Februarrapporten

OK, februar er ikke over ennå, men likevel, vi tar en kjapp gjennomgang av lagene hittil (kun sportslig). Jeg ser på hva som har skjedd siden sist oppatering:

Amazon Grimstad: Har slått Vålerenga i det de oppsummerte som en grei kamp. Amazon har vært svært varierende i sesongoppkjøringene tidligere, så det er vel i og for seg et ikke så rent ille tegn. De har samtlige av de «gamle» skadene (Stine Syvertsen, Gro Ingvardsen og Ida Konradsen) tilbake. Trine Lise Åvik visstnok var ute med skade (synd ettersom hun var tatt ut til La Manga med U23-landslaget), og det samme er Méabh De Búrca. Det ser i og for seg ryddig ut. Det hjelper nok også for Amazon Grimstad at Karoline Sævareid gjorde en del gode redninger. Overgangsmessig har det ikke skjedd så mye. Alt i alt ser det ut som om ting er i rute for Amazon.

Arna-Bjørnar: Her er det mye fram og tilbake. De signerte ikke Holmfridur Magnusdottir, som i stedet gikk til Avaldsnes. Til gjengjeld fikk de supertalentet Ane Fimreite fra nettopp Avaldsnes. Det har ellers vært stille fra Arna-Bjørnar på overgangsmarkedet siden sist oppdatering. Resultatene fra treningskampene spriker noe: de slo Klepp, tapte for Sandviken, slo Djurgården og tapte for Tyresö. Av disse er det i hovedsak tapet for Sandviken som er under pari. Tyresö skal være bedre, så ingen krise der. Djurgården er en dumpekandidat i Sverige. De slo også Åsane greit. Det er vanskelig å lese stort av dette utover at det er fortsatt en liten stund til sesongstart. Føler at det er litt innkjøring som må til.

Fart: Forfriskende er det å se et lag som så helhjertet går inn for å rykke ned. Det virker svært vanskelig for Fart å beholde spillere, og dermed er de litt som fugl fønix i miniatyr, det vil si at hele laget svis av hvert femte år og blir erstattet av et helt nytt. Mange nye spillere, alle fra andredivisjon. Lene Bredesen er lokomotivet, men det blir for mye på en spillers skuldre. Merkelig nok virker det som om det å bli i 1. divisjon appellerer mer til spillerne. Fart er med andre ord ikke noe nærmere å løse problemet med å få spillerne til å bli.

Kattem: Keepersituasjonen er løst ved at Mari Johnsen Johansen, som kom fra Sunndal i fjor, er førstekeeper. Hun er J17-spiller og lovende, men det gjenstår å se om hun holder nivået.  Gunilla Forseth er tilbake i Kattem-drakt, og laget som etter alle solemerker kommer til å spille om å unngå nedrykk skal være bedre rustet, særlig om de får Adserø tilbake i spill før sesongstart. Hun er i opptrening for tiden ifølge rapporter. Treningskampene gir lite å jobbe med, da Kattem har spilt mot motstander som ikke er sammenliknbare med Toppserien. Stort tap med Annette Herrmann, men de har flere giftige angrepsspillere.

Klepp: Sist var vi inne på at keeper og forsvarsspillere er i mangelvare, men at det ser bedre ut framover. Klepp har hatt stor rullering på plassene, og greier nok fint å få et bra alternativ bak. Det skader vel heller ikke Klepp at de har fått  Anna-Kaisa Rantanen fra Jitex. De har mistet gode spillere, men på papiret virker Klepp forsterket likevel. Ryddig med seier over Sandviken, tapet mot Arna-Bjørnar er ikke krise ennå.

Kolbotn: Treningsresultatene virker ganske ryddige. De har fått Katrine Dreier Andresen fra Røa og Nikoline Viker fra Linderud-Grei av etablerte navn, og Siri Ervik og Kristin Mikaelsen av yngre og mer usikre navn. De mistet i tillegg Saari, og er dermet fortsatt svært usikre bakover. De unge spillerne tar tak, især har Andrine Tomter gjort det ryddig. Treningskampene til Kolbotn har dessverre fortalt oss lite, da de enten har møtt motstand på et annet nivå eller stilt med et svært begrenset lag. På papiret intet medaljelag på langt nær, men det har vi sagt før.

