffmann og Becky Sauerbrunn. Laget har også spillere som Abby Wambach, en av USAs beste spillere, og Sonia Bompastor, tidligere lagvenninne av Ingvild Stensland i Lyon (et lag Bompastor forlot rett før semifinalen i Champions League, noe som skapte kontroverser).  Homare Sawa, en av Japans beste og mest rutinerte spillere, spiller også der. Hun scoret forresten 4-1-målet mot oss i OL i fjor for de av oss som har fortrengt det.

Lykke til, og kom på besøk ofte!

PS: Hvis dere vil høre litt om hva Lene synes om WPS, kan dere lese og høre litt her.