LSK Kvinner: Ingen vesentlige signeriner siden sist, med en grei kamp mot Røa som viser at LSK mener alvor i år. Kampen mot Kolbotn legger jeg lite i. Seieren over Vålerenga som forventet. Det gjenstår å se om LSK Kvinner har det drivet som kreves for å være gode i en hel sesong, men de har en stadig større og bedre stall. Synne Jensen er verd å merke seg.

Røa: Ingen nye signeringer fra klubben, og treningskamper som ikke gjør en særlig mye klokere. Fortjent tap mot LSK, men det var begrenset nivå på begge lag. Melder ikke fra om superform, men det gjør de aldri.

Sandviken: Laget har mistet en reservelagsspiller siden sist. Sannsynligvis det laget med størst forsterkning, og kan muligens komme seg helt unna nedrykksstriden om alt sitter. Sterkt å slå Arna-Bjørnar. At de er misfornøyde med kamper på tross av seier vitner om profesjonalitet. Sandviken kan bli spennende i 2012.

Stabæk: Har siden sist ikke fått inn noen nye spillere. Har vel heller ikke bruk for det. De var imponerende mot FFC Frankfurt. Engasjert og positiv trener, men kanskje uklokt av ham å si at «ingen slår oss«. Ellers et OK tap for LdB Malmö. At de slår Vålerenga 3-0 er OK, og at de spiller uavgjort mot Kongsvinger med nesten hele laget borte på landslagssamling i Spania eller Portugal er egentlig ikke så interessant.

Trondheims-Ørn: Siden sist har Trondheims-Ørn fått seg en keeper. Spennende å se  hvordan de ligger an hittil. Laget er for godt til å rykke ned, men det er også for svekket til at jeg helt kjøper topp seks.

Vålerenga: Enga har halve førsteelleveren fra Linderud-Grei nå, men de har gått på fire tap hittil. De kjører et hardt treningsregime som spillerne er med på, og de har lagt press på seg selv med sterk optimisme. Vanskelig å se hvordan det ender.

Det er med andre ord fortsatt spennende og usikkert i norsk kvinnefotball. De verste krisene, minus, Fart, er avverget, virker det som. Serien virker jevnere enn på lenge. Det er omtrent fire medaljekandidater og en nedrykksfavoritt, men mellom der er det et salig rot.

Første bølge over

På grunn av OL er det mye som peker i retning av at svært få amerikanske spillere drar til Europa i halvåret fram til lekene begynner. Hva som skjer etterpå er et annet spørsmål.

En spiker i kista til WPS har ellers skjedd ved at Western New York Flash og Boston Breakers spiller i WPSL (der Chicago Red Stars og Boston Breakers’ farmerlag Boston Aztecs allerede spiller). WPSL skal lage en eliteliga, og denne kan fort bli arvtakeren til WPS om denne ikke overlever.

W-League (en konkurrerende serie) drar inn store navn til sin liga. Hope Solo skal ikke spille oppvisningskamper for magicJacks likevel. Hun har signert for  Seattle Sounders, som spiller i W-league. I tillegg kommer den franske spilleren Sonia Leroux med til Sounders. Seattle Sounders er i utgangspunktet et topplag for herrer, og damelaget endte midt på tabellen i W-League, avdeling Western Conference. Som ikke er den største serien, på tross av gamle storheter som (kun for spesielt interesserte) Pali Blues. Men nå skal de altså satse. Interessant også at en spiller som Hope Solo skifter mening plutselig og uventet. Ja, ja.

Det kan med andre ord være at bølgen av spennende navn til europeiske storklubber ikke blir så stor. Men det forandrer seg som kjent fort i USA. Det hører med til historien at Manon Melis, Damallsvenskans toppscorer for LdB Malmö, har signert for Linköping. Det kommer nok til å komme en god del spillere til, men altså muligens velger noen å forbli i USA.

Til ettertanke kan man spørre seg om det ikke drypper på klokkeren. Om det fortsetter å komme spillere som ikke fristes av WPSL eller har noe i OL å gjøre til Damallsvenskan, kan det kanskje skje at noen av spillerne der ser vestover til Toppserien for spilletid. Interessante tider i møte, altså.

Paradise lost?

Det er ingen hemmelighet at det er store økonomiske problemer i Toppserien. De konkrete eksemplene fra 2011 var Røa, Trondheims-Ørn og Kolbotn, men det var mistanke om at det knirket andre steder oså. Kattem, for eksempel, hadde fått klar advarsel. Men hva er det svenskene og amerikanerne gjør så mye bedre enn oss? Kanskje ikke så mye.

Damallsvenskans dilemma

Det vil si, det er helt klart at svenskene er uendelig mye bedre på å markedsføre, men det er mye som peker på at de har minst like store økonomiske problemer som i Norge. Det vil si, kanskje i noen tilfeller større.

Spesielt ille er det for LdB Malmö. Klubbens avtroppende styreleder, Cecilie Tholse, uttalte til Expressen at klubben sannynligvis går konkurs om man ser bort ifra mirakler. Klubben har drevet en innkjøpspolitikk den siste tiden som får samtlige toppserieklubber til å framstå som småsparere. De skaffet seg Ramona Bachmann fra Umeå og Anja Mittag fra Turbine Potsdam i tillegg til Katrin Schmidt fra Tyresö. De flørtet også med Manon Melis, som forlot klubben for å gå til WPS, og Marta. Man kan trygt si at disse hadde blitt dyre. Nå vil ryktene ha det til at de to skal til andre klubber i Damallsvenskan etter at de ble plassert i Russland. Uansett snakker Marta om en million dollar per sesong (om dette kan være begynnelsen på en forhandlingsprosess, blillig blir hun ikke uansett) .

Men hvordan har det skjedd? Som i Norge snakker også LdB Malmö om drastisk synkende inntekter. Men der Røa kan vise til lang tid uten daglig leder og Trondheims-Ørn har en stor gjeld etter leie av Lerkendal, er LdB Malmös problem det at banen deres ikke er kommersiell nok, det vil si at det er vanskelig å få inn penger effektivt. Dette virker litt pussig. Riktignok er det i Toppserien stor plass reservert til hovedsponsorene og til Toppseriens egen logo, men at en klubb skal stå og falle på dette er mer enn litt rart. Kopparbergs/Göteborg og Linköping, begge topplag i Damallsvenskan, har et budsjett tilsvarende omtrent 6 millioner kroner i året . Gjennomsnittslønnen ligger på omtrent 5900 per måned. Så ingen nyheter der. Om man regner det samme for LdB er det klart at de ikke har råd til det de har lagt opp til. Og da spørs det om det finnes nok reklameplass noen steder til å få det hele til å gå opp.

Så spørs det om det andre klubbene i Damallsvenskan lærer av LdBs feil. For feilen er egentlig ikke deres. Umeå slet selv i 2009, og mistet mange spillere til WPS. I tillegg slet Kristianstad, Sunnanå og Djurgården. Det å slite økonomisk er faktisk minst like vanlig i Sverige som i Norge. Kanskje vanligere.

WPS – Det dødsdømte eldorado

I USA er det enda verre. Men ting må altså fortelles i riktig rekkefølge. Først ble WUSA dannet i 2000 etter det ekstremt høye tilskuertallet under VM i USA i 1999. WUSA tok utgangspunkt i at tilskuer- og seertallene kom til å holde seg høye, og satset for stort. Resultatet ble at altfor mange spillere fikk altfor store kontrakter, og at det ble brukt svært mange penger på svært kort tid. Etter at det hele hadde gått med et underskudd på omtrent 100 millioner dollar , ble hele prosjektet droppet i 2003.

WPS gjorde noe forskjellig. I stedet for å la alt være en fellesgreie der det fikk bære eller briste med alle lagene, skulle hvert lag være ansvarlig for sin økonomi, og WPS skulle mer eller mindre bare passe på at visse krav ble holdt. Dette medførte at da Los Angeles Sol, som hadde Marta og vant, måtte slås konkurs, gikk det ikke ut over noen andre. Heller ikke da FC Gold Pride, som også hadde Marta og vant, måtte gjøre det, eller da Saint Louis Athletica, som ikke hadde Marta, men som hadde alt som fantes av merkelige snarveier, også måtte kaste inn håndklet. Marta gir og Marta tar.

Marta - ikke akkurat gratis.

Problemet ble imidlertid langt verre da Washington Freedom, det lengstlevende av alle klubbene, ble revet opp med roten og flyttet til Florida under navnet magicJacks. Dette ble styrt av Dan Borislow, som har framstått som en bruksanvisning i hvordan man ikke skal drive en klubb. På tross av at laget var det eneste som vant de tre første kampene, kastet han treneren, og det ble etter hvert et stort trenerkaos med store utskiftninger. I tillegg hadde Borislow liten interesse for å faktisk satse på laget, så hjemmeside, PR for laget og en stor nok stadion for å møte kravene ble totalt ignorert. Det var også snakk om at flere av spillerne ikke fikk lønn, eller i hvert fall ikke lønn nok, og Borislow og WPS kom i konflikt. Tidligere Team Strømmen og LSK Kvinner-spiller Ella Masar beretter her om en svært lite trivelig tid i klubben, der hun ble nær presset, så oppdaget som «oppvigler» og deretter gitt ultimatum om å dra, for så å bli bedt om å komme tilbake for å sitte på benken. Masar spiller nå for Paris Saint Germain. Borislow på sin side saksøkte WPS og denne saksøkingen går fram og tilbake i rettssystemet, noe som har medført at 2012-sesongen er midlertidig opphevet. Tilfeldigvis er det gamleklubben til Masar, Chicago Red Stars, som kom best ut av det, da de gikk over fra profesjonelt WPS-lag til amatører i Women’s Premier Soccer League.

Som en kuriositet kan det berettes at magicJacks nå er et oppvisningslag som skal dra rundt og spille oppvisningskamper. De to mest dominerende spillerne nå på laget er Abby Wambach og Hope Solo. Sistnevnte er en svært kontroversiell figur i WPS allerede, og med tanke på hvordan det er forstått i de fleste kretser i WPS at magicJacks har vært med på å ødelegge produktet WPS, er hun neppe mindre kontroversiell.

Men er det en katastrofe?

Ikke nødvendigvis. I senere tid har det vært snakk om at norske klubber som de ovenfor og flere andre har framstått som dårlige eksempler. Likevel ser man at det å miste klubber på grunn av økonomiske årsaker er helt vanlig. Og der Norge stort sett har mistet lag som ikke har holdt toppnivå (Asker unntatt, om enn det er en historie i seg selv), har Sverige mistet flerfoldig Damallsvenskan-vinner Öxabäck og etablerte Bälinge. Tyskland har mistet topplag som  KBC Duisburg og FSV Frankfurt (begge serievinnere), mens andre storlag har blitt reddet av herrelag og blitt Bayer Leverkusen (nederst i Bundesliga per 10. februar 2012), 1. FC Köln (2. Bundesliga) og VfL Wolfsburg (4. plass, med i medaljestriden).  I USA kan altså alt gå dukken – igjen.

Det kan virke som om det fortsatt er mye kaos og lite system i kvinnefotballen. Dette er på sett og vis heller ikke direkte katastofalt, men heller et tegn på at klubbene er selvstendige, om ikke profesjonelle. Hvor vidt klubbene har et ansvar for å være økonomisk selvstendige i tillegg til å være sportslige forbilder er et åpent spørsmål. Men nå er altså ikke dette et problem spesifikt hos kvinnene, og det kan skje i de beste klubber.

Det som er klart, er at lag som skal komme seg fort til toppen, like fort kan få problemer. Skal man ha topplag, må man ha dyre spillere, og skal man ha dyre spillere, må man ha høye inntekter. Og skal man blande seg inn i Champions League, trenger man dyre spillere. Kort sagt, som Margunn Haugenes sa, kvinnefotball er en risikosport.

Dette betyr ikke at Damallsvenskan som sådan er en tvilsom serie. De fleste klubbene har et langt mer fornuftig budsjett og en langt mer fornuftig innkjøpspolitikk. WPS har alltid vært et tvilsomt prosjekt, og at de fikk avviklet hele tre sesonger – like mange som WUSA – var faktisk ikke så verst imponerende. Å drive en kvinnefotballklubb handler i stor grad om to ting: å se potensialet i kommersiell verdi og å se begrensningene. Og da må man spørre seg om det ikke blir riktig å la dyre spillere gå og heller nedjustere forhåpningene heller enn å satse alt på ett kort.

Vi kan lære mye av Damallsvenskan, men vi må lære på godt og vondt. Og viktigst er det at uansett hvor lukrativt det kan virke der, har klubbene større økonomiske problemer og minst like tvilsomme økonomiske avtaler. Kort oppsummert:  klubber forsvinner. Det er ikke ønskelig, det er ikke heldig, men det er faktisk slik det er. Og det er ikke verdens undergang.

Hvis noen lurer på om jeg ikke har fått med med at det å rope «ulv» og «krise» for politisk vinning, som LdB Malmö har blitt anklaget for, er svært vanlig, har jeg det. Men jeg betviler sterkt på at man roper uten at det er i alle tilfelle en viss grunn. Dessuten er det like vanlig å nedtone alvorlige situasjoner. Det er nok for tidlig å skrive nekrologen til skåneklubben, men det er nok ikke helt ufarlig for dem heller.